Tekst: Eivind Eggen
Gammel spalte, men ny skribent. Gamle menn og nye problemer. Vi følger vår nye nevrotisk-analytiske antropologspire på sosiale eventyr i den fryktsomme førjulstiden.
Det er siste dagen av semesteret og universet er et isøde. En evighet og mange kilo kaffe har passert siden vi lekte på grassplenen utenfor GS. Snøen hoper seg opp i alle hjørner som stille demonstranter mot at man kan ha eksamen i slutten av desember mens alle andre sitter og koser seg med gløgg og pepperkaker. Men nå er det altså over. Som Nansen presser jeg meg mot den akademiske nordpol med tre sammestiftede papirbunker og ett rapportskjema i min vottekledde hånd. Kaffeabstinensene begynner å melde seg etter de siste dagenes frentiske sjarmøretappe og argumentasjonene surrer fortsatt rundt i hodet som så mange illsinte veps. Med roser i kinnene og snø i håret snubler jeg meg opp trappa mot SV og dytter meg inn dørene. På veien mot heisene hører jeg et navn jeg gjenkjenner som mitt. Jeg virrer rundt og står ansikt til ansikt med en jente jeg ikke for alt i verden kan huske navnet på (om jeg noen sinne har kunnet det). «Klar til å levere nå?» spør hun og smiler. «Jah, noe i den gata» greier jeg å stable sammen i min lettere desorienterte tiltstand. Hun ser avventende på meg i to sekunder før hun stikker en konvolutt i handa mi, sier god jul, smiler og svever inn i kafeen. Jeg står fortumlet igjen og prøver å stable de siste øyeblikkenes hendelser i et system som gir mening til jeg blir sveipet inn i heisen av en gruppe medstudenter. Noen minutter senere er årets siste eksamen avlevert og resultatet er offisielt lagt i høyere makters hånd, men det er noe som fortsatt blokkerer den endelige julefreden. Konvoluttet fra min ukjente medstudent hviler i lommen min som en klump anriket uran i et iransk varehus, så jeg unnskylder meg fra den vanlige trøsterunden som følger alle eksamener og trekker meg tilbake til Programutvalgets indre gemakker for å etterforske.
Jeg lukker døren bak meg og slår på lyset, noe som møtes med sterke protester. På den lille blå kontorsofaen sitter det to eldre menn som snakker fort med fransk aksent og gestikulerer med pepperkakene. Jeg slår av lyset, noe som tilsynelatende var det de ønsket da de slutter å snakke til meg og begyner å mumle seg i mellom igjen, for så å sette meg ned i stolen på andre siden av bordet som er overlesset med julekaker, klementiner og gløggkrus. Jeg graver fram konvolutten fra lommen og begynner analysen av det jeg fort innser ikke er en dødstrussel, men noe mye mer seriøst; en julegave. I årets mote har jeg blitt sjenket en såkalt opplevelsesgave, en time av livet til noen jeg sikkert har tilbrakt målbare mengder tid med i løpet av semesteret. Jeg har knapt begynt på min mentale utgreiing av deltagerene av semesterets kollokviegrupper og alkoholfylte aftener idét den eldste av de to mennene slår meg i hodet med stokken sin. «Plikten til å gi, plikten til å motta og plikten til å gi igjen», sier han og ser stygt på meg. «Du tullet nesten til mottakerrollen, skal du nå sitte her å analysere deg så ut på viddene at du mister sjansen til å resiprosiere før hun forsvinner hjem på juleferie?» fortsetter han og knasker på en pepperkake. «Temporal navigering er essensielt, men her er resiprositeten formidlet gjennom en temporal forskyvelse, så strategien din bør sentreres rundt en umiddelbar retur av aktørens forventning» skytes det inn fra den synlig yngre herremannen ved siden av i pausen mellom to dype drag fra gløggkoppen. «Kjønning av gaven vil også vise seg essensielt. Hennes gave er sentrert inn mot hjemmet og den intime sfæren som symboliserer hennes feminine rolle, din gave bør vise din maskuline strømninger ut av huset mot den kuturelle sfæren». «Og finn noe som ikke kan løsrives fra gaveøkonomien, ellers vil du miste mana» skyter den eldre herremannen inn mens han skreller en klementin.
Jeg river meg løs fra kakegildet og romsterer rundt på kontoret til jeg finner papir og konvolutt. Årets mest hastpregede julegave blir et løfte om et teaterbesøk etter mottagers ønske, skrevet på et kartotek-kort i en konvolutt med plastikk-vindu. Mottakerens navn er ikke lengre et mysterie, det ble avslørt av hennes gave og med det falt et par brikker plutselig på plass. Jeg snur meg for å takke de to eldre herrene for hjelpen idet jeg er på vei ut døra, men de har for lengst forsvunnet og den eneste som er igjen på kontoret er den gule ikea-krabben som har brakt lys til alle de lange organisasjonsmøtene i løpet av semestret. «Ja ja, de har vel bedre steder å være begge to» tenker jeg til meg selv mens jeg går ned trappa til lobbyen. Jeg peiler meg inn mot kantina og lokaliserer mottageren av min sterkt improviserte, men symbolsk ladede gave. «Hva skulle jeg gjort uten dem» tenker jeg til meg selv mens julefreden omsider begynner å senke seg over Blindern.
