Dagens norske menn står midt mellom to ulike mannsidealer. Menn selv etterlyser rollemodeller for å guide dem mellom idealene.
AV INGVILD ANDERSEN
Hva slags mannsidealer opplever norske menn i dag? Man har i flere tiår hatt opphetede diskusjoner om hvilke rollemodeller kvinner møter gjennom media og i samfunnet generelt, og de negative følgene mangelen på gode rollemodeller kan ha. Men har vi egentlig tenkt over hva slags rollemodeller menn har?
For å se på hvordan norske menn oppfatter dagens mannsidealer, tar jeg for meg to hovedkilder, Migrapolis-programmet ”Hvordan bli mann” vist på NRK første gang 18.03.2009 og Mannspanelets konklusjonsnotat utgitt 03.03.2008. TV-serier og reklamer som jeg har observert den siste tiden, vil bidra som illustrasjoner på hva slags rollemodeller og idealer menn møter i reklame og media.
Den harde og den moderne
Gjennom disse kildene fremkommer det at norske menn i dag lever i spenningen mellom to ganske forskjellige idealer; ”den harde, tøffe mannen” og ”den moderne mannen” som også har store oppgaver i hjemmet og i barneoppdragelse. Det er altså en diskurs i forhold til tid, mellom mannen ”slik han alltid har vært” og nye, (post)moderne krav i et stadig mer likestilt samfunn.
Det første mannsidealet, ”den harde mannen” kjenner de fleste til. Det handler om mannen som ”macho”, den som sikrer økonomisk trygghet, gjør fysisk krevende oppgaver og lignende. Patrick fra Venezuela, en av mennene intervjuet på Migrapolis, forteller om hvordan han ble utfordret i Norge. Å være far er mer enn å stå for økonomisk trygghet, tid og omsorg for barna er minst like viktig. Den moderne, norske mannen skal ha en god jobb og inntekt, men samtidig være en aktiv far og en god, deltakende ektemann i hjemmet. Dette er krevende, men han ser på en slik mannsrolle som noe positivt. Både dokumentet fra Mannspanelet og uttalelser fra de øvrige deltakerne i Migrapolis-programmet underbygger det nye mannsidealet Patrick skisserer opp, og ønsket om å leve opp til dette.
Urkraft og spenning
En reklame av XL Bygg oppsummerer konflikten idealet om den harde mannen er i. Her ser man selveste urmannen fra steinalderen som går gjennom tiden på vei mot et møbelhus, i vår tid trues han av Jan Thomas, blonder og blomster, og menn som triller barnevogn. Machomannen er i fare. Selv om reklamen har satt ting på spissen, er poenget verdt å ta med seg. En av Migrapolis-informantene sier følgende: ”Jeg kaller det Jan-Thomas-generasjonen. Det er helt fjernt. Det er så langt unna naturens utgangspunkt som det kan bli.” Flere av mennene Migrapolis har intervjuet, snakker om menns ”urkraft”, et behov for å oppsøke spenning, være en del av naturen, teste seg selv. En urkraft som for dem ikke har en plass i dagens moderne mannsrolle. Mannspanelet skriver: ”Alternativ til Volds klienter opplever innledningsvis ofte alternativene til vold som “uattraktive” fordi de oppleves som en trussel mot deres mannlige selvbilder” (2008:9). Ideen om mannen som hard og tøff, lever altså, side om side med det nye mannsidealet.
Som de gode antropologistudentene vi er, vet vi at vi må ta informantene våre på alvor. Når menn snakker om en indre urkraft og viktighetene av maskulinitet som noe ”tøft” og ”hardt”, må vi ta det på alvor. Det betyr på ingen måte at vi skal godta for eksempel vold. Det er også Mannspanelet inne på: ”Den australske mannsforskeren Robert Connell snakker ikke om maskulinitet, men maskuliniteter. (…) I hvilken grad dyrker vi kontroll, dominans, maktmisbruk og brutalitet som idealer for dagens måter å være menn på? Vi stiller oss kollektivt bak at det krever styrke og er mandig å be om hjelp når man sliter med vold eller andre psykologiske problemer” (2008:9). Vi kan ikke ignorere denne ”urkraften” når den er så viktig for mange menn. Spørsmålet er hva de ønsker å gjøre med den. En utfordring framover blir å ta denne opplevde ”urkraften” på alvor. Det betyr ikke at menn skal være voldelige, men å finne en rettmessig plass og en god måte å få utløp for denne urkraften på som nettopp ikke innebærer vold, hvilket bør være i alles interesse.
Menn fremstilles som stort sett bare opptatt av mat, sex og sport.
Manglende rollemodeller
En av Migrapolis-informantene sier: ”Man lærer myke verdier fra man begynner på skolen (..) Da er det klart man blir mindre mann”. Migrapolis snakker også med menn i Larvik fengsel. Flere av disse hadde ingen god opplevelse på skolen, og har havnet i fengsel fordi de har søkt spenningen på de gale stedene. I Mannspanelets notat er de svært eksplisitte: ”Norsk skole er fortsatt en arena for reproduksjon av kjønnsstereotype roller. (…) Barn må møte mannlige rollemodeller i barnehagen og skolen” (2008:3). Skolen bør kunne være en arena der gutter lærer å kanalisere denne ”urkraften” til noe positivt. Migrapolis har gutta i Berserk som sine forbilder. Gutter som har brukt urkraften til å takle tøffe farvann, og som er med Migrapolis til Larvik fengsel for å vise de innsatte sin måte å få uttrykk for denne urkraften og spenningstrangen. Det finnes sannsynligvis tusenvis av måter å kanalisere urkraften på, og de færreste av disse innebærer vold. Men flere må stille opp som kartvisere.
