Mandag på Mono
30.10.2008
Maria Christophersen
Før jeg fortsetter om mandagen på Mono, har jeg lyst til å utdype den ene vendingen jeg kom med i forrige spalte: “good to feel”. En parafrase av Lévi-Strauss sin vending vedrørende totemdyrene som gode å tenke med (Lévi-Strauss 1991).
“Good to feel.” Det er noe jeg har tenkt på en stund. I akademia er vi veldig flinke til å komme med ord og vendinger for å forklare, belyse, utdype, analysere, osv. Men hva med det utenom ordene? Det ikke-verbale? Eller finnes ikke det? Kanskje ikke. Eller, kanskje ikke i akademia. For, i Eric Wolf sin ånd, det vi ikke har ord for er kanskje ikke en mulighet ettersom det aldri kan bli en virkelighet. Hm. Tja. Tjo. Jeg er usikker.
Min formening er at det finnes noe ikke-verbalt som vi ikke kan analysere og langt mindre redusere til binære opposisjoner i semantiske kjeder. Og til det ikke-verbale trenger vi eksempelvis musikken. Musikk, dans, visuell kunst, og lignende er med på å utvikle denne delen av oss selv. Disse kunstformene forklarer, utdyper, belyser, analyserer, osv noe utenfor ordene. Eller eventuelt, noe som det er vanskelig å sette ord på. Her burde jeg kanskje tilføye – for min del. For kanskje dette bare gjelder meg og mitt forhold til mine følelser. Det er vanskelig å vite. Og uansett kommer dette kanskje langt utenfor noen form for vitenskapelig og akademisk virksomhet.
Så, tilbake til feltet.
Det var en våt og kald mandag hvor jeg egentlig bare burde holdt meg inne. Men så var det jommen meg konsert igjen. Jeg våget meg ut i kulda (som forøvrig snart skulle bli til snø!) og trasket nedover mot Mono.
Først av alt, følte jeg meg forferdelig utilpass og (bokstavelig talt) utafor når jeg ikke greide åpne døra. Heh. Heldigvis kom det en gutt slentrende forbi meg som stakk inn porten ved siden av. Det var dette med å komme uforberedt til felt igjen. Denne gangen trodde jeg at jeg var vel forberedt, men så måtte jeg innse at jeg aldri hadde vært på Mono på en ukedag før. Det var ingen kø utafor døra. Det var ingen som spurte om leg. Det var, kort fortalt, en mandag. Og denne mandagen brukte man altså porten.
Vel inne var det lite mennesker. Igjen, det var altså en mandag. Alle fornuftige mennesker var nok hjemme og jobba med oppgavene sine eller lignende. Kanskje sov de. Lada opp etter helgen. Men selv om det var lite mennesker var det fantastisk hyggelige mennesker! Dørvakta fortalte kort om de som skulle spille. Han smilte til og med. Jeg er ikke så vant til dørvakter som smiler. Bartenderen var rolig og avslappa. Helgstresset var overstått for denne gang. En hel uke til neste økt.
Deretter begynte konserten. Det lille rommet og nærheten mellom artistene og publikum kombinert med et lavt antall fremmøtte gjorde det hele til en koselig og intim affære. Rom kan med andre ord bidra til å skape stemning. (Her kan jeg for så vidt referere til Bruce Kapferer sin artikkel vedrørende eksorsisme på Sri Lanka. Om ingen andre sosantstudenter ser linjen jeg trekker, send meg en mail. Det blir bare en altfor stor digresjon å utdype det her. Sarah Lund snakker forresten også om rom i et lignende perspektiv – nemlig hvordan byplanleggingen i Cuzco fundamenterer den byråkratiske makten og til en viss grad kroppsliggjør den gjennom de meget synlige kroppene som styrer fram og tilbake mellom de byråkratiske bygningene i Cuzco sine gater. Men nok om det. Tilbake til Mono.)
Så skjedde det mest oppsiktsvekkende. Jeg var der med en kompis. Og likevel ble jeg sjekka opp. I baren. For å presisere: jeg er ikke typen som blir sjekka opp. Det skjer bare ikke. Men plutselig sto jeg der. Helt satt ut av at en fremmed fyr faktisk lurte på telefonnummeret mitt. Var det mandagen som gjorde det? Den koselige og intime stemninga inne i Mono sine sparsomt belyste og varme lokaler? Mens regnet og kulda herja utafor?
Ja, jeg tror settinger har noe å si for hvordan folk oppfører seg. Modell for, i Clifford Geertz sin terminologi (Keesing og Strathern 1998). Selvsagt er det mennesker som har skapt disse rommene til å begynne med. Altså modell av. Men opplevelsen på Mono fikk meg til å tenke på modell for. Hvordan hele settingen førte til den situasjonen jeg plutselig befant meg i ved bardisken.
Om settinger betyr så mye, tenk hvilken enorm betydning de større strukturene da har å si!
Trykk her for å finne ut av hva som skjer på Mono.
Denne spalten bygger blant annet på:
Bourdieu, Pierre. 1977. Outline of a Theory of Practice. Cambridge Studies in Social Anthropology, translated by Richard Nice. Cambridge: Cambridge University Press (pensum i SOSANT2220).
Kapferer, Bruce. 1984. “The Ritual Process and the Problems of Reflexivity in Sinhalese Demon Exorcisms”, i J. MacAloon (ed.) Rite, Drama, Festival, Spectacle. Institute of Studies of Human Issues (pensum i SOSANT2000).
Keesing, Roger M, Andrew J. Strathern. 1998. Cultural Anthropology. A Contemporary Perspective. Fort Worth: Harcourt Brace Collage Publishers (pensum i SOSANT1000).
Lévi-Strass, Claude. 1991. “Totemism from Within”, i C. Lévi-Strauss Totemism. Press Universitaire de France (pensum i SOSANT2000).
Lund, Sarah. 2001. “Bequething and Quest: Processing Personal Identification Papers in Bureacratic Spaces (Cuzco, Peru)”, i Social Anthropology. The Journal of the European Association of Social Anthropologists 9 (1) 2001 s. 3-24. Cambridge Univeristy Press (pensum i SOSANT2000).
Wolf, Eric. 1994. “Facing Power: Old Insights, New Questions”, i R. Borofsky (ed.) Assessing Cultural Anthropology. New York: McGraw-Hill Inc (pensum i SOSANT2000).
