AV CHRISTIAN BULL
Christian Bull er for tiden utvekslingsstudent ved University for Development Studies i Ghana. Her forteller han om utfordringene knyttet til klimaforebyggende tiltak l i landet.
Klimaendringene verden opplever i dag rammer først og fremst fattige i rurale områder i sør, de fleste bønder. Den rurale befolkningen i Nord-Ghana er ikke noe unntak. Som en del av det tørre Sahel-beltet som strekker seg gjennom hele Vest-Afrika sør for Sahara, er de ikke bare betydelig fattigere enn sine landsmenn i Sør-Ghana, de har de siste 40 åra opplevd en degradering av jorda de lever av, mindre og mer upålitelig regn, i tillegg til flere harde tørkeperioder. Nå sist i 2007 krevde en flom 56 menneskeliv, og sendte tusenvis på flukt.
Klimaendringer rammer lokalt
Naturkatastrofer har lenge blitt forstått som indikatorer på global oppvarming, men i sør rammer det først og fremst folks hverdag. For det er hverdag når man forventer tørke hvert tredje år, og gjennomsnittlig regnfall har sunket jevnt i 30 år. Flere har pekt på virkningen klimaendringene har på kvinner, som den mest utsatte gruppa i samfunnet. På grunn av et kjønnsrollemønster som gjør at det de fleste steder er tabubelagt for menn å delta i husholdsarbeid, mens det stort sett ikke er tabubelagt for kvinner å ta del i jordbruk og handel, har kvinner ofte en større arbeidsbelastning enn menn. Dette gir enda større utslag når man er nødt til å kompensere for lave/tapte avlinger. Kvinner må gå lenger etter vann og ved til matlaging enn før, og om regnet uteblir en sesong er de ofte overlatt til seg selv da mennene drar til byen for å jobbe. Som overlevelsesbuffer er sanking i skogen, med frukt og planter, sammen med shea-butter som selges til kosmetikkindustrien, uvurderlig. Dette er også kvinnenes rolle. Skog er i og for seg et misvisende begrep,
men ”tørr savanne” er en tungvint erstatning for ”bush”. Det er også vanlig at
kvinner tar del i handel i den uformelle sektoren, som småhandel med dagligvareprodukter, hårprodukter og sying. I en artikkel nettopp publisert av Arku (2009), en stipendiat på University for Development Studies, kommer det frem at kvinner har en arbeidsdag på opp til 13-16 timer om dagen, mens menn jobber 6-10 timer om dagen. Folk er altså avhengig av mikroøkonomien, som nok kan merke finanskrisa komme snikende, og skogen. Men også skogen er internt og eksternt truet.
Kan skogbrenning stoppes?
Global oppvarming, som Ghana ikke kan sies å ha spesielt stort ansvar for, er bare en del av trusselbildet på savannen in Nord-Ghana. Man har også flere interne elementer som spiller inn i større eller mindre grad. Blant disse er overbeiting, hugging av trær til ved, men viktigst; skogbrenning, populært kalt ”bush-fires”.
Skogbrenning er en tradisjonelt integrert praksis brukt til å klarere jord til bønder, i jaktsammenheng for å jage ut dyr, av pastoralister for å forgrønne beitemarker, og for å jage bort ville dyr og onde ånder. En lav grad av skogbrenning har i lang tid hatt en nøytral eller god innvirkning på økosystemet, men har i de siste 20-30 årene på grunn av økt intensitet og omfang ført til en dramatisk degradering av jordsmonnet i Nord-Ghana. I tillegg har man ulykkene som noen ganger oppstår; tap av liv, husdyr, avlinger og husly. Å stoppe skogbrenningen ville vært en effektiv måte å forebygge for videre degradering av miljøet. Bedre jord; mer ved til matlaging; skjold mot tørke, flom og det voksende omfanget av erosjon; mer shea-butter og større CO2 opptak. Noen hevder også at det er en direkte sammenheng mellom mye vegetasjon og mye nedbør. Men å stoppe den tradisjonelle praksisen har vist seg å være en hard nøtt å knekke.
Kolonimakten Storbritannia prøvde å forby skogbrenning allerede i 1934, ved å gjøre de lokale chiefene ansvarlige for enhver observert brann. Chiefene ville da sørge for å holde orden i sine landsbyer. Mellom 1947 og 1948 ble det delt ut 1900 bøter! I følge noen, var dette det mest effektive forsøket til dags dato. Etter Ghanas selvstendighet i 1957 har det vært flere forsøk på lover, utdannings- og opplysningskampanjer rundt om på landsbygda i Nord-Ghana i forsøk på å stoppe den langsiktig skadelige praksisen. Spesielt etter harde tørkeperioder, med påfølgende branner, som i 1968-72 og 1983-84 da mange liv gikk tapt. Utallige NGO’er og annen utenlandsk bistand har også forsøkt på ulike måter å forhindre brenning av skogen men med midlertidig, eller ingen effekt.