Har norske menn rollemodeller for den nye, moderne mannen? Saim på Migrapolis nevner tøffe, amerikanske ”gangsterrappere” i musikkvideoer, som sine forbilder som ungdom. I amerikanske serier som for eksempel Alle elsker Raymond og Kongen av Queens ser vi hvordan menn fremstilles som stort sett bare opptatt av mat, sex og sport, og sjelden i stand til å uttrykke følelser for noe annet enn de tre nevnte aktivitetene. Det samme går igjen i mange såkalte romantiske komedier, eller ”jentefilmer” om du vil. Mange av seriene på kveldstid, som Frustrerte fruer og Privat praksis på TV2, har kvinner i hovedrollene, eller ser verden fra kvinners synspunkt. I typiske ”guttefilmer” er det stort sett bare den harde mannen som slipper til. Det er ganske ensidige menn som fremstilles her. Mannspanelet skriver også: ”Mannspanelet vil peke på at barn og foreldre utsettes for et stort press fra reklame og forbrukerindustri som opprettholder og forsterker kjønnsstereotyper allerede fra fødselen av” (2008:3). Det er ikke mye i disse eksemplene som kan vise norske unge menn hva det innebærer å være moderne mann i Norge i dag. Rom for ulike måter å være mann på er det heller ikke.
Menn må på banen og kjempe for hva slags menn de ønsker at dagens generasjon skal bli.
På vei mot full likestilling?
Michelle Z. Rosaldo mener at å få kvinner ut i arbeidslivet (det offentlige) er et steg i riktig retning, men at det ikke blir full likestilling før mannen bidrar like mye hjemme (1974:42). Mannspanelet virker enige: “De fleste menn ønsker bedre balanse mellom hjem og jobb, tid til omsorg, livskvalitet og et likestilt forhold til kvinner. (…) Panelet mener (…) at bedre rettigheter for menn kan bidra til at vi oppnår full likestilling” (2008:2). Idealet om den moderne, norske mannen er et likestillingsideal.
Mennene som Migrapolis har intervjuet og mennene i Mannspanelet deler mange verdier og ideer om hva idealene er for menn i dag, og det at de ønsker å leve opp til idealet om den moderne, norske mannen. Et ideal som, for blant annet Rosaldo, kanskje er siste ledd i kampen om full likestilling. Dessverre finner man ikke igjen dette idealet i samme grad i kommersielle innslag som tv-serier og reklamer, og heller ikke i skolen. Her mener jeg menn bør høste erfaringer fra kvinnekampen, en kamp mot en ensidig fremstilling av kjønnsroller (uten å antyde at denne kampen er ferdig kjempet).
Informantene jeg har presentert her, etterlyser gode rollemodeller. Menn må på banen og kjempe for hva slags menn de ønsker at dagens generasjon skal bli. De må vise unge gutter og menn gode rollemodeller. Når alle menn framstilles som voldelige forbrytere, må noen reagere. Noen menn slår, men som Mannspanelet skriver: ” De fleste menn har ikke et voldsproblem og utøver ikke vold (…). Det er utøveren av volden som har ansvaret for voldshandlingen. Men alle menn, på det kollektive plan, har et ansvar for å ta tydelig stilling mot vold, på arbeidsplassen, blant venner og i sitt lokale sosiale nettverk” (2008:2). Rollemodeller må vise unge menn hvordan de skal mediere mellom idealene. Nettopp Mannspanelet kunne vært en slik stemme i ”mannskampen”, dessverre gikk det ikke helt slik. Når Bohus gjør menn til annenrangs forbrukere i sine reklamer (slagordet ”Damene først!”), må noen stå fram og si at dette er galt. Ikke alle menn liker interiør, men det må være rom for at noen gjør det. Når menn framstilles som totale idioter med null tanker utover mat, sex og sport, må gutta si ifra at det er mer i dem enn som så. Norske gutter er komplekse og flersidige mennesker som har mye til felles, men som også er utrolig ulike. Vi må gi plass til disse forskjellene, det er flere måter å være en god mann på. Å ta menn på alvor, er å ta likestilling på alvor. Det bør være en kampsak for alle menn, og også for kvinner, selv de som titulerer seg som feminister. Det er utrolig mange fantastiske norske menn der ute, men de må tørre å stå på krava.
Kilder:
– ”Hvordan bli mann”, episode av programserien Migrapolis på NRK. Sendt første gang 18.03.2009. Tilgjengelig på nett: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/475486.
– Konklusjonsnotat, skrevet av Mannspanelet, lagt fram 08.03.2009 (lesedato 25.03.2009). Hentet fra http://www.regjeringen.no/upload/BLD/Menn%20og%20likestilling/Konklusjonsnotat%20fra%20mannspanelet2.pdf
– Rosaldo, Michelle Z.: ”Woman, Culture and Society: A Theoretical Overview” i (red) Lamphere L. og Michelle Z. Rosaldo ”Woman, Culture and Society”, 1974, Stanford University Press.
– TV-serier og –reklamer observert særlig vinter/vår 2008/2009.
