Forsøk på feltarbeid. Hvor tradisjonelle er egentlig vi nordmenn når det kommer til kjønnsrollemønstre på handletur på IKEA?
Takk til Nina Aubert, Hanna Hauan og Audun Vindøy samt strålende seminarleder Tone Wang.
AV MARIA CHRISTOPHERSEN
Å finne feltet
Som en del av vår streben etter å bli gode sosialantropologer, bestemte vi oss for å la det briste eller bære og forsøke feltarbeid gjennom deltagende observasjon. Vi ville dra et sted vi kjente og et sted vi trivdes. Når man først skal på feltarbeid, hvorfor ikke dra et sted man faktisk har interesse av å dra til? Vi bestemte oss for å dra til IKEA på Furuset; et sted vi alle trives, ikke minst på grunn av mulighetene for god og billig mat. Videre er IKEA et sted man kan oppholde seg over lengre tid uten at dette framstår som rart eller ”out of place” i Mary Douglas sin ånd. Vi bestemte oss for å henge i sengeavdelinga. Her ville vi observere samhandlingsmønstre mellom par på handletur. Tema ble dermed kjønn; alltids like aktuelt. Flere av gruppemedlemmene antok at vi nordmenn er nokså likestilte også når det kommer til shopping på IKEA. I hvert fall når det gjelder den yngre garde. Men der fikk vi oss en kraftig overraskelse.
Deltaker versus observatør
Vi var noe usikre på hvordan vi egentlig kom til å kunne delta i feltet. Det var tross alt deltids feltarbeid på lavt nivå det var snakk om. Var det nok å være tilstede på arenaen vi forsket på? Var det nok å titte på senger og late som om vi var handlende? Eller måtte det mer til? Hvordan finne balansen mellom deltaker og observatør? Vi var først og fremst redd for å være for lite deltagende, men kanskje det også går an å være for deltakende og for lite observerende? Hvor langt kan man gå før man står i fare for å ”go native”? Problemstillingen hang over oss og framsto som en skremmende balansekunst hvor vi fort kunne tippe over i enten den ene eller andre rollen; deltaker eller observatør. Enda godt svmet1010 legger til rette for et lite skremmende eksperiment med lav terskel før vi eventuelt gir oss ut på et enda større og mer omfattende feltarbeid som trolig er noe lengre unna kjente omgivelser.
Par på handletur
Da vi først satt oss på sengene hadde vi med oss hver vår kaffekopp og hver vår blokk. Etter hvert skjønte vi at dette ikke var så lurt. Kaffekoppene og blokkene distanserte oss fra feltet og gjorde oss mer observerende enn deltagende. Vi gjemte derfor kaffekoppene våre under senga. Uten kaffekopper og uten blokker i hendene fungerte det for så vidt bra å sitte på sengene og i blant tusle fram og tilbake på avdelingen. Videre opplevde vi at det fungerte enda bedre å tusle rundt i to par istedenfor i en gruppe på fire. Vi dominerte ikke feltet når vi kun opptråde i par, og andre par tok ikke like stor skritt rundt oss som de gjorde når vi gikk rundt i en gruppe på fire. Kort oppsummert var IKEA et bra sted for å observere par på handletur. Det var store åpne rom hvor det var tillatt å se seg rundt.
I feltet var verbal kommunikasjon ikke lett tilgjengelig. Det var tross alt vanskelig å komme nær nok for å overhøre samtaler. Når jeg kom veldig tett opp til et par som sto og så på en seng, sluttet de å snakke og så på meg mens de ventet på at jeg skulle bevege med videre. Heldigvis, oppdaget vi at ikke-verbal kommunikasjon var vel så interessant og ga et godt innblikk i kjønnet adferd på handletur. I tilknytning til dette merket vi oss hvor viktig det er å ha en problemstilling og metode som tjener hverandre. Videre er det utrolig beleilig å forske på et faktisk felt som eksisterer i form av avgrenset tid og rom. Man kan tross alt ikke forske på kjønn gjennom feltarbeid om man ikke har en arena hvor man kan komme inn og observere adferd knyttet til problemstillingen. Ikke bare må den observerbare adferden være knyttet til problemstillingen, den må også kunne belyse den på en fruktbar måte. Greit å ta i betraktning når jeg eventuelt skriver en prosjektskisse til masterprogrammet.
