Tekst: Ann-Celin Zakariassen
Hva er mat? Mat er næring, og alle levende vesener trenger næring. I mine antropologistudier har jeg imidlertid blitt oppmerksom på samfunn som har et helt annet syn på hva som er næring enn mitt eget. Småskalasamfunns hovedoppgave nummer én er å overleve, mens nummer to er å reprodusere. I mange samfunn kan disse sidene overlappe.
Arve Sørum introduserte dette temaet så fint på Harald Eias ”Hjernevask”, hvor han redegjorde for bedaminienes praksis med vekst ved hjelp av næring fra de eldre mennene. Dersom du var så uheldig å misse denne episoden, kan den ses på nettet, eller du kan lese videre. Jeg anbefaler sistnevnte! Dette er ikke en praksis som er særegen for denne gruppen, men du finner også lignende praksiser i flere samfunn i Stillehavsregionen, særlig i Melanesia. Slike praksiser er også tilstedeværende i flere sentrale pensumbøker.
Ifølge mange grupper innehar ikke gutter vekstgener, så dette er noe de må motta eksternt. Og hvem besitter dette? De eldre mennene, så klart. Dette fører da til den unge generasjonen gutter fra rundt tiårsalderen og oppover, mottar sæd fra sine overordnende. Og det er her en ung antropologistudent kanskje sperrer opp øynene litt ekstra, men etter et par år er dette noe man spiser til frokost (ikke bokstavlig talt). ”Vekstmiddelet” er heller ikke noe man får gratis, men man må suge det til seg, for dette trenger man en god del av. Man skal tross alt samle opp nok til å føre det videre til neste kull. Denne praksisen fortsetter man med til noen år etter puberteten, og man har fylt opp ”kvota”. Kvinnene er lite nevnt, da de har vekstgener, og dermed ikke trenger ekstra doser slik menn gjør.
Mannen er det sterkeste kjønn, så da er det ikke annet enn naturlig at mennene er sammen og gjør samfunnets viktigste aktivitet sammen. Flere steder i Melanesia er menn også redde for kvinners forurensende kraft, så de unngår å ha seksuell kontakt med dem så mye som mulig (bare i en tredjedel av året), og har heller mer analsex mellom onkel og nevø, slik at ”nevøen kan vokse”.
Men det skal derimot ikke sies at kvinnene er helt fraværende i slike vekstpraksiser. I sørlige deler av Papua Ny-Guinea, hos kiwai-folket, trenger man begge kroppslige substanser for å skape den ultimate næringseliksir. Man samler diverse kroppsvæsker, for så å blande dem sammen til en herlig mikstur, som man smører på alt fra trær til hverandre (for egen oppskrift, se Knauft 1999). Og man kan godt drikke en liten kopp i ny og ne. Kroppslige substanser (sæd, mensturasjonsblod, og alt tilhørende) er det som skaper liv, og fører slekten videre, og det er da naturlig hvordan dette blir sentralt i et samfunn. Dette kan ses på lik linje med initiasjonsritualer hvor man smører inn kroppen med rent grisefett, som også skal være et godt vekstmiddel.
Det er kjent at man er det man spiser, og dette står særlig sterkt i Melanesia (Knauft 1999:34). Du spiser sæd, altså er du sæd? Er det sånn det fungerer? Vi ser at dersom du spiser det fremste symbolet på manndom, blir du en mann. Hvis ikke forblir du en liten pjokk for alltid. Og det inneholder tross alt mye proteiner, som hjelper mannen med å bygge muskler. Det som blir generelt sett på som ”dirt” i vårt samfunn, er med andre ord så absolutt ikke ”out of place” andre steder. Det kunne kanskje ikke vært mer ”in place”. Det er livsnødvendig (på en annen måte enn hos oss), og sentralt da en gutt ikke kan bli mann uten. Så slik vi trenger mat og menn ekstra tilskudd ved trening, bruker flere melanesiere det mest naturlige av alt. Men det er ikke dermed sagt at det er det beste.
For videre lesning se:
Barth, Fredrik (1987): Cosmologies in the Making.
Gregor, Thomas (1985): Anxious Pleasures
Knauft, Bruce (1999): From Primitive to Postcolonial – in Melanesia & Anthropology.
Tuzin, Donald (1997): The Cassowary’s Revenge.
