Mens Studentparlamentet og andre studentpolitiske organers legitimitet settes på prøve av mangel på oppmøte diskuteres forholdene ved norske utdanningsinstitusjoner tildels høylydt i norsk media. Et spørsmål som går igjen handler om kvaliteten på norske studenter og deres virke. I sin dystopi over norske universiteter skriver Frode Saugestad (2010) ved Harvard om norske universiteter som ”middels elendige” utdanningsinstitusjoner som har seilt akterut i forhold til internasjonal utdanning. Ifølge ham preges disse av slappe og passive studenter som har lite pågangsmot fordi det ikke legges til rette med nok ressurser. På denne måten kan de fremgangsrike amerikanske studentene ved Harvard lese et norsk årspensum på en måned mens norsk kunnskap sakker akterut i en tid der behovet for denne kunnskapen øker sett i internasjonal sammenheng. Mangel på solid finansiering samt det faktum at mange studenter kommer på universiteter og høyskoler for å bli opplært og ikke for å lære er en del av hans bekymringer. ”Når man ikke har tilgang på basale ressurser mister man fort både vitegjær og entusiasme, og slutten på visa er apatiske studenter og professorer som leverer middelmådige resultater” (Saugestad 2010).
Selv om Saugestad (2010) kanskje har flere gode poenger og setter fokus på en viktig debatt om utviklingen innenfor norsk akademia er det allikevel flere sider ved denne debatten. Ved rangeringer ligger ikke UIO på toppen, men det er langt fra en bunnplassering (Greibrokk 2010). Ola Didrik Saugstad (2010) spør i forlengelsen av Saugestads kronikk om det motsatte: ”Hvorfor er det likevel så mange fagmiljøer i et lite land som Norge, med begrensete menneskelige ressurser som hevder seg så bra?”
Unni Wikan (2010) følger opp kritikken av Saugestads utspill og mener hans perspektiv blir for snevert selv om hun delvis er enig; ”Universitetet i Oslo er et breddeuniversitet” og ikke et eliteuniversitet. I debatten trekkes det videre frem flere forhold som er hemmende for kvaliteten til både professorer og studenter. ”New public management” og byråkratisering der for mye midler tilfaller administrasjonen som har lett for å utvikle sin egen rasjonalitet, er et aspekt. Dette går ifølge debattantene ofte mot universitetets primærvirksomhet. Videre påpekes det at økt offentlig kontroll, fokus på markedstilpasning, bedriftsøkonomiske verdier samt mangel på ressurser som litteratur og andre fasiliteter ødelegger studieforholdene.
Tilsvarende spørsmål har i den siste tiden også opptatt oss i Programutvalget ved sosialantropologi (SAPU) den siste tiden. 17. mars arrangerte Programutvalget i samarbeid med Sosialantropologisk forening (SAF) fagkritisk dag med debatt der temaet dreide seg om hvordan vi kan forstå studentrollen ved program for sosialantropologi i dag. Professor Elisabeth L’orange Fürst uttalte i denne debatten at studenter i dag er mer passive og mindre kritiske enn 70-tallets mer opprørske studenter. Medprofessor Signe Howell mente også at studentene kan bli mer aktive, men begge viste forståelse for dagens studenters situasjon. Dessverre er nok dette tilfelle. Kanskje oppmøtetallet ved debatten er et enestående eksempel på dette da de ikke akkurat var skyhøye. Dette må sies å gjelde både studenter, professorer og andre faglig ansatte. Til tross for dette ble debatten et innholdsrikt arrangement og de oppmøtte hadde mye å bidra med.
