Tekst: Line Ørstavik
Det er ikke sjelden vi vordende antropologer stiller oss selv spørsmål om det store stygge arbeidsmarkedet – og vår egen verdi som eksperter på det ”kulturelle menneskelige”. Eller hva du vil kalle det. Gjennom møter med erfarne antropologer fra arbeidslivet – i alle slags ulikt arbeid – vil vi i AiA kunne gi en viss pekepinn om hva som venter der ute – samt plukke opp litt tips på veien. Som seg hør og bør med tanke på temaet i denne omgangen Antropress, har vi tatt en prat med mat- og forbruksforskeren Runar Døving, om hans vei til forskerrollen og professor-status.
Kanskje det viktigste vi sitter igjen med etter praten er fokuset på å bli sett og hørt i miljøet: å bli publisert, involvere seg og danne et nettverk allerede i studietiden. Døving skrev selv for Antropress i sin tid, og beskriver dette som en solid plattform både for utviklingen av akademiske skriveferdigheter og sosiale relasjoner – for å si det på ekte antro-språk. På master-nivå deltok Døving på konferanser for å presentere artikler og bli publisert; dette fikk opp både tempo og kvalitieten på skriveprosessen – da man får en type tilbakemelding på materialet som ikke gis fra universitetet underveis i skrivingen.
Døvings vei til forskerrollen gikk altså i hovedsak gjennom sin lange liste med publikasjoner – både artikler i tidsskrifter, rapporter, kronikker og avisartikler, papers og bøker. Det var på bakgrunn av disse han ble tildelt statusen som professor. Evnen til å formidle har vært avgjørende for Døvings suksess som antropolog. Dette betyr ikke akkurat at veien gikk knirkefritt, det første året etter endt studie satt Døving uten jobb. Å forvente at alt skal klaffe med en gang kan altså være fåfengt, men betyr ikke at man skal gi opp.
Mat som prisme
Som inngangsport inn i studiet av et ”total social fact” har Døving ganske enkelt tatt utgangspunkt i mat. Han fokuserer på det relasjonelle ved måltider og valget av spesifikke varer. Ved å for eksempel gå inn i en butikk og observere at hylla med pils er full av støv, kan han stille spørsmål videre om: når drikker man pils? Hvem drikker det? I hvilken setting? Og videre: hva kan vi se ut i fra dette, om det sosiale? Han starter altså med noe så enkelt som et produkt, for så å gå et nivå videre (fra mikro til makronivå, om du vil) og se på hvordan produktet innefaller i det sosiale liv. Mat som prisme – på samme måte som lyset brytes opp gjennom prismen og fargene kan sees hver for seg – kommer de sosiale relasjonene frem gjennom studiet av matprodukter. Døving har for eksempel sett på endringer i familielivets utvikling ut ifra den maten de kjøper. I en startfase før barn har kommet til har paret gjerne en mer romantisk tilnærming til mat, der maten er til for å nytes, og mannen ofte er involvert. Etter barnas inntog har Døving sett at kvinnen ofte tar over matlagingen, med fokus på riktig ernæring for barnas skyld. Maten går altså fra å ha et visst romantisk preg med fokus på smak, til å bli mer praktisk og kvinnens ansvar. Her har Døving sagt noe om både familieforhold og maktforholdet i et samfunn, bare ved å se på hva de spiser! Hva man spiser er altså relasjonelt bestemt.
Runar Døving
– Hovedfagsoppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo i 1993 med avhandlingen “Syden – fritidens land og dets folk”.
– Doktorgradsoppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen i 2002 med avhandlingen “Mat som totalt sosialt fenomen. Noen eksempler med utgangspunkt i Torsvik”.
– Feltarbeid fra Syden, Østfold og Karasjok.
– Professor ved Markedshøyskolen Campus Kristiania der han foreleser i blant annet forbrukersosiologi og gastromi, samt tilknyttet Statens institutt for forbruksforskning. Markedshøyskolens internettside: http://www.mh.no.
– Har i tillegg til Rype med lettøl gitt ut “Merkevarer – 45 korreksjoner” (2007) på Cappelen akademisk forlag, samt en lang rekke artikler, bokkapitler og lignende – mange med svært så kreative og spennende titler. Døving er også en aktiv foredragsholder, kronikkforfatter og debattant i media.