Tradisjon tro
Etter hvert ble det klart: par på handletur på IKEA Furuset har tydelige observerbare kjønnsrollemønstre. Og ikke minst, tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Langs den oppmarkerte stien gjennom sengeavdelingen kom den ene mannen etter den andre rolig tuslende i jevnt tempo med enten handlepose eller handlevogn. Foran og bak suste kvinnen med den ene hånden pekende på både det ene og det andre. Mannen viste eventuell interesse ved å nærmere inspisere utpekt objekt og sjekke det praktiske som pris, mål, kvalitet og lignende. Dette utspant seg med ikke-verbal kommunikasjon. Hun styrte fram og tilbake, han gikk jevnt med handleposen eller handlevognen. Det var konsekvent og uavhengig av alder. Kun i et tilfelle overtok en eldre kvinne posen fra mannen (tilsynelatende sønnen, han var ganske ung). Dette var fordi mannen skulle ta fram målebåndet for å måle senger og dermed trengte frie hender. Etter å ha fullført det praktisk orienterte oppdraget med målebåndet overtok den unge mannen handleposen igjen.
Et lite råd til feltarbeid
Med andre ord, forhåndsantagelsene våre om at vi nordmenn er nokså likestilte også når det kommer til shopping på IKEA, stemte ikke overens med det vi faktisk observerte. I det jeg anerkjente hvor feil vi hadde tatt, husket jeg noe av det første jeg lærte angående feltarbeid. Det var Rune Flikke som underviste sosant1000 mitt første semester på sosant. Han sa at det beste var å finne en hypotese og dermed jobbe som fy og f i feltet for å motbevise denne hypotesen. Hvis hypotesen fortsatt holdt stand hadde den kanskje noe for seg. Hypotesen vår angående par på handletur på IKEA holdt slettes ikke stand. Selve hypotesen sa kanskje mer om oss og våre fordommer, eller eventuelt forhåpninger, enn om hvordan vi oppfører oss når vi drar for å kjøpe seng sammen med partneren.
Likestilling?
For å ta våre observasjoner et lite hakk lenger kan det være verdt å merke seg at våre mødre, for de av oss som har mødre blant 68-generasjonen, jobbet hardt for å legge til rette for likestilling gjennom viktige strukturelle grep og endringer. Men det er fortsatt langt igjen. Rammene for likestilling er kanskje tilstede, men ikke innholdet. Våre tankemønstre og ikke minst adferdsmønstre henger fortsatt igjen i dype tradisjoner hvor, som en av mine kvinnelige informanter sa under intervjuet, ”jeg bryr meg mer om hvordan det ser ut hjemme”. Er det private hjemmet fortsatt den kvinnelige sfæren? Enda kvinner har kommet inn i offentligheten, er det fortsatt de hjemmelige verdiene kvinner knytter seg til? I følge våre observasjoner på IKEA er det langt igjen til det blir et faktisk felles prosjekt å innrede hjemmet. Kanskje er det praktiske hensyn. Kanskje ikke begge parter i et parforhold kan ha like mye å si for hva og hvor og hvordan alt skal være hjemme. I følge den mannlige informanten i nevnte intervju er det fortsatt ”hun [som] har siste ordet”.
Og til de som mener det er uinteressant hvorvidt kvinnen innreder hjemmet eller ikke: Kvinnen som tar avgjørelser i hjemmet kan ikke sees uavhengig av den store overvekten av menn i lederstillinger som tar avgjørelser i den offentlige arena.