Emiske forståelser av skog utfordrer
Hva sier så sosialantropologen? Jon P. Kirby, en britisk sosialantropolog publiserte i 1987 en artikkel kalt ”Bush Fires and the Domestication of the Wild in Northern Ghana” internt her i Ghana. Han hevder at skogbrenning er et institusjonelt problem, og kan ikke løses med individuell opplæring og økologisk ”logikk”. Måneden januar på flere nordghanesiske språk kan oversettes til ”brenn skogen”, eller ”brenn gården”. I kjent Mary Douglas stil setter han opp et dikotomisk ”hus vs. skog” bilde hvor husholdet er den elementære byggesteinen i samfunnet, og skog representerer alt det ville og utemmede, kultur og natur, og dere vet så altfor godt videre… Skogbrenningen temmer skogen, gjør den tilgjengelig, og skviser ut honning og spisbare dyr i samme slengen. Kvinnene kommer lett til når de skal plukke shea-nøtter, og det sies at nøttene modnes fortere etter den påsatte brannen. Dessuten holdes skogånder og annet vilt på god avstand. Problemet er jo at det ikke er noe vilt igjen. De siste elefantene rømte inn i et reservat for flere tiår siden, de gjenværende trærne blir hugget til ved, eller dør av vannmangel på grunn av det synkende grunnvannet. Kirby skildrer med et snev av ironi at han visste om en plantet mangolund med 20 trær i nærheten av feltet sitt. Etter en kveld med mye ”pito” – det lokale ølet, ble de eldre mennene plaget av fiendtligsinnede ånder da de gikk gjennom lunden på vei hjem. De sørget for at den ble hugget ned, så åndene ikke kunne gjemme seg der. Det generelt fiendtlige forholdet til det ville, gjør treplantingsprosjekter nytteløse når de unge trærne enten blir spist av en geit, brent eller dør av vannmangel. Å vanne et tre når man knapt har drikkevann må regnes som absurd. Ikke bare det; bortsett fra mango og sitrus-trær, som er dyrket mat, og baobab som er inkarnerte forfedre, regnes trær for noe antisosialt som er en trussel mot samfunnet.
En mulig resept?
Fra det globale til det lokale ser vi altså hvordan utfordringene ligger i folks grunnleggende oppfatninger om hva som er produktivt og hva som ikke er produktivt å gjøre. Som få andre tørr Kirby å skrive en ”resept” til Nord-Ghana. Ettersom sosiale institusjoner utvikler seg sakte men sikkert, og for å sitere; ”på tross av, heller enn på grunn av bistand” foreslår Kirby at forandring er nødt til å starte innenifra, for så å følges opp utenifra. Hvordan? Å tabubelegge skogbrenning. Prester med ulike spesialiseringsfelt har ansvar for individuell og kollektiv harmoni med forfedrene. Det burde vært mulig å få en jordprest til å avlegge ed til forfedrene at skogen ikke burde settes fyr på ukontrollerbart. Slik vil han sette hele sin ære, ja hele sitt liv på spill for å stoppe nettopp brenning av skogen. Det ville blitt tabu. Kirby har selv registrert klanmedlemmer dø en etter en uten annen årsak enn brutte løfter ovenfor forfedrene. Dette vil være mulig fordi alle samfunn har en innebygd resosialiseringsmekanisme, for å tilpasse seg indre og ytre endringer. Så er det bare opp til den enkelte sosialantropolog, NGO-arbeider eller offentlig ansatte å pønske ut hvordan man skal føre involverte forfedre og prester til forhandlingsbordet for å få på plass en god brenningstabu.
Det er mulig man kan rope ”Yir Yoront-misjonær i fåreklær”, men jeg har lyst til å snu oppmerksomheten nordover igjen. Ja visst, vi diskuterer oljeetikk, betaler skyldig vår månedlige bot til Regnskogfondet og resirkulering har blitt en del av hverdagen. Men hvor dypt ligger ikke oppfatningene og forventningene om videre økonomisk vekst, og høyt materielt forbruk? Grunnvollene i vårt samfunn som i ytterste konsekvens har ført oss dit vi er i dag; til klimakrise, matkrise og finanskrise. Hvilken prest skal vi henvende oss til som kan tabubelegge avkastning og rituell høst-, vinter-, vår- og sommer shopping?
Kilder
Arku, F. S. (2009), ”Impacts of Drought on Rural Housholds in Ghana: A Gender Perspective”
Kirby, J. P. (1987), ”Bush Fires and the Domestication of the Wild in Northern Ghana”, i Culture and Development Series No. 1, Tamale Institute of Cross-Cultural Studies
Nsiah-Gyabaah, K. (1994), ”Environmental Degradation and Desertification in Ghana: a study of the Upper West”, Avebury Studies in Green Research, ISBN 1-85628-545-6
