Stine Grinna
Det snakkes mye om elefanter og mus blant sosialantropologistudentene ved Universitetet i Oslo. Empiri og teori skal stå i størrelsesforhold til hverandre som en elefant gjør til en mus. Nå vet ikke jeg hvilke foreleser som introduserte denne metaforen, som tydeligvis har festet seg som et godt, illustrerende bilde på hvordan en eksamensbesvarelse skal se ut, jeg vet dermed ikke hvorvidt denne metaforen er representativ oppe på instituttet som en gjeldene guide for skriving. Likefullt, man hører den hører om den på seminarer, og man hører om den på kollokvier. I eksamenstiden dukker den opp i øst og vest blant fortvilte studenter, bøyd over Geertz´ ”interpretations of culture” mens de pugger antall runder i hanekampene. Hvor lenge var det hanene ble holdt ute i sirkelen før noen lappa de sammen og slang de utpå igjen? Hva var størrelsesorden mellom veddemålene i sentrum og periferi?
Jeg kan vanskelig se for meg at en mus har særlig mye å stille opp mot en elefant i kamp. En spesielt skarp, og litt slu mus ville kanskje kunne forvirre elefant ved å løpe veldig fort rundt, og under den, eller som fornuftig mus kan man holde seg i fornuftig avstand fra elefanten. Men jeg vil tørre å påstå at som antropolog er man verken ute etter empiri uten teori, empiri forvirret av teori, eller empiri og teori i forsvarlig avstand fra hverandre. Jeg stemmer for å ta liv av mus – elefant metaforen en gang for alle. Eller, om vi absolutt må, kan vi få et større dyr? En kausar, kanskje? Jeg kan være med på at uten empiri ville antropologen egentlig bare vært en litt dårlig sosiolog. Men hva sitter man igjen med etter at musen har lidd sin sjebnesvangre død som trampet flat av en ut-av-dimensjoner diger elefantfot? Jo – en midt på treet god reisebok. Og det er vel ikke det vi skriver?
