Eivind Eggen og Ingvild Andersen
Og så er første semesteret overstått. Vi har rullet oss i samme møkka som Rune Flikke, plaget venner og familie med våre nylig tilegnede og inngående kunnskaper om jamsproduksjon og bytte av arm- og halsbånd i Melanesia. Vi har vært lykkelige med Tone Wang, gjort bokhyllene vår mer akademiske og fått et svært anstrengt forhold til ordene “kultur” og “tradisjon”
Men, la oss begynne på begynnelsen, med fadderuka. Hvor deilig var det vel ikke å ha en faddergruppe å gå til den første dagen på Universitetsplassen. En gruppe som visste hvor man skulle og kunne vise oss rundt på campus. Selv om det ikke ble så utagerende, hadde vi en fin uke og dannet de første bekjentskapene. Når hytteturen da falt ut var det greit å ha disse bekjentskapene å bygge videre på på det store skumle universitetet.
Etter å ha semesterregistrert oss begynte forelesningene. Noen fungerte veldig bra, andre… ikke så bra. Av vår erfaring var de beste forelesningene de som holdt seg til pensum, de der man kunne møte forbredt og følte at man fikk gjennomgått det man hadde lest, men samtidig fikk utdypet det med empiri og andre vinklinger. Av og til ble det imidlertid bli litt for mange anekdoter, morsomt å høre på, men det kan gå på bekostning av læringen, vi er tross alt nybegynnere.
Når vi nå i ferien ser bort på bokhylla er det vel to av bøkene på pensum som mange nok har et anstrengt forhold til. Litt mer hjelp med Keesing og “Fjern og Nær” kunne nok resultert i betraktelig mindre hodebry og søvnløse netter for mange .Vi har forståelse for Universitetets begrensede økonomi, men seminarer er en så stor hjelp når det butter litt imot med bøker som disse.
Når vi er inne på seminarer, la oss endelig si Tone: ja, vi er lykkelige, og det er mye takket være din innsats. Takket være din gjennomgang av artikler fikk vi et grep om kulturbegrepet, begynte å se anomalier rundt oss i hverdagen og fikk et helt nytt forhold til marsvin. Avunculokalitet og segmentære ættelinjer er nå en del av dagligtalen. Ekstraseminarene du holdt ukene før eksamen var ikke bare utrolig hjelpsomme, men skapte også et samhold mellom folk på linja på en måte vi ikke ser mye av resten av året. Hvordan klarer du å ha energien til det, Tone, når du bare spiser brødskiver uten pålegg? Gi dama en pakke leverpostei.
Men så sitter vi her da, med mange flotte fremmedord og mye spennende kunnskap, men hva blir man med alt dette? Noe som har manglet litt har vært informasjon om hva man faktisk kan gjøre med en antropologutdanning. Dere har vel ikke plass til alle oss her på instituttet, ikke med mindre dere bygger ut 6. etasje? Vi skal jo ut fra Blindern en gang og da er det fint å vite hva man går til, også nå når vi skal hjem i juleferien å snakke med slektninger om hva man skal bli når man blir stor. Vi har gått på Antropologer i arbeid, som er kjempespennende, men det kunne nok vært litt snakk om det på forelesningene også. Så nå sitter vi her, med en måned juleferie og tenker på å saumfare innvandrerbutikker etter jams å gi til søstrene våre, kjøpe skjellkjeder til alle som bor til venstre for oss i gata og sjelhalsbånd til de på høyre side, og prøve febrilsk å mate opp marssvinet til julemiddagen, man kan vel trygt si at dere har klart å fange oss i faget. Vi har allerede bestilt pensum til neste semester og søkt på så mange fag som mulig med Tone som seminarleder. Takk for i år!
(Denne artikkelen er basert på deltagende observasjon og samtaler med antropologistudenter, men uttrykker fortsatt undertegnedes egen tolkning og posisjonering. Vi kan ikke snakke for alle, men regner med å være på bølgelengde med de fleste – bruk kommentarfeltet!)