Det blir her feil å si at norske studenter og professorer står tilbake slik enkelte måtte se det. Det har kommet meg for øret at norske sosialantropologer er blant de beste til å delta i offentlig debatt. Et eksempel er kanskje Unni Wikan (2010) som i Aftenposten påpeker at norske studenter også har sine kvaliteter ved at de utmerker seg ved sin evne til å stille gode, kritiske spørsmål. Slik hun oppfatter det er dette en unison kommentar fra hennes kolleger ved Harvard og andre eliteuniversiteter. Wikan hevder imidlertid at ”norske studenter er bedre til å ta ting fra hverandre enn til å bygge opp ved at de er barn av et system der ideen om selvrealisering er gått langt og man motiveres til å stille seg kritisk”. I jaget etter selvrealisering innenfor rammen av et produksjonsuniversitet som i økende grad fokuserer på å få studentene raskest mulig gjennom, forsvinner kanskje også evnen til å bygge opp fordi selve organiseringen har en splittende effekt på studentene. Videre er det bare tid til å rive ned fordi man må på jobb for å få nok penger til husleien. Dette er noe av hverdagen til mange studenter i dag.
Til tross for dette prøver vi i SAPU og SAF fortsatt å skape noe. Vi vil bli flinkere til å skape løsninger og ikke bare kritisere. Vi ser også at engasjementet til studentene ikke akkurat er på topp, men at det kanskje kan skapes en ny grobunn for nytt engasjement. For vår del prøver vi å forstå hva som har skjedd fra studentens ståsted. Hvor er studentenes stemme blitt av? Innenfor rammen av det vi ser som en noe problematisk struktur, jobber vi for økt samhold blant studentene. Vi jobber også for bedre samarbeid med professorene. Det er vår mening at studenter har mange muligheter til tross for at forholdene for studier ikke er optimale. I alle fall skjer det mye spennende i både SAPU og SAF. Det er her vi må jobbe og det er her vi har mulighet til å la studentenes stemme bli hørt.
Når det kommer til våre kjære overordnede finnes det kanskje en myte om at studenter er kannibaler som spiser professorer og deres forskningstid. Kanskje fører denne myten til at studenter ikke tør å oppsøke professorene samtidig som professorer i økende grad ser på studenter som plagsomme. Selv om forholdene i Norge er ganske løse og avstanden ikke er alt for stor får denne maktens myte alt for ofte reelle konsekvenser. Det er ikke vårt inntrykk at det er slik at studenter tar for mye kontakt med sine professorer. Dessuten har professorene relativt sett ganske gode tidsvilkår i dette landet. Studenter spiser i hvert fall verken professorer eller deres tid. Vi ser derimot at mange studenter kvier seg for å kontakte faglige ansatte i deres treffetid. Vi ser at enkelte nøler med å gå til veilederen sin når de sitter fast med masteroppgaven sin. Enkelte opplever veilederen mer som et kontrollorgan enn en veileder til tross for at de legger betydelige ressurser i utdanningen sin. Andre finner ikke professorene når de burde ha vært der, eller opplever at det tar måneder å få svar på e-post om man får svar i det hele tatt. Selv om det selvfølgelig også finnes solskinnshistorier må studentene her kreve forbedringer.
På den andre siden opplever vi også at vi når frem med våre budskap og at mange som tar kontakt også blir tatt godt i mot. På atskillige områder opplever vi også at instituttets aktivitet kan styrkes av vår deltakelse, og at instituttet ønsker vår deltakelse. Både studenter og professorer trenger gode rammebetingelser for å få god faglig kvalitet og ”fremragende forskning” som det så fint heter. Her har vi mange felles interesser. Sist men ikke minst trenger vi en arena for å vise og dele kunnskaper som overskrider gode karakterer. Her må både universitetet og studenter bli flinkere til å delta. Her kan vi også kreve våre rettigheter, men kanskje er det også her vi må bli flinkere til å forvalte dem?
Med vennlig hilsen
Programutvalget og Sosialantropologisk forening
Halvar Andreassen Kjærre
Referanser
Greibrokk, T. (2010). Middels elendige universiteter? Lesedato 28.03.2010, http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3471112.ece
Saugestad, F. (2010). Middels elendige. Lesedato 28.03.2010, http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3439330.ece
Saugstad, O. D. (2010). Når det middelmådige blir godt. Lesedato 28.03.2010, http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3450066.ece
Wikan, U. (2010). Uten konkurranse. Lesedato 28.03.2010, http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3581811.ece
