Fra mitt bedagelige synspunkt, ser det ut som folk rundt meg jogger med døden i hælene. Jeg eier hverken joggesko eller medlemskap på helsestudio, men tidsånden forteller meg at jeg bør.
Hver morgen når jeg står opp, føler jeg meg som en avviker. Vekkeklokka gjør vondt i ørene, den forstyrrer den spennende drømmen min, og kroppen kjennes alt annet enn uthvilt. Jeg er et uhelbredelig B-menneske, og har i følge min mor vært sånn siden spedbarnsalderen. Jeg føler at samfunnet forventer av meg at jeg skal sprette opp av senga før klokka ringer, full av pågangsmot og livsmottoer snekret sammen av honnørord som fleksibilitet og endringsvilje, evnen til ikke se problemer men utfordringer, løsninger og så videre. Dette kunne imidlertid ikke vært fjernere fra min bevissthet der jeg snubler i kattene mine på vei til kaffetrakteren for å lage meg min livgivende svarte eliksir. Kroppen verker, hodet er fult av bomull, og jeg skulle gitt mitt venstre ben for å få fatt i en magisk pauseknapp som kunne gitt meg en aldri så liten pause før det braker løs igjen. Jeg vet at den ikke finnes, men jeg tar meg selv i å ønske at jeg hadde en likevel.
Så står morgenrøyken for tur. Som den hardbarkede røykeren jeg er, har jeg kravlet meg ut i de mest avsindige febertilstander. Morgenrøyken skal røykes, helst alene og i fullstendig stillhet. Ellers kan jeg ikke være sikker på hva som er opp eller ned på meg selv, hvilken dag det er eller hvem jeg er i det hele tatt. Naboene kjenner meg helt sikkert bare som hun nevrotiske røykeren med det bustete håret, men det får så være. Noen av dem er sikkert også sinte på meg for at skattepengene deres en gang i fremtiden vil kunne gå til å behandle meg for selvpåførte lidelser som KOLS, lungekreft eller røykebein. Men den må de lenger ut på landet med. Jeg betaler da gladelig for at de skal få reparert meniskskaden som de så uvørent påførte deg selv der de jogget gjennom Østmarka klokken 06.45 om morgenen som om de skulle hatt døden i hælene. Selvpåført kan være så mangt, og velferdsstaten er for alle.
Som om ikke dette var toppen av latskap, har jeg ikke trent siden 2007. Jeg hater å trene, eier ikke en eneste treningstights eller et eneste par lekre joggesko jeg kan ha på meg på vei til butikken for å se sporty ut. Jeg har aldri kjent den berømmelige euforien folk snakker om etter en treningsøkt, snarere et intenst ønske om å få slippe. Jeg klamrer meg til den gamle klisjeen om at noe skal man da dø av, og her føler jeg at det ligger et vesentlig skille mellom joggerne og meg: jeg er ikke redd for å dø. Jeg er ikke redd for alderdom, rynker, stillhet, stillstand eller stagnasjonen alle snakker om med gru dersom man slutter å utvikle seg og søke nye utfordringer. Jeg er ikke redd for dager som bare flyter forbi uten at det skjer noe jeg kan fortelle barnebarna mine. Fra mitt bedagelige synspunkt ser det ut som at alle rundt meg er med i et slags rotterace der målet er å hele tiden overskride seg selv, sine evner, sin kropp og i siste instans døden, som det virker som de har i hælene hele tiden. Aldri er man bra nok, aldri utnytter man tiden sin godt nok, aldri er man lykkelig nok. Man skal være på riktig sted til riktig tid, men aldri være på samme sted for lenge. Man må videre, man må ut og realisere sitt potensiale, og samtidig holde kroppen sin så kjernesunn at man kan holde på slik lengst mulig.
PUH. Så utrolig slitsomt, tenker jeg. Dette klarer jeg ikke å være med på, jeg orker ikke å prøve engang. Det blir for krampeaktig, det blir naturstridig. Jeg protesterer.
