Skrevet av Tiril Førland, BA sosialantropologi
Nok en gang så topper Norge statistikken som verdens beste land å bo i. Med andre ord er vårt hjem bedre enn alle andres. Eller?
Norge blir regnet som verdens beste land å bo i. Men samtidig som vi topper listen, klages det av flere over økt kriminalitet og for mye innvandring. Det er en splid mellom kulturene i det norske folk. Tidligere eksisterte det en tanke om at den norske familien var hvit, gjennomsnittlig rik, bestående av to barn og to foreldre av motsatt kjønn med respekt for janteloven. De eide en liten hytte på fjellet som de besøkte hver påske. Den hadde utedo og de måtte gjerne gå flere kilometer på ski eller til fots for å komme seg dit. For mange familier var dette aldri reelt. Men det er mulig at det i dag er enda vanskeligere å kjenne seg igjen denne beskrivelsen. I dag er Norge et bosted for en mer multikulturell befolkning enn noensinne før. Likevel kan det virke som om ikke alle er like velkomne.
Norge har nærmest alltid vært et land som er preget av flytting på tvers av landegrenser. Vi har også lenge vært underlagt våre naboland og dette bærer vi preg av den dag i dag. Når derimot flyktningkrisen for alvor eskalerte og nådde oss, da ble ting problematiske. Det har pågått stor debatt rundt hvem og hvor mange som skulle slippes inn. Nordmenn var ikke lenger kun den «typiske norske», med mariusgenser og norsk flagg i sekken. Hva var nå det norske? Og hva med religionen de brakte med seg; skulle nordmenn nå være muslimske også? For de som opplevde endringen som katastrofal, ble det å holde fast på konservatismen, motvekten til de radikale endringene.
«Alt ble så vanskelig etter at alle utlendingene kom inn i landet! Kirke og stat skilte lag, homofile skulle få gifte seg i kirka – ja, det er rett og slett ikke grenser lengre!» Fremmedfrykten vokser og forestillingene blir bare større og større. Da hjelper det heller ikke at det er ekstremister på begge sider som polariserer, og styrker oppfatningen av ulikheter. På den ene siden står islamske terrorister fram i media og søker kredibilitet for sine handlinger, mens det på den andre siden står høyreekstremister og truer med væpnet rasekrig. Vi kan vel alle være enige om at ingen av sidene fremstår som særlig rasjonelle. Skal disse ytterpunktene representere Norge? De eksisterer de også, men kan da umulig representere majoriteten av det norske folk.
Er det virkelig legitimt å påstå at “innvandrerne topper alle kriminalitetsstatistikkene», og at det aldri har vært så mye kriminalitet som nå, grunnet dem? I følge Faktisk.no er det overhodet ikke sant at kriminaliteten har økt, den har tvert imot gått ned, til tross for befolkningsvekst og økt innvandring. