Hvem er masterstudentene og hva i all verden skriver de om? I intervjuserien «Et sted i verden» kan du få et innblikk i hva det vil si å være masterstudent på feltarbeid, på både godt og vondt.
Hvem er du?
Mitt navn er Stine Helmersen, 25år. Jeg er masterstudent ved sosialantropologi UiO og har bacheloren min fra samme sted. The only white in the village (i hvert fall i lokalmiljøet). Blant lokalfamilien min her i Nepal er jeg den atypiske nordmannen som ikke drikker kaffe og som liker teen min svart! Sjokkerende! Og som om ikke det var nok så mobber de meg for å spise barneporsjoner med ris.
Hvor er du på feltarbeid og hva er ditt prosjekt?
Jeg er i Nepal på et sted som heter Kirtipur. Det ligger ikke så alt for langt unna hovedstaden og storbyen Katmandu, så byen kan vel betraktes som peri-urban. Det er en bykjerne med masse butikker og spisesteder mens lenger ut i periferien er det jordbruk, kuer og geiter om en annen.
Jeg er her for å studere sykdomsforståelse og kurativ atferd bland de som bor her i byen. Nepal har et hav av behandlingstilbud som baserer seg på ulike måter å forstå og tolke sykdommer og kropp på, og nepalesere har gjerne en glidende overgang mellom de ulike forklaringsmodellene de selv bruker. Ut fra empirien jeg har samlet om familien min og om mine egne sykdomserfaringer her i felten så er det fult mulig å bli syk av stress og bekymringer, men man kan fortsatt oppsøke apotek, motta antibiotika (jo flere jo bedre) og bli frisk. Men det skader ikke med litt ”varm” mat og vann med gurkemeie bare for å være sikker. Her kan velge og vrake mellom sjamaner, urtespesialister, ayurvedaleger, kjerringråd og biomed.leger (helt sikkert flere også, men de er ikke like fremtredende etter to måneder i byen). gjerne daal bhat (grønnsaker, eet ut av hvordan det hele henger sammen! Tvi tvi til meg. sykdommer trenger kald medisin og vice
Så det store prosjektet mitt er vel å finne ut av spesielt hvordan de som bor her tolker sykdom, hvordan og hvorfor det påvirker kroppen, og hva de gjør for å bli kvitt sykdommen. De fleste jeg har snakket med ser på kroppen som en balanse mellom varmt og kaldt, ganske typisk ayurveda kroppssyn. Ulike typer mat går under kategoriene varmt eller kaldt og det samme med sykdommer. Varme sykdommer trenger kald medisin og vice versa. Forhåpentligvis finner jeg ut av hvordan det hele henger sammen!
Hva har vært mest problematisk på ditt feltarbeid?
Oioi, hva skal jeg velge! Jeg har vel opplevd mye av det samme som Magnus nevnte om problematikken med å finne informanter og få en fot inn i døra (bare at han fiksa det etter en uke og jeg sliter fortsatt litt). Så siden det allerede er nevnt så kan jeg jo komme med et annet eksempel.
Sånn bortsett fra load shedding og det faktum at jeg bare har rundt tre-fire timer med brukbar strøm, og kanskje internett, i løpet av dagen (tidspunktet for dette varierer fra dag til dag, topp) så har mitt største problem hittil vært visum! Jeg kom inn i landet med turistvisum og jobber for tiden med å skaffe meg studentvisum. Man får bare 150dager turistvisum per år i Nepal, så da mangler jeg minst en måned for å få fulle seks måneder. Det er vel egentlig ikke det at det er så problematisk å få det, men prosessen man må gjennom er nok til at jeg av og til har lyst til å bare godta å være her i fem måneder.
Jeg må for det første være tatt opp ved en lokal læreinstitusjon, eventuelt være affiliert med de. Da må jeg ha passbilder, passkopier, visumkopier, prosjektbeskrivelse, vitnemål fra tidligere grad, nepalesisk bankkonto med minst 1500$ på, forventet budsjett for hele oppholdet, bevis på hvor du får pengene dine fra og brev fra UiO, blant annet. Dette må leveres inn til læreinstitusjonen i tre kopier pluss et skjema fra institusjonen, min bunke kom på nesten 60 sider. Deretter må de vurdere prosjektet mitt, gi meg en lokal veileder, sende alt inn til undervisningsdepartementet som må vurdere oppgaven min i forhold til gjennomførbarhet og etikk, så godkjenner de den (forhåpentligvis) og sender et ark om at den er godkjent tilbake til undervisningsinstitusjonen som da kan godkjenne affilieringen min. Jeg får da to dokumenter jeg må ta med deg videre. I bytte mot denne affilieringen må jeg betale litt penger, gi oppdateringer om hvordan forskningen min går, levere inn bilder og eksemplarer av data og en ferdig kopi av oppgaven min. Hvis de i løpet av tiden ikke liker det jeg driver med kan de ta fra meg studentvisumet. Det var det eller å måtte avslutte feltarbeidet etter fem måneder, og det skjer ikke! Men uansett.. etter å ha mottatt de to dokumentene kan jeg ta med meg den økende ansamlingen av dokumenter ned til immigrasjonen hvor jeg må stå i kø, betale enda litt mer penger og forhåpentligvis tilslutt få studentvisum… for den siste måneden jeg skal være i Nepal. Selve prosessen er jo i seg selv grei nok så lenge man har alle papirene sine, men det er tungvint og tar tid og krefter. Turistvisumet mitt går ut om 4uker og jeg forventer ikke å motta studentvisum innen da, så jeg må nok belage meg på en ekstra tur til immigrasjonen for å kjøpe et par uker ekstra på turistvisumet mitt. STAS er det eneste ordet som beskriver situasjonen.. Men jeg håper det ordner seg før eller senere!
