Nå som har bedrevet denne enveiskommunikasjonen med dere der oppe i 6. (og 7.) etg. over et par semestre, har vi fått kjenne litt på dette med kommunikasjon mellom oss studenter og dere. Og det kan vi fort slå fast som et trist kapittel. Men dette er jo strengt tatt ikke en nyhet. Likefullt; problemet melder seg stadig som aktuelt. Vi i blekka, vel vitende om at moralsk relativisme er på båten, hopper til det essensielle, nemlig: hvem skal få skylda?
Thomas tvileren mener kanskje at vi studenter må ta dette på egen kappe. Er vi for late, for feige, eller har vi rett og slett ingenting av interesse å snakke med dere om? Hylland Eriksen mimret i et tidligere Antropress om tiden hvor studenter og vitenskaplige kunne kaste bort en hel ettermiddag på lengre diskusjoner om Bourdieu. Har studentene rett og slett har mista trua på seg sjølv? I så fall kan vi kanskje sende skylda videre tatt i betraktning det faktum at vi lærer fryktelig mye mer om hva vi ikke kan enn hva vi kan (Aristoteles følte det visst også sånn), og da er det klart det er litt skummelt å banke på døra oppi sjette og legge ut om ting vi vet vi kan så lite om. Kanskje man bare var mer innbilsk og hovmodig før?
Hovmod står som vi alle vet for fall, og tatt i betraktning at det tross alt er HE’s generasjon som dekorerer kontorene nå om dagen, så kan det være nærliggende å trekke frem en annen syndebukk: kanskje kan vi rett og slett legge skylda på dere? Det hadde vært skrekkelig behagelig. Det er jo tross alt dere som lærer oss om alt vi ikke kan (i så fall kan sikkert dere med hell skylde på deres forgjengere som ikke lærte dere hvordan man bedriver intellektuell empowerment).
Problemet med begge disse tolkningene gir seg imidlertid umiddelbart: det er så fryktelig kjedelig å ta hele denna børa sjølv, og er vi ikke alle barn av Bronislaw? Hva med å gjøre som sosiologene, og skylde på systemet? Her er det mye å ta av, og kvalitetsreformen melder umiddelbart seg som en smekker, rødglinsende blink. Den har uansett tatt skylda for store deler av de andre lytene som har meldt seg ved UiO de siste åra, så litt til kan umulig skade. Snedig er det også at systemet kan la seg personifisere i sin Skaper; Kristin Clemet. Jo mer konkret skyteskive, jo bedre, sier vi.
Selvsagt kan vi også vende til de fysiske strukturene: Arkitekturen på blindern må sies å være en god runner up når det gjelder å strø salt i våre akademiske bleiesår. Ikke bare er omgivelsene våre generelt deprimerende, men det er også flust av etager mellom oss og dere, og i tillegg har vi hver vår kantine. Vi vil slå fast at det er basis ungdomsskoleantropologi at det er i kantina det skjer.. Implikasjonene gir seg selv.
Selvsagt kan man alltid vende til historien for en skikkelig tungtveiende og determinerende ansvarsfaktor: Hva med 80-tallet? Denne bølgen av høyreorientering og hurrakapitalisme som skylte over landet har tross alt merket oss alle dypt, både de som overlevde den, og vi som er barn av den. Det er klart man blir mindre solidarisk av en slik opplevelse.
Vi splittes, med andre ord, av et historisk implementert etos av egennyttighet, strukturell vold innbakt i omgivelsene, overstyrte politiske avgjørelser (altså makt) og en manglende indoktrinering av akademisk snørrhovenhet.
Dette er i sannhet deprimerende utsikter. Mon tro om ikke det ovenstående utgjør nekrologen over dette fortrøstningsfulle forsøket.
Vi slenger på en hugz og klemz lell (vi er jo trofaste fans, tross alt),
Stine & Vilde
