Av Ola Gunhildrud Berta
Alle som går bachelor i sosialantropologi har hørt mange historier om hvor slitsomt det er å være på feltarbeid. Mange har kanskje også hørt skrivende masterstudenter klage over stress. Likevel vil de fleste oppsummere mastertiden som «fantastisk» i ettertid.
I Thinking, Fast and Slow skriver Daniel Kahneman en fenomenal oppsummering av sin egen forskerkarriere som sosialpsykolog. Etter gjennomgående å ha demonstrert menneskets famlende evne til å tenke fornuftig og handle rasjonelt, beveger han seg mot slutten inn på spørsmål knyttet til lykke og lykkemålinger.
Kort fortalt illustrerer han hvordan slike lykkemålinger ofte påvirkes av en heuristisk tankegang selv når spørsmålet dreier seg om total lykke i livet som helhet. For eksempel vil folk som nettopp har opplevd eller er i påvente av noe positivt være mer tilbøyelige til å rapportere en stor grad av lykke. Dessuten har folk en klar tendens til å dømme andres liv som lykkelige dersom de ender godt, selv når de vet at livet som helhet har vært mer eller mindre middelmådig.
Kahneman knytter denne formen for heuristisk bedømmelse til det han kaller for de to selvene våre. Det ene selvet er det erfarende selvet: Den som opplever en gitt erfaring i nuet. Det andre er det huskende selvet: Det selvet som lagrer minner om en erfaring og som dermed får mest å si i fremtidige gjenfortellinger – både overfor oss selv og andre. Det interessante her er at det huskende selvet ofte viser store avvik fra hva det erfarende selvet rapporterer i nuet.
Sosialpsykologiske eksperimenter antyder at disse avvikene skyldes en topp-slutt-tilnærming (peak-end approach) til egne og andres erfaringer. Det vil si at vi forstår erfaringer ut ifra de sterkeste inntrykkene vi fikk (topper), samt hvordan den gitte erfaringen sluttet (dersom det refereres til en bestemt hendelse). Slike topper kan enten være negative (f.eks. høy grad av smerte) eller positive (f.eks. at en er nygift). For eksempel vil folk som er nygifte eller venter på å gifte seg ofte rapportere en høy grad av lykke fordi en slik livshendelse sitter sterkt i det huskende selvet. Andre ganger kan det være nok for en forsøksperson å ha opplevd noe positivt rett før spørsmålet om egen lykke kommer for at de skal rapportere positivt. Med dette in mente kan vi nå ta for oss lykken i masterstudiet.
Det er nok få som vil benekte at et antropologisk feltarbeid tidvis er slitsomt, frustrerende, ensomt, og mentalt utfordrende. Nysgjerrige bachelorstudenter som vurderer om de skal søke opptak til master gjør derfor lurt i å unngå masterstudenter som nettopp har vært på feltarbeid – i hvert fall de første par månedene etter hjemkomsten. Faren er nemlig stor for at en da vil møte den gitte studentens erfarende selv, den som relativt nylig har slitt med hjemlengsel og generell følelse av ikke å strekke til. Det er ikke uvanlig at de tviler på eget datamateriale, eller at de lenge har savna privatliv så sterkt at de mener de ikke kunne fordra de menneskene de gjorde feltarbeid hos. Med tiden vil likevel disse negative følelsene erstattes av en rekke spennende, opplevelsesrike, rørende, og givende opplevelser og erfaringer.
Selv om de negative toppene i løpet av et feltarbeid er både mange og sterke vil en stort sett sitte igjen med minst like mange og sterke positive topper. Disse kan for eksempel være den første gangen du slo av en vits på et tidligere fremmed språk, den gangen du spydfiska for første gang og en av dem du var sammen med fanget en havskilpadde med bare hendene, eller det kan være avskjedsfesten som rørte deg til tårer (og som fortsatt gjør at du blunker litt ekstra når du tenker på den ett år senere). Uansett hva disse toppene består i så vil de være mange, og de vil sitte risset i deg i årevis fremover. Dessuten vil feltarbeidsvisa di få en ny ende. Den vil ikke lenger være preget av hjemlengsel og frustrasjon, men av mestring. Du har tross alt kommet deg igjennom det, og du har gjort det på egenhånd! Det beste av alt er at dette bare er begynnelsen av de lykketoppene masterstudiet kan gi deg.
Som sagt er de fleste hjemkomne masterstudenter unødvendig bekymret for om de har det de kaller for «nok data». «Jeg er redd for at jeg ikke har skrevet utfyllende nok notater. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha nok data til en hel masteroppgave». Slik klager de time etter time den første måneden på lesesalen. Noen vil kanskje til og med foreslå å skrive en metodeoppgave for å vise verden hvor vanskelig det er å være på feltarbeid. Heldigvis dabber dette relativt raskt av. I tillegg til den nevnte følelsen av mestring vil skrivingen av empiriske vignetter snart sette deg i stand til å se mønstre du tidligere ikke ante at var der. Du vil rett og slett se datamaterialet ditt i et helt nytt lys.
Med tiden vil de positive toppene i forbindelse med skrivingen stå i kø. Du vil kanskje lese noe som gjør deg i stand til analytisk å løsrive komplekse empiriske fenomener, eller du forstår noe som tidligere var ugripelig, og bare vent til første gangen du ser helheten i det du ønsker å formidle! Nok en gang vil mestringsfølelsen vinne over frustrasjonen. Nok en gang har du kommet deg igjennom en vanskelig utfordring, og selv om veilederen din forhåpentligvis vil være like dyktig som min, så vil du ha gjort det meste på egenhånd. Forholdet mellom topp og slutt kunne ikke vært bedre for et positivt utslag på lykkeskalaen.
Som Kahneman advarer gjør vi lurt i å ta lykkemålinger med en klype salt. Fordi vi er tilbøyelige til å dømme helheter heuristisk vil sterke enkelthendelser fort kunne skygge for helhetlige vurderinger. Derfor ville jeg, dersom du hadde spurt meg om hvor lykkelig jeg er nå i kjølvannet av masterstudiet, svart et rungende «veldig!»
