AV RUNE FLIKKE
Helt fra min hovedoppgave på zulusionisme har jeg vært interessert i koblingen mellom ideer om natur og helse. Når jeg ser tilbake går det en rød tråd i det jeg har skrevet de siste ti årene i forhold til den uregjerlige naturen—epidemier—og politisk styring av natur. I Sør-Afrika er denne forbindelsen eksplisitt: Det er klare historiske sammenhenger mellom forvaltning av natur og framveksten av raseskillepolitikk og apartheid. Det er i det hele tatt påfallende hvor mye av dagens fokus på klimaendringer og naturvern, som har dype historiske røtter i Sør-Afrika!
Sør-Afrika var et av de første landene som satte naturvern på den politiske agendaen. Den andre nasjonalparken i verden så dagens lys der (den første var Yellowstone i 1872). Speiderbevegelsen ble etablert av Lord Baden-Powell under boerkrigen. Den kjente sørafrikanske politikeren og hobby botanikeren Jan Smuts introduserte ‘holisme’ begrepet, som vi antropologer er så godt kjent med, for å beskrive samspillet mellom natur og kultur. For meg var en av de mer overraskende koblingene hvordan ideer om natur styrte en politisk prosess i Cape Town som for første gang innskrenket den afrikanske eiendomsretten.
Rotter og raseskille
I desember 1900 ble det oppdaget et stadig økende antall døde rotter i havneområdet. Noen uker senere ble de første menneskene syke. Dette la grunnlaget for hva som har blitt omtalt som ‘sanitasjonssyndromet’—en politisk prosess som la vekt på å fjerne afrikanere fra byene, som et offentlig helsetiltak. Senere forskning har vist at sykdommen kom med britiske handelsskip fra India og utbredelsen var begrenset til hvite boligområder i havna. Likevel ble afrikanere gjort til syndebukker. De ble først midlertidig tvangsflyttet til en søppelplass utenfor byen før de til slutt mistet eiendomsretten i 1902. Den politiske retorikken fokuserte på sanitasjon og forbandt afrikanere med møkk—‘farlig natur’—som truet bylivet i kraft av assosiasjonen som var etablert mellom møkk, urenhet og smittefare.
Hvis vi ser historisk på de sosiale prosessene som oppstår i kjølvannet av epidemier er det interessant å se hvordan det får konsekvenser for sosial struktur. Fram til Robert Koch oppdaget bakterien som smittevektor i 1882–83 var det menneskers plassering i forhold til ‘problematisk natur’ som var forstått som hovedkilden til sykdom. Vi ser spor etter dette i malaria, som kommer fra gammelitaliensk, mala aria, og betyr dårlig luft. Folk visste de ofte fikk feber når det var varmt og høy luftfuktighet, men smittevektoren var misforstått. De mente sykdom var et resultat av ubalanse mellom indre og ytre krefter. Når man pustet inn mye dårlig luft, miasme, skapte dette en ubalanse som gjorde mennesker syke. Helbredelsesprosesser hadde som mål å skape balanse mellom interne kroppslige prosesser og de naturlige og sosiale omgivelsene. Som afrikanist er det interessant å se hvordan denne perioden av kolonihistorien var preget av en interesse for vind, vær, klima og geografi i sine forsøk på å unngå sykdommer. Nærhet mellom befolkningsgrupper var uproblematisk. I Afrika, som ble flittig omtalt som både “the white man’s grave” og “the diseased continent”, ble kartografi sett på som et viktig aspekt ved preventiv medisin. De tegnet kart som synliggjorde helsebringende reiseruter. Kolonimyndigheter la for eksempel flere byer til fjellområder, selv om det medførte store praktiske og økonomiske utfordringer. I årene etter Kochs oppdagelser endrer dette bilde seg dramatisk. Den kritiske størrelsen i forhold til helse, lå ikke lenger mellom mennesker og natur, men ble forstått som en intersubjektivt størrelse. I koloniene ble dette synliggjort mellom rasegrupper. Det ble et offentlig helsespørsmål å skape og opprettholde avstand mellom befolkningsgrupper. Det demografiske landskapet endret seg forholdsvis dramatisk med disse medisinske oppdagelsene. Det er ikke uvanlig å komme over fraser som: “he grew up in a sanitary distance from the hurly-burly of the gold camps” når man leser biografier fra Sør-Afrika på begynnelsen av det forrige århundre. Fysisk avstand til afrikanere ble kort og godt sett på som helsebringene, slik vi fokuserer på kosthold og trening.
Jeg kan gi et nyere eksempel: I løpet av mine år i Durban bodde jeg det meste av tiden i Wentworth, et tungt industrialisert boligområde for ‘coloureds’, som besto av et stort oljeraffineri, cellulose fabrikk og kjemisk industri. Strategisk plassert mellom dette sterkt forurensede området og de tidligere hvite arbeiderklasse nabolagene lå det tynne striper i form av ‘nature reserves’ og ‘bird sanctuaries’ som mine venner omtalte som ‘buffersoner’ mellom rasegrupper. Det mønsteret har vist seg å være synlig flere steder i Sør-Afrika: Vern av natur ble eksplisitt brukt som unnskyldning for å etablere naturlige hindringer som begrenset kontakten mellom rasegrupper. Her er det interessante forbindelser til naturvern i dagens Sør-Afrika.
