Overfallsvoldtekter et populært tema i mediene og dekkes i et omfang som ikke står i forhold til antallet det er snakk om.
Av: Rannveig Svendby
Voldtatt. Voldtatt på åpen gate. Gjerningsmannen var av utenlandsk opprinnelse. Dette er ord som ofte står på trykk i norske aviser, og de er med på å forme våre forestillinger om seksuelle overgrep. Og om innvandrere.
Det er viktig å være oppmerksom på to forhold når det kommer til overfallsvoldtekter. For det første viser oslopolitiets statistikker fra de siste årene en tendens som utvetydig knytter ikke-vestlige menn opp mot denne typen overgrep. For det andre er overfallsvoldtekter et populært tema i mediene, og dekkes i et omfang som ikke står i forhold til antallet det er snakk om. Sammen kan disse to faktorene lett skape inntrykk av at det finnes en kobling mellom ikke-vestlige menn og voldtekt generelt.
Ikke-vestlige voldtektsmenn
15. april publiserte Aftenposten oppslaget: «Innvandrere bak alle anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo». Oslo politidistrikt oppga at de 41 overfallsvoldtektene som var anmeldt i Oslo de siste tre årene var begått av ikke-vestlige menn, og da i hovedsak afrikanerne og kurdere.
I Aftenpostens dekning av den pågående rettssaken mot en mann som er siktet for overfallsvoldtekter i Oslo, linkes det til oppslaget. I tillegg blir mannens egyptiske bakgrunn jevnlig nevnt, under stadig mer tabloide overskrifter. Dette er symptomatisk for medienes presentasjon av voldtekt og innvandrere. Hvilken signaleffekt har det når etnisk opprinnelse lirkes inn som et «tilfeldig» apropos i slike saker? Det skal ikke være tabu å skrive om statistikken, men det må gjøres informert og hederlig.
Nytten av å kategorisere
Etnisk opprinnelse kan utvilsomt være nyttig kunnskap for spesialister, som i hvert tilfelle kan koble overgriperes adferd opp mot blant annet krigshistorikk i områdene de kommer fra. Hvor relevant er opplysningen for andre?
I mediene knyttes overfallsvoldtekter opp mot store kategorier av mennesker, som «afrikanere», «ikke-vestlige», «innvandrere» og «kurdere». Spørsmålet om nytteverdien av en slik kategorisering blir presserende med utgangspunkt i at flere av overfallsvoldtektene er begått av serieovergripere. Det er snakk om et svært lite antall personer som utfører slike handlinger. For å sette det i perspektiv kan vi spørre hvilken innsikt det gir å knytte overfallsvoldtekter mot «nordmenn» generelt, med utgangspunkt i at etnisk norske menn har begått overfallsvoldtekter i øvrige deler av landet de siste tre årene.
I stedet for å koble overgrepene opp mot enorme grupper basert på noen få individers adferd, gir det mer mening å beskrive overfallsvoldtekter som enkeltmenneskers handlinger.
Voldtektsutvalgets tall
Med unntak av i krig skjer de aller fleste voldtekter innad i etniske grupper, skriver den britiske professoren i kulturteori, Rosalind Gill. Voldtektsutvalget har anslått at det årlig skjer mellom 8000-16000 voldtekter og voldtektsforsøk på landsbasis i Norge. Det vil si 24000-48000 i løpet av samme periode som de hyppig omtalte 41 overfallsvoldtektene begått av ikke-vestlige menn i Oslo. Disse utgjør bare 0,1-0,2 prosent av estimatet.
Hva er grunnen til at overfallsvoldtekter får så mye oppmerksomhet i mediene?
Myter bekreftes i mediene
Ifølge Gill bygger mediene systematisk opp under voldtektsmyter. Det er de atypiske voldtektene – de som tilfredsstiller populistiske krav om sensasjon og underholdning – som selger, og disse får mye spalteplass. Dermed bekreftes mytene, og de fortsetter å sirkulerer som misforståtte «sannheter» om voldtekt generelt, i fravær av versjoner som kan nyansere bildet. Noen av de mest typiske mytene er at voldtekt handler om seksuelt begjær, at voldtekter som regel begås av ukjente menn, og at overgriperne er svarte.
Voldtekter handler ikke om lyst, men om makt, straff og ydmykelse, skriver Gill. Det er ikke «de ukjente» som utgjør den store voldtektstrusselen, det er mennesker i våre nærmeste omgivelser; venner, slektninger, naboer, og så videre. Gill sporer myten om den svarte overgriperen tilbake til slaveriet. Ideen om svarte menns seksuelle appetitt og mangel på selvkontroll henger fortsatt igjen fra den perioden.
Sammenlignet med overfallsvoldtektene, har hverdagsvoldtektene et langt mindre sensasjonelt potensial, og de omtales sjelden i mediene. Hverdagsvoldtektene utgjør imidlertid hovedvekten av voldtekter. De finner vanligvis sted innenfor husets fire vegger, og skjer mellom mennesker som kjenner hverandre fra før. De fleste voldtekter blir aldri anmeldt. De som blir det, er gjerne den typen voldtekter som bekrefter mytene. Dermed blir ikke statistikken over anmeldte voldtekter representativ for voldtekter generelt.
Konsekvenser
På den ene siden bidrar den utstrakte dekningen av overfallsvoldtekter til å skjule at dette er et marginalt fenomen. På den andre siden forsvinner den store kategorien – hverdagsvoldtekter – ut av syne.
Fokuset på «den ikke-vestlige overgriperen» konstruerer et lite hensiktsmessig skille mellom «oss» og «de andre». Det kan gjenkjennes som radikal forskjellstenkning på bekostning av mennesker som er født utenfor Vesten, og bygger opp under fremmedfrykt.
I tillegg skapes det et misvisende bilde av hvem som begår seksuelle overgrep. For det første blir overgrep av ikke-vestlige overdrevet. For det andre blir overgrep av vestlige underslått.
Det er kort sagt et skrikende behov for at mediene har en mer nyansert dekning av seksuelle overgrep – og av innvandrere.
(Teksten er tidligere publisert i Aftenposten 16.09.09.)
