Tekst: Mads Amundsen og Josefine Risrem
Fredag 6. november 2009 var en skjebnesvanger dag for den mer fotballinteresserte delen av Fredrikstad by, hvilket vil si en ganske betydelig del av byen. Sarpsborg 08 vant 0-2 over FFK, og dermed rykket sistnevnte ned fra Tippeligaen til Adeccoligaen. Dette resulterte i sørgetilstander i plankebyen. Ille nok var det å rykke ned til første divisjon, verre var det at det var akkurat Sarpsborg som skulle få oss dit.
Som to fredrikstadfødte antropologistudenter med relativt høy interesse for fotballklubben FFK, vil vi, med en fot i begge statuser (altså antropolgistudenter og FFK-tilhengere) forsøke å nærme oss hva som egentlig skjedde den 6. november. Én forklaringsmodell kan være å ta et dykk i det historiske forholdet mellom byene, slik Thomas (1996) lærer oss i ”History and Anthropology”. Mer presist vil vi til 1567, da en byflytting fant sted i Østfold. En del av innbyggerne i Sarpsborg (den gang Borg) hadde sett seg lei på at svenskene brant ned byen deres, og fulgte Glomma sørover for å finne seg en ny og mindre brennbar plass å leve sine liv. Den nye plassen viste seg å ha flere fordeler. Ikke bare oppdaget man fortere om svenskene kom, mulighetene for fiske og landbruk var også bedre her enn én mil lenger opp langs elva. Noen vil med dette i tankene si at de smarte flyttet, mens de litt tregere ble igjen. Etter litt brevveksling med kongen i Danmark, fikk den nye byen navnet Fredrikstad i 1569. Rivaliseringen mellom byene startet altså når noen valgte å flytte for så å stifte sin egen by. Hvem som tok det rette valget får bli opp til enhver å bedømme.
I dag slipper de fleste østfoldinger å bekymre seg for pyromane svensker. Velger man å flytte fra den ene byen til den andre er det gjerne andre faktorer som ligger til grunn, som familie, jobb, eller at man tilfeldigvis finner seg et hus som er triveligere eller billigere enn der man ble født. Slikt hender rett som det er. En kjøretur til Sarpsborg er gjort på et kvarter. Likevel sitter historien dypt i mange, og rivaliseringen reproduseres stadig også i dag, om enn i litt andre kontekster og former. Symbolkrigen som utspant seg på tvers av de to byene før kampen 6. november 2009 er et godt eksempel. Om nettene reiste flere supportere til det andre lagets by og kledde minnesmerker i favorittlagets farger. Plankebæreren, som er selve symbolet på Fredrikstad (også kjent som Plankebyen) ble kledd i blått og hvitt. Kom man kjørende inn til byen, ble man mottatt med ”Velkommen til Adeccotown”, der det tidligere sto “Velkommen til Fredrikstad”. Sarpingene på sin side våknet opp med blant annet FFK-vimpler i flaggstengene i sentrum, og på den lokale FFK-caféen ble sarpsborgflagget brukt som dørmatte.
Som folk flest søker vi et romantisert bilde av stedet vi kommer fra. Vi liker å tro at vår by er over gjennomsnittet flott. Det sies også at folk fra Fredrikstad er ekstra stolte over byen sin. Men med et rykte som harryby og landets store skumle hovedstad en snau time unna, hjemsøkes byen også av et mindre hyggelig spøkelse – mindreverdighestkomplekset. Stolthet over det vi har kan derfor fort gli over i flauhet når vi ikke strekker til. Dette utspiller seg særlig tydelig på fotballarenaen, der symbolene for stedstilhørighet er ekstra synlige.
Å tape er alltid dritt. Men taper vi mot for eksempel Vålerenga eller Rosenborg, da har vi visse reserveforklaringer vi kan ta i bruk for å beholde selvtilliten. Disse lagene har for eksempel vært i Tippeligaen mye lenger enn FFK. Videre er byene større byer enn vår småstore Fredrikstad. I tillegg er de et stykke unna; den gjevne FFK-supporter risikerer ikke å møte de ansikt til ansikt på jobben dagen etter, med mindre hun jobber i Trondheim eller Bergen. Den 6. november derimot, hadde man ikke noe slikt sikkerhetsnett å falle tilbake på. Storebror Fredrikstad var i Tippeligaen, hadde alle de beste spillerne, og derfor også alt å tape. Og med symbolkrigen som hadde utspilt seg uken i forveien hadde FFK-supporterne gjort fallhøyden mer svimlende enn den jevne rødhvite torde å snakke for mye om.
Selve kampen var derfor preget av nervøsitet og ambivalens. På den ene siden hadde man ingen grunn til å ikke strutte av selvtillitt hvis man møtte opp i rødt og hvitt. Selvsagt banker vi dem, beroliget vi oss med. Vi skal vise de smurfene (som vi liker å kalle dem) hvem som er sjefen. I ni av ti kamper slår vi dem, var det noen som hadde regnet ut. På den annen side var man lammet av tanken på å tape kampen. Da det første målet kom tidlig i førsteomgang var heiaropene allerede redusert til nervøse gulpelyder. Sarpsborgsupporterne var på sin side uforskammet selvsikre og høylytte. Sjansen for tap var stor, men tanken på Tippeligaen og samtidig sende storebror FFK til Adeccoligaen var berusende nok. De hadde alt å vinne.
Og de vant. To null. Smack smack.
I 2002 rykket FFK opp fra andredivisjon til førstedivisjon, og på 100-årsjubileet 2003 rykket klubben opp til eliteserien. Overgangen til første divisjon i 2002 ble markert med en hel by i fakkeltog. For mange var dette en ubeskrivelig hendelse etter 20 år i den norske fotballens bakgård. Og som sagt fortsatte vinden å blåse vår vei. Da oppturen toppet seg med sølv i 2008 føltes tilstanden i de lavere divisjonene som en lenge glemt fortid. Derfor var skuffelsen enorm da vi etter skarve seks sesonger ble sendt på hodet ut igjen. At Sarpsborg 08 tapte neste kvalifiseringskamp og ble blivende i første divisjon er en mager trøst. Veien fra opptur til nedtur gir også gjenklang i hvordan man omtaler første divisjon i Fredrikstad. Ligaen som for få år siden fikk hele byen ut i fest og fakkeltog, blir nå konsekvent omtalt som “adeccosumpa”. Det eneste som nå står i hodene våre, er hvordan vi skal komme oss opp igjen fra denne sumpa, og inn i varmen, der vi hører hjemme.
Som fraflyttede antropologistudenter kunne vi heldigvis dagen etter skjebnekampen rømme fra ruinene og tre inn i statuser der fotball ikke var det mest relevante. Men på internett kunne vi se konturene av en kollektiv post-elitisk depresjon tåkelegge vår hjemby. En klubb på randen til konkurs. Skandaler og uroligheter i styret som lekker ut i media før det tas opp i styret. En bekjent av oss, som i flere år har vært en av de ivrigste medlemmene av Plankehaugen, begynte i frustrasjon å poste statusoppdateringer om hockey på facebook.
Så for alle våre venner som bor i Fredrikstad og stiller på kamper med skjerf og pågangsmot selv om vi nå er i adeccosumpa, så håper vi på lysere tider i 2010 for laget i våre hjerter. Og vi har trua, for med et byslagord som ”det årnær sæ’” kan det vel ikke bli for galt. Neste år er vi kanskje der igjen. I toppen. Der vi hører hjemme, tross alt.
