Med julen 2008 kom krigen mellom Hamas og Israel på Gaza-stripen. Jeg tror det er en noenlunde politisk korrekt formulering. Men det politisk korrekte skjuler mye. Som den generasjonen palestinere som nå blir traumatisert og som senere skal vokse opp og bo i naboområdene til Israel. Som antisemittismen som vokser fram på ny når selv venner av meg her i Oslo ikke greier å skille mellom handlingene staten Israel utfører og jøder generelt. Som lidelsen for hver eneste skadde i denne krigen. Ikke bare de drepte. De fysisk og psykisk skadde. På begge sider. Alle sider. Det er uutholdelig å tenke på selv her jeg sitter på mitt trygge rom i trygge Oslo. Fra Oslo til Gaza. Det er hele verdener og meningsuniverser i mellom. Jeg kan ikke skjønne hvordan menneskene har det på Gaza-stripen nå. Like lite som jeg klarer å sette meg inn i israelernes situasjon.
Som antropolog ser jeg likevel at folk skaper mening selv i de mest meningsløse situasjoner. Når det er sagt er det ikke gitt at det nødvendigvis er positivt. Eller at meningen som skapes er positiv eller har positive følger. Ofte er det motsatt. I det minste i henhold til Midtøstens mange konflikter. Like fullt skaper mennesker mening. Eller kanskje skape blir feil for aktørenes del. Kanskje opplever de at de finner den. At meningen er åpenbar. Jeg tror de trenger den. Når livet virker mest meningsløst, når bombene regner, glasset knuser, sirenene uler, og alle rundt deg skriker og gråter – da trenger du en form for mening å hekte livet ditt på. Kanskje jeg tar feil. Jeg vet ikke.
I en e-post fra Gaza beskrev en venn av familien hvordan han i løpet av en tretimers våpenhvile fikk hentet fuglene sine. Han måtte forlate fuglene i huset sitt når han selv og familien flyktet til et roligere område av Gaza. Men onsdag 7. januar fikk han endelig hentet dem; ”my lovely birds, I was very worried about them, I [felt] very sorry that I couldn’t take them with me”. De skjønne fuglene. De vakre flotte skapningene som kunne bidra til å gi litt mening i de kalde omgivelsene.
”folk skaper mening selv i de mest meningsløse situasjoner”
Selv synes jeg det er vanskelig å finne mening i det som skjer. Her jeg sitter er det ikke mye meningsfullt å få øye på. Det er meningsløst at Israel fortsatt tror de kan kvele Hamas, spesielt etter deres mislykkede operasjon i Sør-Libanon i 2006. Eller kanskje det nettopp er derfor? For å gjenvinne tillitten til militæret. For å ta tilbake æren de tapte i krigen mot Hizbollah. Men tror de virkelig de kan utslette problemene de har med Hamas med militære midler? Ok, så kanskje den sittende israelske regjeringen får en ny sjanse til å vinne neste valg. Kanskje de kan nå sine kortsiktige mål med denne krigen. Men ser de virkelig ikke lenger? Ser de ikke hvordan den neste generasjonen palestinere som vokser opp på Gaza-stripen kommer til å vokse opp med et ønske om rettferdighet? Et ønske om at deres lidelse skal bli sett og anerkjent og de ansvarlige stilt for retten? Eller kanskje de ikke en gang kommer til å ønske en slik rettferdighet. Kanskje kommer de til å ønske seg noe annet. Hevn for eksempel?
Det er for øvrig ikke bare befolkningen på Gaza-stripen som traumatiseres av krigen. Når det rapporteres om soldater på vakt like bortenfor hylende spedbarn som har mistet foreldrene sine, barn de verken kan tillate seg å se eller hjelpe, da er noe alvorlig galt. Jeg sympatiserer for all del ikke med det israelske militæret, det har vel kommet tydelig nok fram. Men det ser ut som nok et problem Israel skaper og gjenskaper for seg selv, gjennom gjentatte militære operasjoner. For kan noen forklare hva som foregår i hodet til et menneske som blir beordret til å skyte mot åpenbare sivile mål? Skrur de seg selv av? Filmen Waltz with Bashir tok tak i traumet hos en soldat etter krigen i Sør-Libanon i 1982. Denne filmen rakk så vidt å ha premiere i 2008 før nye traumer nå får mulighet til å feste seg hos enda en generasjon israelere. Det ser ut til at både palestinere og israelere kommer til å ha behov for en hel hær av psykologer innen alt dette er over.
