Tekst: Eivind Eggen
«Ta deg en kopp kaffe og sett deg inn i finstuen, kakene blir servert om en liten stund». Jeg gjør som jeg blir fortalt. Dagens ritualer er overstått og middagen fortært. Nå gjenstår det bare minglingen, så er barnedåpen overstått uten uhell. Det er min relativt nye niese Karoline som har fått sin runde i det avsondrede boblebadet i regi av en noe suspekt eldre mann i hvit kjole. På en gård sør for Oslo blir det dekket til langbord for å feire begivenheten, mens vårregnet pøser ned.
Jeg trekker sakte inn i den eminente finstuen. Veggene prydes av gamle malte portretter og i midten av rommet står et stort rundt bord, for øyeblikket okkupert av diverse ledd av den utvidede familien. Jeg velger å spare meg den lett repetitive «hva var de nå du studerte igjen»-samtalen og finner meg ett bord i hjørnet av rommet. I det jeg setter meg ned ser jeg at det på andre siden av bordet sitter en eldre herremann som i full vigør spar sukker opp i en kopp meg kaffe. Jeg setter fra meg koppen og setter meg ned. «Sugar?» kommer det fra andre siden av bordet. «Nei takk. Sort som natten og bitter som anger» sier jeg. Nå som jeg for en gangs skyld får noe annet en blandingen av tungtvann og råolje de kaller kaffe på Blindern skal jeg i alle fall ikke besudle den med sukker. «I see» sier han og ser tankefull ut. «Abstaining from sugar is after all the new symbol of power». I det jeg skal til å kommentere på dette kommer fruen i huset inn med kaken, og før jeg vet ordet av det har den eldre mannen reist seg og stormet bort til kakebordet der han ytrer større begeistring for kakens utforming.
Jeg forblir sittende. Det var en tung middag og selv dessertmagen fikk kjørt seg. Prosaisk sitter jeg og ser for meg meg selv som en utsultet student som står i fare for å spise meg i hjel. Men min reservasjon for å bli med på kakegildet går ikke ubemerket hen. Etter kort tid kommer min søster og setter seg ved siden av meg. «Skal du ikke ha kake?». «Nei, jeg tror jeg står over. Passe på vekta» svarer jeg ironisk. «Jeg vet hva du mener, men når det er familiefest… Vel, det er en flott kake, du burde ta en titt på de før den blir spist opp».
Jeg reiser meg sakte, og spaserer bort til kaken. Den eldre mannen står der fortsatt og har nå tatt til å gjøre flittige notater om kakens størrelse og design. For min del ser det ut til å være en helt alminnelig marsipankake, nært dekket med dekor som jeg er høyst usikker på om man kan spise. Deler av kaken har allerede blitt fjernet, så påskriften den bærer er nå «tulerer med… pen… line». Jeg tar en tallerken og forsyner meg med stykket med påskriften «line» og tre rosa roser av marsipan. Mannen ved min side gjør noen frenetiske notater og ser på meg «Hva nå» spør jeg, «det er jo bare kake». «Oh, but it is so much more. It´s sugar, and sugar signifies…». Omtrent så langt klarer jeg å følge med før jeg mister fokus. Sukker, kanskje det faktisk råtner hjernen. Jeg står der og spiser kaken min mens han fortsetter med en lengre utgreiing om sukker, slaver og dverger med sverd som kommer ut av kaker. Etter en lang dag med festligheter, og spesielt han som snakket gjennom hele middagen om valget mitt av lettøl til rypa som ble servert, føler jeg behovet for stillhet melde seg, så jeg unnskylder meg delvis høflig og trekker meg tilbake i retning kjøkkenet. Der blir jeg konsekvent avvist av to eldre tanter og en rødhåret dame i flagrende klær. Jeg gjør en tapper retrett og de flokker seg rundt kjøkkenbordet igjen.
Jeg finner meg omsider et tilfredsstillende stille hjørne av huset og setter fra meg med resten kakestykket mitt. Marsipankake, grufullt søte greier. Takke meg til sjokoladekaka i SV-kantina. SIO. Kake kan de, men hvor er kakegaflene. Bernt Hagtvet har rett – universitetet er i forfall. Studentene kan ikke engang få spise kakene sine på sømmelig vis lenger. Hvordan kan de da forvente at vi skal ta studiene på alvor. Ute har det sluttet å regne og månen har tittet fram. Rund og hvit som en marsipankake. Man kan si mye med en kake og da snakker jeg ikke utelukkende om teksten på glasuren.
