Tekst: Mikkel Vindegg

I denne teksten skal jeg ta for meg noen aspekter ved å skrive en masteroppgave som jeg tror de aller fleste studenter kjenner på i større eller mindre grad. Dette snakkes ofte om i felles terapitimer på masterstudentenes pauserom, men kommuniseres sjelden utenfor instituttets fire vegger. Påstandene og slutninger jeg trekker må tas med en klype salt. De er overveiende grunnlagt i personlige opplevelser og det oppleves ikke likt for alle. Likevel mener jeg at dette bør snakkes om til andre som enda ikke er oppe på den akademiske tredemølla.

Å skrive masteroppgave kan være helt jævlig. Sjelden er følelsen av mindreverdighet og eksistensiell usikkerhet større. Det er en prosess som starter allerede når man leverer prosjektskissen når man søker seg inn til en mastergrad. De små, stikkende spørsmålene kommer sigende for første gang: «Er det her interessant? Er det bare jeg som er opptatt av det her? Hvorfor skulle noen andre bry seg om dette? Tenk hvis veilederen min bare syns det er tull?» Enda verre er det hvis disse tankene ikke kommer som spørsmål, men utsagn: «Dette er jo bare tull! Det er jo ingen andre som bryr seg om dette!» Får man likevel god og oppbyggende tilbakemelding fra veileder—noe man som oftest får—trenger ikke det å sette en stopper for de nedbrytende tankene: «Hun syns jo egentlig at det bare et tøv, hun er bare for høflig til å si det». Slike tanker kommer snikende rett som det er. For meg forsvant de ikke, selv etter jeg hadde levert oppgaven. Mens jeg skrev uttalte jeg meg nærmest som en som lider av en kronisk sykdom når jeg ble spurt hvordan det gikk med skrivingen: «Det går helt greit. Jeg har gode dager og dårlige dager.»

Det er nemlig også gode dager. For eksempel når man leser en artikkel eller en bok som virkelig inspirer og interesser deg: «Ja, det er dette jeg vil gjøre! Hvor kult hadde det ikke vært å få til et sånt arbeid?» Eureka-opplevelsen man får av å lese en analyse eller empirisk beskrivelse som speiler og snakker til det du selv har opplevd kan være euforisk. Det kan også komme i form av vennlige kommentarer fra medstudenter: Feltet ditt høres skikkelig spennende ut! Hvordan var det egentlig å være der? Da er det viktig at man tar dette til seg. Det er så lett å nedvurdere sitt eget arbeid i forhold til andres. Jeg har et sterkt inntrykk av at det er vanlig å tenke at ens eget feltarbeid ikke var så spennende, mens de andre, de opplevde jo så mye gøy! «Jeg gjorde jo ikke «skikkelig» feltarbeid en gang. Jeg gjorde ikke nok. Noen dager gikk jeg ikke ut døra en gang. Jeg klarte det ikke. Jeg hadde fått nok. Jeg er en dårlig antropolog. Noe sånt gjorde ikke Malinowski».¹

Det er så lett å bli overveldet. Vi står ved føttene til kjemper og forsøker å klatre opp på en tå for å kanskje se noe av det samme som de som kom før oss gjorde. «Hvordan skal jeg klare det? Jeg aner jo ikke hva jeg driver med. Jeg har ikke nok empiri, og teorien jeg vil bruke passer bare sånn halvveis». Det finnes mange likhetstrekk til det å håndtere skrivingen av en masteroppgave og det følelsesmessige arbeidet blant balineserne som Unni Wikan beskriver i Managing Turbulent Hearts (1990). På gode dager kan man gå rundt og stråle til omverdenen og føle at vi gjør framgang og har noen viktig å si. Andre dager kan man bryte sammen fullstendig og tenke at alt er forgjeves uansett. Antropologer bruker seg selv som forskningsinstrument, og kommer som regel nærmere innpå andre mennesker enn i noen andre vitenskapelige disipliner. Det kan være utrolig slitsomt, på måter man kanskje ikke hadde forventet selv.

Antropologisk analyse går ofte ut på å gjøre det eksotiske vanlig, eller å vise det eksotiske og ukjente i det man er vant til. Et problem er at man kan bli for vant til det selv. Det er fascinerende hva slags erfaringer man kan ta til seg uten videre refleksjon hvis man er på et sted lenge nok. Et eksempel fra mitt eget felt er da jeg så på at en 96 år gammel dame ble satt på den ene siden av en skålvekt, hvorpå mynter ble lagt på den andre skålen for å se hvor mange mynter kroppsvekten hennes tilsvarte. Formålet var å donere vekten hennes i penger til en religiøs festival. Mens jeg var med på dette tenkte jeg ikke så mye over det, bare at det sikkert var viktig å få med seg siden det var et ritual. Det tok flere uker før det gikk opp for meg hvor utrolig merkelig dette var i forhold til det alt jeg var vant til hjemmefra. Snakk om å gjøre mennesker til ting!

Dette er en mulig bieffekt av langvarige feltarbeid. Hvis man er sammen med mennesker dag ut og dag inn, slutter de som regel å framstå som eksotisk eller «rare», uansett hvor annerledes de oppfører sammenlignet med hva man er vant med hjemmefra. Sagt med en magasintittel: man skjønner rett og slett at «folk er folk». Likevel er det viktig å ikke bli blasert i synet på sitt eget felt. Da mister vi muligheten til å ta innover oss og sette pris på mangfoldet som finnes der ute i verden. Det er det viktig å gjøre. Kanskje mer enn noen gang.

Kilder

Malinowski, Bronislaw. 1989. A Diary in the Strict Sense of the Term. Stanford University Press.

Wikan, Unni. 1990. Managing Turbulent Hearts: A Balinese Formula for Living. Chicago: University of Chicago Press.

Mikkel Vindegg er doktorgradsstipendiat ved Sosialantropologisk instituttet, Universitet i Oslo.