I forrige nummer betraktet jeg poteten og dens rolle som konstituerende for kroppsliggjort nasjonal identitet gjennom å studere potetløpet som sosialt fenomen. Jeg uttrykket stor bekymring i forhold til konsekvensene av en slik kroppsliggjøring. Når temaet for dette nummeret av Antropress er mat, finner jeg det naturlig å ta dette videre. Jeg snakker her om konsekvensene nasjonale identiteter har hatt tidligere i samfunn vi helst ikke vil sammenlikne oss med, som rasisme, men også de fatale konsekvenser potetens rolle kan få for enkeltpersoner.
Å være en potet i norsk sammenheng forbindes ofte med noe positivt. Å være potet betyr at du kan brukes til alt. I denne sammenheng snakket nylig leder for Sosialantropologisk institutt, Halvard Vike, om ”antropologer som poteter” fordi de har den fantastiske kapasiteten at de kan jobbe med det meste. Kanskje en slags potetmenn for å bygge på en kjent analogi. Jeg vil ta sterk avstand fra en slik holdning og hevde at den kan sees på som etnosentrisk. Vi vet hva tomatmenn kan gjøre med et samfunn, så skulle liksom potetmenn være bedre? Som jeg tidligere har hevdet setter jeg også min tvil til antropologiens evne til å se ting fra ”the natives point of view”.
Når utlendinger snakker om nordmenn som poteter knyttes det ofte opp mot negative konnotasjoner som kjedelig og dum. Vi ser her kjernen i skismogenetiske konflikter som ofte undermineres slik som her: “Jeg vil åpne neger-skapet! Jeg mener, ingen nordmann vil ta det ille opp om vi kalte ham en «potet». Nordmenn er jo poteter, ler persisk-svenske Magdalena” (Dagbladet 2010). Jeg er sikker på at denne latteren satt dypt. For nordmenn pågår den samme prosess der utlendingen ofte kalles for kebab som til og med snakker kebabnorsk som kan sees på som et slags urent hybridspråk som derfor faller utenfor og blir ”matter out of place” og ”dirt”(Douglas 2007).
Følgende etnosentriske dikotomier kan herved settes opp. Potet:kebab:norsk:utlending (Hénaff and Lévi-Strauss 1998). Disse dikotomier tillegges ofte logosentriske tolkninger der den ene delen sees som mer positiv enn den andres. Nylig har jeg med bekymring observert hvordan en utlending tolket en jobbannonse ut i fra en slik logikk. I den etnosentriske jobbannonsen ble det nemlig søkt etter en potet. Kanskje de søkte etter en antropolog, hvem vet? Dette fant utlendingen som rasistisk da hans førforståelse tilsa at det var nordmenn som var poteter, og han var derfor ikke inkludert i dette fellesskapet. Dette innebar at han ikke følte seg velkommen på arbeidsmarkedet. Han ble derfor lei seg. Når nordmenn, eller antropologer, skal konstruere seg selv som poteter bør vi her også tenke på hvordan dette henger sammen med vår konstruksjon av utlendinger som late trygdesvindlere.
Denne prosessen er kompleks. For å nevne et annet eksempel. En ulovlig innvandrer jeg møtte forleden var svært opptatt av at nordmenn var poteter. Selv likte han ikke poteter: ”Jeg hater poteter, nordmenn er poteter” I sin frustrasjon over ikke å få opphold i riket, var han ikke glad i verken poteter eller nordmenn. Jeg spurte ham om han ikke likte noen former for potet, de kunne lages på forskjellige måter. Han forklarte at han likte french fries. Påfølgende uke foretok han en ulovlig grensepassering for å søke lykken i Frankrike. Poteten blir sådan en metafor vi lever etter (Lakoff and Johnson 2003).
Jeg håper det er flere enn meg som ser den grusomme nasjonalstatlige logikken som ligger bak slike prosesser. Dette er ikke noe ”Poteito PotAto” som folk sier. Når vi ser oss selv som poteter bli dette tolket inn i større sammenhenger. I stedet for å kalle oss dette kan antropologer kan bidra til å gjøre folk klar over at dette er sosiale konstruksjoner og ikke noe virkelig. Jeg vil her gjøre oppmerksom på potetens historie. Den kom fra Peru og inngår i en lang historie av grusomheter. Den er ikke norsk, den ble stappet i oss som en del av det kristne siviliseringsprosjektet. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at nordmenn er det folkeslag i Europa som spiser minst poteter (TV2 2010). Kun 30 kilo per innbygger i motsetning til Storbritannia med 120 kilo per innbygger. Samtidig sponses potetproduksjonen av tvilsomme regimer som Italia med Berlusconi i spissen. Det er her poteten dyrkes i dag. Den kommer ikke opp av norsk jord.
