Er det lov å mene noe om andres ressursbruk? Kanskje er det nødvendig allerede? Allerede før jeg begynner å skrive dette føler jeg meg rimelig sikker på at det blir tilnærmet umulig å ikke framstå som moraliserende, og dermed lettere ufyselig. Jeg vil derfor understreke at jeg ikke mener jeg er noe bedre eller kan mer om dette enn andre. Likevel vil jeg forsøke meg på noen betraktninger angående sosiale normer og ressursbruk.
Som ansatt i dagligvarebutikk har jeg vært vitne til det man på et mer fintfølende antropologisk språk kunne kalt «varierte praksiser» knyttet til miljø og forbruk. Da man begynte med kildesortering av mat og plast i Oslo, hørte jeg flere som slang ut kommentarer som generelt gikk i retning av: «det er jo ikke noe vits, alt går jo på samme dynga uansett». At disse personene faktisk mente dette, hvis de fikk tenkt seg om, har jeg veldig vanskelig for å tro. Hva slags gruppe av patologisk maktsyke kommunale byråkrater skulle vel til for å få alle Oslos borgere til å sortere søppelet sitt og starte produksjonen av millioner av grønne og blå plastposer hvis det «ikke var noen vits»? Min teori om disse menneskenes «oppfatning» av situasjonen er at det er mye lettere å tro at det ikke nytter å kildesortere enn å måtte legge om rutinene sine. Det tar både tid og krefter.
«Kognitiv dissonans» er et begrep fra psykologien som jeg tror kan være med på å belyse denne situasjonen og en del annen tilsynelatende irrasjonell atferd i møte med klimaproblemer. Hvorvidt kognitiv dissonans som teori er vitenskapelig holdbart er dog under tvil. Likevel har jeg lyst til å bruke det her fordi jeg syns det er en artig måte å analysere forholdet mellom holdninger og atferd. Jeg tror menneskene som uttalte seg om kildesorteringen godt kunne gjort samme resonnement relatert til de kommunale byråkratene som meg. Jeg tror de valgte å ikke gjøre det, men i stedet nærmest gå inn for det motsatte. Kognitiv dissonans oppstår når man har to motstridende oppfatninger i hodet samtidig. Dette oppleves som ubehagelig. For å fjerne ubehaget må man derfor forandre den ene oppfatningen sånn at den ikke lenger motstrider den andre. Jeg tror menneskene jeg observerte visste godt at det nyttet å kildesortere. Samtidig var de ikke interessert i å legge om vanene sine. Valget falt da ned på å betvile nytten av kildesorteringen på et overfladisk nivå uten videre undersøkelse. Altså ble det ikke nødvendig å forandre på de vante rutinene. Jeg tror mye av de samme prosessene kan ha foregått i hodene på vitenskapsmenn som er «klimanektere» på tross av overveldende mengder beviser som støtter opp om menneskeskapte klimaendringer. Det er viktig å understreke at dette er ubevisste prosesser. Det er ingen som bevisst tar valget om å betvile noe så viktig som klimaendringer fordi det ville vært «upraktisk». Det ville i så fall vært psykopatisk.
Mange føler nok at de faktisk ikke har mulighet til å legge om rutinene sine. På mange måter har de heller ikke det. I en verden hvor et sterkt fokus ligger på å koble stadig flere deler av kloden med resten, samtidig som alt bør gå kjappere og bli mer «effektivt» er det vanskelig å gå mot strømmen. Da blir det rette valget å kjøpe en ferdig oppkuttet og blandet salat i plast i stedet for å lage en fra bunnen av. Dette bringer meg til en av trendene jeg har sett over et par år i dagligvarebransjen. Maten blir mer og mer ferdig foredlet når den kjøpes. Dette er kjent for de fleste fra før av, men det er en utvikling som går stadig lenger. Nå er det enten er det fileter eller MUK1 som kjøpes. Det er jo ingen om har tid eller ork til å fjerne kjøttet fra beinet lenger. Koteletter har gått fra søndagskost til hverdagskost til nærmest å være en grillnisje i løpet av et tiår. «Fjordland» er en ny type ferdigmat som også har gått fra en meget perifer stilling i norsk kosthold til å bli et fast innslag når man skal ha mat til én.