Hva har vært mest overraskende?
Enn så lenge har det ikke vært så mange overraskelser, men de kommer nok snart. Foreløpig er jeg veldig overrasket over kostholdet til folk her. Her er det ikke noe lavkarbo, steinalderdiett, 5:2 diett.. Her er det høykarbo som er tingen. Frokost og middag er jo gjerne daal bhat (grønnsaker, linser og ris), og da er det snakk om 70% ris minst. Mange nepalesere sier at de ikke har spist mat med mindre de har spist ris. Tilstedeværelsen av ris er liksom kjennetegnet på mat. En middag kan helt fint bestå av potet, pasta og ris. Mengden sukker var også sjokkerende. Det er også helt utrolig mye sukker i maten man får kjøpt på butikken her. ”Syltetøyet” er sukker, vann, pektin og 3% fruktjuice. ”Ren juice” kan være tilsatt 14% sukker i tillegg til de 8% med naturlig fruktsukker. Samtidig så er det ingen som liksom har en formening om at mye sukker og karbohydrater, fett og veldig lite protein er en dårlig ting. Sukkerholdige kjeks, ubersøt te, friterte kjempesmultringer til frokost, sjokolade til lunsj er helt vanlig i min lokale familie. Overvekt og diabetesepidemi kommer til å kaste seg over landet når som helst, om det ikke allerede har gjort det. Jeg snakket med ”far i huset” som underviser helsearbeidere og han sa at folk med diabetes her nede ikke hadde så store problemer med mat, nå hadde de jo sukkerfri ris og poteter så det var jo null stress… sukkerfri potet?
Personlig synes jeg det er vanskelig å nesten utelukkende leve på karbohydrater. Man spiser middag kl.19 og innen kl.21 er jeg skikkelig sulten igjen. Så nå har havregrøt blitt innført til frokost for at jeg faktisk skal klare å være mett i mer enn en time av gangen og jeg blir nok oppfattet som på sultestreik siden jeg takker nei til kjeks, sjokolade og fritert frokost, men det får bare være.
Hva har vært det mest minneverdige øyeblikket?
Jeg har ennå ikke hatt en stort minneverdig øyeblikk som gjorde massivt inntrykk på meg. iPhonen min ble stjålet, men det vil jeg helst ikke minnes. Det er heller alle de små tingene i dagliglivet som virkelig gjør deg oppmerksom på at du er langt unna Norge og norsk hverdag. Som når man ser en taxi fylt med geiter i baksete kjøre forbi deg på gata. Når du tar deg selv i å tenke at ”oi, denne geita var god” under middagen, eller når du er så heldig å finne maur i maten og spiser den allikevel. Når du skal ta lokalbussen og de har egne gutter som går rundt og stokker om på folk inne på bussen slik at de skal få lurt et par passasjerer til inn i den allerede overfylte bussen. At jeg måtte tegne et kart over hvor jeg bodde og måtte skrive opp navnet på besteforeldrene mine for å få opprettet en bankkonto. Det er slike små ting som virkelig minner deg på hvor totalt annerledes det er her. Det er gjerne en kilde til frustrasjoner til tider, men sånn er det nå bare. Ting er likt, men samtidig så forskjellig at om man forsøker å løse ting slik man ville gjort hjemme blir det bare feil. Et eksempel er den ikkeeksisterende køkulturen her nede. Førstemann til mølla uansett om det gjelder bil eller til fots. Men jeg begynner å bli vant til det nå.
Har du noen gode tips til fremtidige masterstudenter?
Ikke stress! Ting tar tid og det er helt greit. Du er der for å lære, ikke for å allerede vite svarene på forhånd. Ha prosjektbeskrivelsen din i bakhodet, men ikke føl deg bundet til den. Du vet ikke hva som venter deg før du kommer og får slått deg litt til ro.
I forhold til ting som har hjulpet meg veldig her i Nepal så har jeg noen få tips. Ha alltid med deg nok passbilder! Jeg har brukt opp alle mine og har måttet tatt nye mens jeg har vært her. Hvis du drar et sted med tilgang til internett eller strøm så scan ALLE viktige papirer, eller papirer som kan være viktige før du drar. Vittnemål, passkopi, attester, prosjektbeskrivelse +++. Ha det på pcen, på dropbox eller hvor som helst hvor du kan få tak i det. Jeg er ordensmenneske og har det meste scannet fra før av så det var jo en positiv overraskelse når jeg plutselig trengte bachelorvitnemålet mitt for å søke visum. Og sist men ikke minst, skriv ned ALT! Observasjoner, frustrasjoner, tanker, spørsmål, ideer, hypoteser, metode og hverdagslige ting som du kanskje tror er irrellevant.. Virkelig alt. Jeg har flere ganger satt meg ned for å egentlig bare skrive ut frustrasjonene mine og endt opp med å skrive brukbare observasjoner og tanker i forhold til prosjektet mitt. Jeg bare innså ikke at det var relevant før jeg hadde skrevet det ut. Hvis det kan skje med meg her mens jeg er på feltarbeid, så skjer det i hvert fall når jeg kommer hjem igjen og får notatene mine litt på avstand. Ha alltid med noe å skrive på og skriv ned hva du har gjort hver eneste dag. Og husk å ha det gøy! All work and no play makes a dull anthropologist.
