Men dette er ikke noe å ta i betraktning. Alle har sin kreativitet, er det ikke så? I en askegrå motbakke vil du sitte og lage et tankekart over dine bevegelsers filosofi, men manglende fantasi. Det er vanskelig å sitte slik med ryggen vendt mot bytoppen, men hjemme har du jo ikke annet enn en klokke på veggen som tikker, uten at den går. Dessuten lengter du etter å ikke bli forstått og gir et absurd svar på menneskeheten, i tegnets språk.
En suggererende vind har truffet din dag og blåser det meste bort, samtidig som den gir deg et stoisk sinn. Av alle ting er det nesten livets føde som får deg til å bli så åndsfraværende, og du lurer på hvorfor du misliker den så sterkt. Hvorfor denne nødvendigheten? er noe du spør deg selv. Man skal ikke være avhengig av tobakk og koffein, sier verden, for bare på den måten kan man være fri. Men hva med denne unødvendige kosten? Du syntes det er det mest unyttige fysiske behov i livet, selv om du sjeldent klarer å holde deg borte fra dens fristelsen, akkurat som alle andre avhengighetsskapende gjenstander. Det er den verste av dem alle. Hadde det blitt organisert en konkurranse ville den ha seiret med glans, men menneskene ville ha oversett det og fortsatt å spise. Mer og mer per innbygger for hvert år som går. Bra, da kan du være en av de få som klarer seg uten, takk.
Du merker det i sentrum. Sentrum av hjernen, sentrum av foten, sentrum av magen. Hovedstyreren er i magen og ligger der som et sort hull fyllt med fornuftsløse ordre som blir sendt i tur ned til foten, og deretter opp til hjernen. Det er som et tungt, magnetisk midtpunkt som drar til seg organene slik at det kan vokse seg større og større. Til slutt er det så stort at du ikke engang merker ar det er der. Det er som å måle jordkloden med øynene. Det magnetiske hullet tar over hele deg og skinnet ditt begynner å henge nedover, det trekker seg i tyngdekraftens retning. Kroppen din følger gradvis etter og du ønsker å falle sammen til en bylt på bakken, men du holder deg oppe, så sterk er du.
Hvis du i denne stund ikke oppholder deg alene i et mørkt rom, starter magneten å gi signaler til ytre omstendigheter, andre levende, i en liten grad, men slik at de merker en berøring. Disse skapningene er naive og ignorerer enhver psykisk tilfredsstillelse. De er for langsynte til å se det som ligger foran dem. De smiler et uoppdaget falskt smil mens de beveger seg forbi. De går glipp av lykke. Den lykken bare du kan føle, for de andre vil alltid bare fare forbi uten å stanse og kjenne på stemningens signaler, fremkalt av ditt magnetiske sentrum. På den måten er de allerede glemt før de er husket. Men samtidig vil de på en ubevisst måte klare å medføre en egen stemning, som en ettersmak av de forbigående. Enhver passerende vil gi et blikk som viser selvsikkerhet og blind makt, og det har oppstått en blikkrig. Men du vet at du allerede har seiret. Med deres smakløse pretensiøsideal legger de håpløsheten i determinismens hender, av ren rådvill livserfaring. For ditt empiriske jeg, etterlater ikke dette annet enn den absolutte og ekte seier. Du er på toppen av lykkens depressive stemning.
