Skrevet av Marie Elisabeth Nickelsen, BA sosialantropologi
Det er høst. Bladene skifter farge, luften blir kjøligere og kulden angriper, regnet tyngre, dagene mørkere og kortere, og akkurat som bjørnen går i dvale, gjør vi mennesker det også.
Jeg har lyst til å sitte inne og kjenne på varmen, fremfor å strebe meg gjennom vindkastene utenfor, eller sitte i sofaen med en kopp te mellom hendene og raggsokkene på føttene. Da kjenner jeg det er godt å ha et hjem. Et hjem jeg er trygg i; et sted uten bekymringer og mas fra omverdenen; et sted hvor jeg kan kjenne varmen flomme gjennom, som en solstråle midt i juli.
Akkurat som meg, vil vi, som mennesker, gjerne unngå de fleste ubehageligheter og det blir mer naturlig for oss å være hjemme med våre nære og kjære. Vi går på en måte i dvale sammen, og velger heller å sosialisere oss inne, i stedet for å bevege oss utenfor tryggheten og varmen av hjemmet. Høsten bringer oss på flere måter mer sammen, gjennom felles aktiviteter og hverandres nærvær.
Men det er ikke alle høsten alltid være like enkel for. Sammen med familie og venner kan overgangen fra sommer til høst og vinter, føre med seg tunge tanker og følelser. For disse menneskene vil det bli mer naturlig å heller isolere seg i sin egen boble, enn å tilbringe tid sammen med andre. Dagene kjennes tyngre og mindre gjennomførbare.
Daglige forpliktelser som jobb, skole og eksamensforberedelser kan bli overveldende, og siden dagene blir kortere og tiden mer verdifull, setter vi automatisk litt høyere krav til både oss selv og omgivelsene våre, og det kan bli lett å glemme alt annet og alle andre rundt seg selv midt oppi det hele.
Som student og offer av vinterdepresjonen, har jeg selv kjent på dette med isolasjonens kall og mindre lyst til å sosialisere meg selv i samvær med andre. Jeg vet at mørket som kommer drar med seg mangel på energi, økt søvnbehov om dagen, nedsatt stemningsleie, konsentrasjonsvansker og håpløse tanker. Leseøktene blir lengre enn planlagt, nettene sporadisk kortere og omgjengelighet med andre kan bli mer ubehagelig og litt vanskeligere enn normalt. Det sliter på motivasjonen, og skuldrene føles litt tyngre enn det gjorde for bare noen uker tilbake i tid. Heldigvis, er jeg er til tross relativt selvmotivert, og har tatt egne tiltak til hvordan disse behovene for isolasjon og nedstemthet kan unngås, eller i det miste dempes på best mulig måte.
Regelmessig, moderat trening, forsøk på regelmessig søvnrytme, fornuftig kosthold og positiv innstilling er bare et fåtall av ting jeg har blitt foreslått og prøvd – og ja, det virker. Hvert fall til en viss grad. Men det frister fortsatt lite å hoppe ut av sengen når det er svart som natten og minusgrader ute, og det hjelper ikke nødvendigvis med en løpetur dagen i forveien, eller det faktum at du la deg til fast tid kvelden før hvis motivasjonen er på bunn. Det jeg merker som har hjulpet, er å møte smilende ansikter i gangen, litt ekstra lange klemmer, en som holder av plass i forelesningen eller en venn som lytter ordentlig på det jeg har å si. Det er det som gir meg motivasjon.
Her på UiO har vi Buddy – programmet, som handler om nettopp dette: å være litt ekstra greie med hverandre. Så selv om vi ikke offisielt er med i det, syns jeg vi skal være en del av det allikevel. Prøve å ta litt mer vare på hverandre og være litt ekstra greie med hverandre, nå som vi har litt tyngre og mørkere dager i vente.