Nei, det virker meningsløst å starte en militær operasjon hvor målene så vidt jeg ser ikke kan oppfylles. Som det kanskje har kommet fram nå fra det jeg har skrevet, er en militær operasjon uansett meningsløs i mine øyne. Men det får så være. Israel kan kanskje best forstås gjennom betydningen til sitt militære. Viktigheten av militæret gjennomsyrer israelernes liv. Alle israelere, både kvinner og menn, har militærtjeneste. Jeg vet ikke så mye om det, men mens jeg bodde i Jerusalem fikk jeg inntrykk av at videre karriere var tett knyttet til hvilke kontakter man fikk i løpet av militærtjenesten. Ikke bare det, til og med hvilke oppgaver de fikk utføre hadde stor betydning for en vellykket framtid. Derfor nytter det nok ikke å bare forkaste Israels militære operasjoner som uforståelige. Selv når man skal fordømme visse handlinger er det viktig å forsøke å forstå dem. Jeg sliter bare med å finne ut hvordan. Hvordan kan Israel fortsatt ty til krig som en akseptabel handlingsstrategi? Akseptert både av sin egen befolkning og av store deler av verden ser det ut til. Hele verden framstår som lammede tilskuere. Er det derfor det ikke har blitt våpenhvile etter nesten tre uker med krig?
Det er også vanskelig å finne mening i Hamas’ militære operasjoner. Dette er tross alt ikke hele sannheten om Hamas. Hamas består ikke bare av såkalte militante. Selv om det kanskje er hovedbildet vi sitter igjen med når vi ser på bildene som sendes både på den ene og den andre kanalen. Mens jeg bodde i Jerusalem var assosiasjonene til Hamas at de bidro med viktige sosiale tiltak som skoler, sykehus og barnehjem for foreldreløse barn. I lys av dette er det forståelig at Hamas har bred støtte i den palestinske befolkningen. Om verden utenfor hadde hatt flere slike assosiasjoner istedenfor til terrorisme, hadde kanskje historien forløpt seg annerledes. Det å avskrive Hamas når de først ble valgt av folket i 2006 hadde kanskje ikke vært et alternativ for statsledere rundt om i verden. Men dessverre er det den militante delen av Hamas som får oppmerksomhet. Noe som kanskje henger sammen med at de beklageligvis utfører militære aksjoner, ofte selvmordsaksjoner, hvor de ikke differensierer mellom militære eller sivile mål. Og hva oppnår de med det? Jo, det terroriserer israelere. Men hva oppnår de med det da? Beveger det konflikten videre? Jeg vet ikke. Det virker meningsløst. Kanskje er jeg for idealistisk og naiv til å kunne forstå det som foregår i hodet på dem som tar beslutninger på både israelsk og palestinsk side.
”my lovely birds, I was very worried about them”
Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg ønsker å si med denne artikkelen. Bare at det virker meningsløst. Og at det kanskje er interessant å forsøke å forstå hvordan mennesker i slike meningsløse situasjoner skaper mening.
En ting jeg vil påpeke er at den norske regjeringen umiddelbart fordømte krigen og krigshandlingene sterkt, og da spesielt Israel og Israels handlinger fordi de var overdimensjonerte. Slike fordømmelser bidrar til å opprettholde min tro på at det fortsatt finnes mennesker som gjør noe meningsfullt i verden. Det er sant, som Raymond Johansen fra UD sa, at det er en sterk part og en svak part. Det er en okkupant og en okkupert. Dessverre greier ikke USA bruke de samme ordene. Det er dypt beklagelig. For det later til at USA er det eneste landet som kan legge press på Israel for at Israel skal slutte eller unngå slike militære operasjoner.
Det å kaste stein mot Israels ambassade her i Oslo har tross alt ikke så mye for seg. Det har verken særlige symbolske eller faktiske følger. Det har i hvert fall minimal symbolsk betydning at et lite antall mennesker kaster stein når et betydelig antall mennesker deltar i et fredelig fakkeltog for fred. Den arabiske kanalen Al Jazeera rapporterte at minst 40 000 mennesker deltok i fakkeltoget i Oslo. Senere i artikkelen nevnte de at fredsdemonstrasjoner også forekom i andre land. Det viser at når mange står sammen og markerer sin støtte så har det betydning. Derfor spør jeg: Hvor er logikken i å skape opptøyer og delta i gatekamper her i Oslo når den norske regjeringen faktisk er blant de som virkelig forsøker å gjøre noe? Når utenriksministeren drar til New York og presser på for at en resolusjon skal bli vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Og nå reiser videre til Kairo for å støtte en våpenhvile. Opptøyer i Oslo har verken sammenheng eller betydning for krigen eller freden på Gaza-stripen.
Når denne artikkelen blir publisert i februar er forhåpentligvis mye forandret. Mens jeg skriver dette er det fortsatt tidlig januar. Bush er enda president. Og verden venter på Obama. Jeg sitter her og venter på en forklaring på hvorfor statsledere i dag fortsatt mener at krig er en akseptabel handlingsstrategi. Ja, jeg håper virkelig verden ser annerledes ut i februar.
Maria Christophersen
”palestinere og israelere kommer til å ha behov for en hel hær av psykologer innen alt dette er over”
Maria Christophersen bodde i Jerusalem fra 1999 – 2003. Hun er pasifist og valgte kun å ta del i fakkeltoget som hadde ”Våpenhvile nå!” som eneste parole. Spørsmål og kommentarer til artikkelen kan rettes til antropress@gmail.com