I mitt utopiske drømmesamfunn jobber alle tre timer hver dag eller femten timer i uka med nødvendig produksjon og opprettholdelse av samfunnets viktigste funksjoner. Dersom jeg hadde hatt resten av dagen til rådighet hadde jeg vært storfornøyd med å legge inn tre timers innsats som gatefeier, søppeltømmer eller budeie for den saks skyld. Men det får bli med luftslott og dagdrømmer. Vi har nemlig andre ting å stri med. I dag maner arbeidsideologien alle opp av senga og ut i arbeidslivet. Vi snakker mye om retten til arbeid, men sjeldnere om retten til fritid. For jobbe skal man, uansett. Dessuten er det en hel del annet vi også skal ha tid til. Vi skal jogge, vi skal lage sunn mat hver dag, og vi skal være velkledde og vellykkede i både egne og andres øyne, og ikke minst sosiale i fritiden. Vi skal oppleve, konkurrere, prestere og skille oss positivt ut i en hver sammenheng. Vi skal se og bli sett, og vi skal for guds skyld aldri stagnere. Senere skal vi få barn som skal skysses rundt til alskens fritidsaktiviteter så de skal få de fortrinnene de kan i konkurransen, mens vi blir sittende fast i den berømte tidsklemma der vi hverken strekker til hjemme eller på jobb. Parforholdet går dukken midt under oppussingsprosjekt nummer tre, men det er vel egentlig like greit, da livet med partneren viste seg å ikke være like perfekt som på TV uansett.
Jeg kjenner at jeg blir sliten bare av å skrive om dette, og det er det sikkert også flere andre som blir. Men da er det oss det er noe galt med. Det er vi som ikke strekker til, som ikke klarer å tilpasse oss, og verst av alt – ikke utnytter vårt fulle potensiale. For det skal man. På død og liv, og med døden i hælene.
Jeg savner å ha litt tid til å la humla suse og pusle med mitt, uten at jeg skal trenge å ha dårlig samvittighet av den grunn. Når skal vi få tid til å kontemplere over livet, vende oss innover og se på oss selv? (Annet enn i speilet da, selvfølgelig). Det er jo også paradoksalt at vi priviligerte her oppe på berget pleier våre karrierer, egoer, kropper og sosiale ansikter så eksessivt i en tid som vår. Er det kanskje lettere å konsentrere seg om de nære ting i en tid der fremtiden er usikker og maktforholdene i verden virker kaotiske og fragmenterte? Blir kroppen da et slags minste felles multiplum for hva vi kan kontrollere?
Men det nytter ikke å jogge fra hverken døden, klimaendringene eller fordelingsproblematikken. Skal vi virkelig forsøke jogge fra klodens problemer og bruke den resterende tiden til å beskue og forbedre våre egne navler mens havene stiger, arter blir utryddet og jorden brenner under joggeskoene?
Gunnar C. Aakvaag, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, skrev 1. September i år en kronikk i Aftenposten der han kaller dagens unge for Generasjon Lydig. Vårt fremste kjennetegn, mener han, er fraværet av et kollektivt prosjekt. Flere har latt seg provosere, jeg kan i mørke stunder tenke at han har rett. Men i så fall er det ikke bare vår egen feil.
Vi lever på mange måter i en nådeløs tid. Konformitetspresset er høyt, og kommer fra alle kanter. Vi har tilbrakt flere timer i pedagogiske institusjoner og organiserte aktiviteter enn noen generasjon før oss. Nå har konkurransementaliteten funnet veien inn i skolen også, der forskjeller reproduseres og unge skjebner formes. Vi lever i en tid der vi har valget om å lære oss spillereglene og tilpasse oss, eller falle utenfor – vi må spise eller bli spist. Faller vi utenfor, blir vi stående med lua i hånda, til spott og spe. Da blir det også legitimt å sparke oss mens vi ligger nede. Kalle oss snyltere med «sugerør i statskassa», mistilpassede, avvikere. Det blir lov å heve seg over oss, be oss ta oss sammen, og sende oss kryptiske brev med dulgte krav som selv en med doktorgrad i nordisk ville hatt problemer med å tyde. Mennesker skaper kultur, men kultur skaper også mennesker og alle er barn av sin tid.
Det blir vel på med joggeskoene på meg snart også. Det er vanskelig å stå imot når presset kommer fra alle kanter. Og jammen kan det hende jeg blir nødt til å gå på kurs i self branding også, som mannen med sleik fra Karrieresenteret så entusiastisk informerte om på forelesning her om dagen. Jeg har jo tross alt valgt å bli sosialantropolog, så det ville vel være direkte dumt å gå glipp av den muligheten? Det strider mot alle instinkter å skulle selge meg selv eller spise noen, men hva med å bite dem litt forsiktig i nakken, det er vel ok?
Jeg gjør alle disse tingene om jeg virkelig må, men slett ikke med glede. Og jeg har fortsatt et håp om å slippe.
Ja da, jeg hører dere sier at jeg må. Jeg kommer snart. Men kan jeg bare sove litt til først? Slutt å mas sånn, jeg kommer snart!
Jeg må bare snooze litt til først…
Skrevet av: Taran Victoria R. Wold
Publiser i: #3-2013