Jeg brukte ordet «effektivt» tidligere i teksten. Jeg vil påstå at folk flest forbinder dette ordet med fart. Det å få, eller skape mer, på kortere tid. Men kunne det ikke like gjerne betydd å få mer ved å bruke mindre? Nå har man «3 for 2»-tilbud og dets like i dagligvarebutikkene. Det har vært en kjempesuksess for to av Norges største dagligvarekjeder. Dette er en type tilbud som er spesifikt designet for å øke forbruk. «Kjøp mer, få litt av det» er konseptet. Kjøper man mer enn man i utgangspunktet har tenkt til å kjøpe, er det ikke vanskelig å tenke seg at mer blir kastet. Likevel er det en taktikk som lønner seg for den enkelte butikk eller kjede. I en kapitalistisk markedsøkonomi er forbruk og økning på de fleste hold nødvendig for at systemet skal gå rundt. For privat næringsdrivende kan det sies at selve målet med deres virke er å få flest mulig personer til å bruke mest mulig penger hos dem, som regel i forhold til sine konkurrenter. Det kan enten skje gjennom å skaffe seg større markedsandeler gjennom konkurranse, men også ved å øke mengden penger folk legger igjen i butikkene deres. Økonomien er altså konstruert på en slik måte at den enkelte person ledes inn i et visst forbruksmønster som det er vanskelig å komme utenom. Det mener jeg er helt forståelig og akseptabelt. Likevel dukker det av og til opp holdninger og praksiser som er helt uholdbare.
Jeg hadde en gang følgende samtale med en som satt ved siden av meg da jeg spiste lunsj: – Har du med mat i isboks? Det er så jævlig Balkan ass. – Hva? – Det er akkurat som mora og faren min. De klarer ikke å kaste noen ting lissom. Jeg tror det er fordi de opplevde krigen i Serbia, de bare må spare lissom. – Okay, er ikke det bra, egentlig? – Det er så jævlig gnient ass, jeg klarer ikke spise rester og sånn. De fryser ned rester og spiser det lenge etterpå. Jeg klarer ikke det ass, det er skikkelig nasty.
Min umiddelbare tanke var at den holdningen var helt utrolig mistilpasset. Og da tenkte jeg ikke miljømessig, men fra et rent økonomisk perspektiv. Jeg klarer sjelden å lage en mengde mat som er passelig til ett måltid til meg selv, det blir alltid for mye. Som regel er det nok til to middager. Enkel hoderegning tilsier da at jeg ville nærmest ha doblet mitt matbudsjett hvis jeg hadde var av den oppfatning at «rester er nasty». Dette sa jeg likevel ikke noe om. Jeg nevnte noe om at farmoren og farfaren min var litt på samme måte siden de opplevde «harde tider» under andre verdenskrig så det kan være en sammenheng der. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å ta diskusjonen om hvor feil jeg mente at holdningene til denne personen var. Grunnen til det var både at jeg ikke ønsket å bruke krefter på det, men også fordi selve temaet føltes ukomfortabelt å ta opp. Det å «ikke sløse» og bruke all maten man kjøper er noe jeg har fått inn gjennom oppveksten. Det har tydeligvis ikke alle i min generasjon. Kanskje hadde det vært nyttig for mange som vokser opp nå å oppleve «harde tider» for å få et innslag av «nøysomheten» som ofte har blitt brukt til å karakterisere forbruksmønsteret til de som opplevde rasjoneringen under krigen. Vokser man opp i dagens Norge opplever man en nærmest omvendt rasjonering. Varer blir så å si kastet etter deg gjennom reklamer og tilbud for at man skal opprettholde forbruket sitt.
