Tekst: Eivind Eggen og Josefine Risrem
For oss som foretrekker å gå hjem fra byen sent en lørdags kveld, og som er litt mer en vanlig opptatt av folks matvaner (og vaner generelt) er det ett fenomen som stirrer oss i hvitøyet: Nattmaten. Hva er dette halvhjertede måltidet som ser ut som selvdød oter i håndkle de kaller kebab? Antropologien kommer til unnsetning.
Kranene stenges og lysene skrues på igjen. De som ikke allerede har sikret seg nattens fangst falmer vilt etter nærmeste individ av dertil egnet kjønn før securitassen kommer og tar dem. De som har lykkes i nattens jakt setter kursen mot drosjestoppet mens de mindre heldige har andre ting i tankene. Horder av beduggede osloværinger myldrer ut i gatene og setter kursen mot kveldens siste stopp, kebabsjappa (som er et ord godkjent av norsk språkråd, selv om Eivind kvier seg for å bruke det). For de av oss som liker å gå, heller enn å taxi, hjem fra byen er det en evig kamp å unngå å bli tilgriset med dressing og det som verre er fra disse skadeskutte imitasjonene av en en gang tradisjonsrik matrett. Byen er som en krigssone i slaget mellom general mais og den dressingske armé.
Det er i disse dunkelt belyste gater, i døgnets smaleste timer at vi finner et av det norske samfunns mange hedenske ritualer. Det er mer enn litt kjøtt av ukjent opphav og salat som skifter eier over disken når en kebab kjøpes, det er et tungt meningsladet ritual med røtter tilbake i den kristne nattverdenen, vil vi postulere. Kjøttet som fortæres er ikke ulikt Kristus’ legeme og colaen ikke ulikt Kristus’ blod. Det er i det hedenske Norge ikke lenger Gud som dyrkes i nattens templer, men maskinen, mammons manifestasjon. Kjøttet som henger på de evige roterende spyd er mer enn bare diverse døde dyr på pinne, de er døde dyr omformet til en ikke-gjenkjennbar masse av en fremmedliggjørende mekanisk prosess. Det er denne prosessen man tar i sin munn med kebabens kjøtt, som umiddelbart omformes til ett av maskinens veloljede tannhjul. Colaen som slurpes ned er maskinens råoljelignende drivstoff.
Dagliglivet er stadig mer preget av det upersonlige konsum. Rundt om i det ganske universitet har automater som server kaffe sakte fordrevet de søte piker i kafeteriaene. Stadig mer av vårt konsum går gjennom maskiner, både ute i den manifeste virkelighet og i den verdensomspennende kyberveven. Mammon har lenge rådet, men nå i nettbankens hverdag er vi fremmedliggjort selv fra den. Her kommer alkohylene inn. Når man er så innelukket i et immanent system må man på rituelt vis distansere seg fra virkeligheten og tvinge de uhellige guddommer ut i periferien før de kan dyrkes. Alkoholen fordriver den økonomiske tenkningen ut i sinnets periferi, det er klart for alle som har våknet opp med tom konto og kanadiske tømmermenn både i hodet og i sengen.
Men det er her vi treffer på analysens første store problem. Tilsynelatende er det de som forbruker mest som støter fra seg det hellige legemet. Det er de som har vært koblet til tappekrana siden 1986 som ligger sanseløse i gatekanten og roper på elgen. Kanskje er det akkurat mangelen på måtehold og den banale råskapen i deres konsum som gjør at det hellige kjøttet frastøter dem? Her trengs det mer forskning. Vi mangler forøvrig bredere empirisk materiale enn Oslo by og omegn. Det går rykter om byer der det utelukkende serveres bakte poteter som nattmat. Dette utkantfenomenet kan kun sammenlignes med israelittenes gullkalv. I Lillestrøm er det et forbud mot steder som serverer nattemat, dette må jo være det strengeste overgrepet mot åndslivet siden den spanske inkvisisjonen. Hva med byene langs bibelbeltet? Hvilken påvirkning har kirkens sterke rolle der?
Det sies at sannheten får man fra barn og fulle folk. Tidsånden kunne ikke valgt et bedre talerør for sin stand, enn gjennom de fulle massers forbruksbehov.
“O wonder!
How many godly creatures are there here!
How beautious mankind is!
O brave new world,
That has such people in’t!”