“Before we had apartheid, now we have nature conservation”
Jeg har i den senere tid jobbet litt med Knut Nustad (NUPI og UMB). Nustads forskning hvordan introduksjonen av iSimangaliso wetland park på UNESCOs World Herritage liste har skapt sterke reaksjoner blant den lokale zulubefolkningen. De hvite naturvernaktivistene—interessene her faller tydelig langs gamle raseskiller—ekskluderer afrikanere fra parkene med referanse til overnasjonale regler og retningslinjer for naturvern. Med den problematiske historien i Sør-Afrika forenkler det prosessen, selv om det ikke minsker konfliktene. Lokalbefolkningen på sin side ser den historiske kontinuiteten og peker på hvordan de på ny har blitt ekskludert fra landområder. En holdning som “before we had apartheid, now we have nature conservation” er ikke uvanlig. De historiske linjene viser klart hvordan afrikanere har blitt ekskludert fra land med referanse til deres forhold til natur.
Når den første juridiske innskrenkningen av eiendomsretten kom i Cape Town, var det bygget på en metaforisk kobling mellom afrikanere og natur. Gjennom den offentlige diskursen ble sort hud framstilt som naturlig møkkete og bærere av organismer som truet den offentlige helsen. Fra 1920-tallet snakket de sørafrikanske myndighetene om “the healthy reserve” når de diskuterte “the native problem”. “The healthy reserve” var en trope som definerte afrikanere som en del av naturen og at de gjennom evolusjonshistorien var tilpasset et liv på landsbyen, langt borte fra den moderne, europeiske urbane verden. Afrikanere ble syke av byene og byene syke av afrikanere. Det går slik en klar linje fra helsediskurser til apartheid og etableringen av de så kalte ‘bantustans’.
Som Nustads forskning viser ekskluderes afrikanere i dag fra store landområder gjennom den motsatte retorikken: Som mennesker er de nå ekskludert fra natur og må derfor tvangsflyttes fra områder som omdefineres som nasjonaparker. I begge tilfellene er det en kobling mellom mennesker og natur som aktiveres på måter som slår negativt ut for de fattigste. —Før var det epidemiene som truet menneskene, nå er det en ny gryende bevisstgjøring om at naturen selv er syk og slik truer mennesker i form av ekstremvær. De politiske tiltakene derimot rammer den sorte befolkningen i Sør-Afrika på måter som kaster ubehaglige historiske skygger.
Natur, samfunn og teoriutvikling
Jeg skrev nylig en artikkel med Gro Ween som kommer i neste nummer av NAT. Her tar vi opp noen teoretiske aspekt jeg finner interessant i denne sammenhengen. Det er hvordan dyr og planter omtales og behandles i offentlige diskurser om naturvern, men også i antropologiske analyser. En av de mer interessante teoretiske tendensene i nyere antropologisk teoribygging er en tydelig posthumanistisk dreining. Folk som Bruno Latour, Donna Haraway og John Law har i den senere tid argumentert for desentrerte studier. Med det mener de at mennesker ikke må privilegeres som aktører, men at vi må analysere natur som konstituert gjennom nettverk hvor mennesker kun er en blant mange aktører.
Jeg kan avslutningsvis gi to korte eksepler på hvorfor jeg synes dette er interessante tanker. I siste nummer av Forskerforum under overskriften “Kua som psykiater” presenteres forskning ved UMB som påpeker hvordan husdyrhold har en positiv innflytelse på vår mentalhelse. Latour og de andre posthumanistene mener antropologisk forskning kommer til kort ovenfor slike forskningsprosjekter nettopp fordi vi privilegerer menneske som aktør. Som antropologer innenfor et slikt tradisjonelt paradigme må vi konstituere dyrenes effekt som et resultat av menneskers fantasi. Vi kan med andre ord ikke forklare hvorfor noen dyrearter har et positivt resultat, mens andre ikke har det, noe som er et tydelig trekk i den kvantitative forskningen på området.
Et annet eksempel er de destruktive skogbrannene som hvert år tar mange liv og ødelegger enorme verdier i Australia og California. Alle politiske tiltak går på å lokalisere og straffe individene som starter brannene. Så langt har disse tiltakene ikke ført til bedring—tvert i mot. Et posthumanistisk perspektiv vil i motsetning til denne innfallsvinkelen vektlegge hvordan eukalyptus trær (denne australske tresorten er den store trusselen begge steder) er en aktør på flere plan. Eukalyptus trærne har utviklet seg gjennom mange tusen år i samspill med flammer på en måte som gjør at de trenger branner for å spre frø. Det er også en sosial faktor her: Aborigene i Australia unngikk slike destruktive branner gjennom et spesielt samhandlingsmønster hvor de tok hensyn til eukalyptustrærnes egenskaper ved regelmessige kontrollerte branner som fjernet de lett antennelige bark og trerestene som samles opp under trærne. —Er det slik at vår måte å gripe disse utfordringene gjennom ord og analytiske perspektiv hindrer oss i å ikke bare forstå de komplekse relasjonene, men også å se gode politiske løsninger? Jeg er usikker, men en ting er jeg overbevist om og det er at det er hevet over en hver tvil at dette er viktige og uhyre spennende problemstillinger som vil prege faget i lang tid framover!
Dette er kun noen korte innledende tanker i forhold til temaet ‘Natur og Samfunn’ og det utstrakte arbeidet som pågår blant SAI ansatte på dette feltet. Om du finner det interessant kan du lese mer om temaet i neste nummer av NAT, et temanummer om Natur som presentere en rekke artikler skrevet av ansatte ved SAI. Som student er du også velkommen til å delta på Natur og Samfunns litteraturseminar som holdes annenhver tirsdag fra kl 10 til 12, på rom 648. Dette semesteret jobber vi med temaet ‘Dyr og mennesker’. Neste møte, 21.04, er dedikert rotter—som vi nå har etablert som en helt sentral aktør i sørafrikansk politikk. Velkommen!