Og det er man på mange måter nødt til. Hvis ikke går ikke det økonomiske systemet rundt. Ingen har hittil klart å lansere et troverdig alternativ til den kapitalistiske markedsøkonomien og man må nok vente lenge på at det skjer, hvis man ikke ender opp med å vente forgjeves. Spørsmålet er om man klarer å stoppe denne trenden før det er for sent. Hvis ikke kan det hende Gunnar Aakvaags innlegg i Morgenbladet om «generasjon lydig» går over til å bli «generasjon bitter». En generasjon som stiller spørsmål som «hvordan kunne dere sette oss i en situasjon hvor vi er nødt til å stoppe levesettet vi arvet etter dere, men ikke har mulighet til å gjøre det uten at å skape enorm lidelse og splid? Det er kanskje ikke så rart at vi er generasjon lydig, som ikke vil rive ned det etablerte, men strever etter å bli en del av det, nettopp fordi vi har lyst til å ha like gode liv som generasjonen før oss. Spørsmålet er om levesettet er for godt til å være sant. Jeg tror ikke vi kommer til å like svaret.
Som masterstudent har jeg nylig fått repetert at antropologens arbeid når man er på feltarbeid består i å observere mange enkelttilfeller for så å finne mønsteret som binder det sammen. Forbruk, identitet og miljø er sammenbundet i forbrukssamfunnet, men ikke på en forenlig måte. Sammensetningen kan ikke være som den er i dag uten at minst én av delene må vike. Hvis ikke man tar et aktivt valg om å forandre relasjonen mellom identitet og forbruk, er det miljøet som må ta støyten. Det kommer ingen godt ut av. Jeg har ingen gode forslag til hvordan man skal løse dette i global sammenheng (i likhet med alle andre). Likevel kan man jo gjøre det som forventes av antropologer: å starte i det små. Å tørre, eller gidde å bry seg litt om sidemannens (eller damens) sløseri. Da vil man kanskje få en kommentar i retur. Forhåpentligvis er den relatert til ens egne forbruksrelaterte uvaner. Som antropologistudenter flest, har jeg fått høre flere ganger enn jeg kan huske at det ikke er så lett å oppfatte sine egne lyter på egen hånd.2 Man trenger et «utenfraperspektiv».
Kanskje trenger man et utenfraperspektiv på OL-søknaden som Oslos borgere stemte «ja» til for ikke så lenge siden. Jeg hadde forventet å få høre en mengde argumenter som appellerte til hvor god bruk man kom til å få for den forbedrede infrastrukturen og gjenbruksverdien til alle anleggene. Det var imidlertid ikke det jeg fikk høre. I stedet var det emosjonelle argumenter de fleste fokuserte på. Var de sosioøkonomiske argumentene for et OL så svake at det ikke var verdt et forsøk en gang? Å argumentere for en OL-søknad med utsagn som «jeg sier ja til folkefest», «vi har jo råd til det», og «det kommer til å skape en kjempeoppsving for vinteridretten» burde ikke vært bra nok. Det kommer nok en slags oppsving med et OL, ja. På den andre siden blir det noen som må lide. Andre kulturtilbud kommer til å lide i mange år framover, og ikke bare i Oslo. Det samme skjedde etter Lillehammer. Sånn fungerer statlige budsjetter. Man kan ikke «bare ta det ut av oljefondet» som flere faktisk tror er måten man kommer til å finansiere festlighetene på. Jeg hørte flere personer hevde det, for deretter å forsvare oppfattelsen sin med nebb og klør da jeg kom med innvendinger. Er det noen som husker den nevnte kognitive dissonansen?
Til syvende og sist koker det ned til at «kaken bare er så stor». Ikke alle får like mye av den, og ikke alle har noe de skal ha sagt når det gjelder hvordan den fordeles eller hva bitene går til. Det gjelder for folk utenfor Oslo til fordel for osloborgere, og det gjelder på verdensbasis, men på en langt mer alvorlig måte. Så var det problemet med å ikke framstå som en pretensiøs fjott hvis man kommenterer andres forbruk. Det kan bli vanskelig veldig fort. Det gjør som regel det hvis man bryr seg om andres pengebruk.
Skrevet av: Mikkel Vindegg
Publisert i #3-2013
