Rype med lettøl av Runar Døving (2003), Pax Forlag, ca. 299 kroner
Tekst: Liv Gyllensten Alvestad
Runar Døving er en norsk antropolog som for tiden jobber for Markedshøyskolen Campus Kristiania og Statens institutt for forbruksforskning, og er for mange blant annet kjent for å trykke en kronikken «Reklamen vil redde oss» i reklamemannen Kjetil Trys navn. Han er, i motsetningen til majoriteten av befolkningen glad i lettøl, men interessert i mat, blant annet som et totalt sosialt fenomen, som var tittelen avhandlingen hans. Han har også skrevet boken «Rype med lettøl», som vi skal gå nærmere innpå her.
Rype med lettøl er, som forfatteren påpeker, verken en kokebok eller drikkeguide. Rype med lettøl er heller ikke en analyse av et folk på Ny-Guinea, om kapitalister i Italia eller om furfolkets økonomiske sfærer. Det er en analyse av nordmenn, og våre matvaner. Hvordan henger dette sammen med blant annet kjønn? Og våre dagligdagse utrykk? Hvorfor er enkelte ting mer problematiske enn andre? Boka gir oss et dypdykk i matpakka, kaffekoppen og vaffelrøren. Vi får smake på sjokolade, lettøl og pizza.
Forfatteren ønsker å vise hvordan de mest dagligdagse ting kan åpenbare større aspekter ved det norske samfunn. I forordet kommer det fram at han blant annet lar seg inspirere av Mauss, hans totale sosiale fenomener som hentet fra Gaven. Et totalt sosialt fenomen inngår i alle sammenhenger ved det menneskelige liv, som Døving påpeker, og ved å erstatte «gaven» med «mat» vil Døving vise hvordan mat kan brukes til å studere store deler av samfunnet. Gjennom feltstudier av «Torsvik», et tettsted i Østfold ønsker han å finne fram til nettopp dette (og kanskje hvorfor østfoldingene er de minst synlige i offentligheten?).
Kaffe, eksempelvis, serveres så og si overalt, til alle anledninger, gjerne med kaker. Det er sikkert noe leserne selv har opplevd. Jeg har i alle fall støtt på dette en rekke ganger; på besøk hos besteforeldre og tanter, spesielt. Og er det ikke kaffe, så er det i det minste te! Dette finner vi også igjen i Torsvik. På et besøk hos et eldre ektepar tilbyr vertinnen kaffe til de besøkende. Lydia, en innflytter, avslår, og sier den nedslående setningen: «Jeg tar gjerne et glass vann». Dette ser ut til å oppskake vertinnen, som desperat tilbyr henne solbærte, varmt vann – ja, for hun drikker jo solbærte hun også, om dagen. Lydia er påståelig, og ønsker seg kun et glass kaldt springvann. Ektemannen til vertinnen skyter inn og tilbyr cola, brus, melk. Lydia vil fremdeles bare ha vann. Men hvorfor er dette så problematisk? Hvorfor er det vanskelig å gi Lydia “vanlig” vann? Hva er det ved kaffen som er så spesielt? Døving forklarer hvordan kaffen blant annet er den minste ytelsen (igjen: Mauss). Det er et tegn på et ønske om å inngå en relasjon, den minste obligatoriske ytelsen. Ikke for mye, men nok. Å servere vann blir dermed problematisk – det er gratis, det koster ingenting. Den kokte kultur, rå natur – om du vil.
Dette, og andre godbiter, som hvordan det gode og det onde, blant annet reguleres i tidssfærer som 17. mai – der man lett kan hive innpå med is og pølser uten problemer, om pizzaen som lørdagsmat og om den sunne, kjernenorske matpakka, er temaer i boka. Det handler altså like mye om de sosiale tingene som om maten. Om hvordan jaktmetaforer forteller noe om sjekking og kjønnsrelasjoner. Om kvinner som er ryper, men som jakter på menn, opprettholdelsen av relasjoner og om betydningen av sunnhet i form av matpakke og alt som ikke er sjokolade.
Rype med lettøl er først og fremst en veldig lettlest, og ikke minst morsom bok. Døving er flink med ord og fengende titler. Og ikke minst er boken veldig interessant. Det har vært en fryd å lese den, ikke minst fordi man, i alle fall jeg, er blitt mer observant på hva nordmenn spiser og drikker, hvorfor og når. At boken er delt opp i en rekke essays gjør så man kan plukke ut de man ønsker å lese hver for seg, og dermed kan boken bli lettere å fortære, bit for bit sånn etter når man har tid og interesse. Eller man kan lese den 389 sider (med kilder) lange boka perm til perm – da essayene på en måte henger sammen. Boken er dermed ganske lang, og det er mye informasjon – noe som kanskje er boken negative side. Det kan bli litt mettende.
Da jeg var på besøk hos min mormor gikk det opp for meg hvorfor hun serverte kaffe, te, brus – og ikke vann – og hvorfor hun alltid har vaffelrøren klar. Jeg forstod, kanskje, hvorfor vi ikke fikk spise nudler på barneskolen, men måtte sverge til matpakke med leverpostei og brunost (å spise nudler var jo absolutt ikke sunt, og ikke godt for magen). Det gikk i alle fall opp for meg at det var slik det var. Boken anbefales på det varmeste – en lett, morsom og givende bok. Den er godt skrevet, og jeg regner med at de fleste – antropologiinteresserte eller ikke – vil få mye ut av den. Den vil påvirke hverdagen din. Den vil påvirke ditt syn på norsk matkultur. Spesielt siden det hele dreier seg om de små dagligdagse ting, som i virkeligheten ser ut til å fortelle en hel del om hvordan samfunnet henger sammen. Så tenk litt på det neste gang du får servert kaffe, og ikke vann.
Runar Døving
– Hovedfagsoppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo i 1993 med avhandlingen “Syden – fritidens land og dets folk”.
– Doktorgradsoppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen i 2002 med avhandlingen “Mat som totalt sosialt fenomen. Noen eksempler med utgangspunkt i Torsvik”.
– Feltarbeid fra Syden, Østfold og Karasjok.
– Professor ved Markedshøyskolen Campus Kristiania der han foreleser i blant annet forbrukersosiologi og gastromi, samt tilknyttet Statens institutt for forbruksforskning.
– Har i tillegg til Rype med lettøl gitt ut “Merkevarer – 45 korreksjoner” (2007) på Cappelen akademisk forlag, samt en lang rekke artikler, bokkapitler og lignende – mange med svært så kreative og spennende titler. Døving er også en aktiv foredragsholder, kronikkforfatter og debattant i media.
FAKTABOKSEN BØR FLYTTES TIL ANTROPOLOGISK PORTRETT OM RUNAR DØVING HVIS VI FÅR INN DETTE.
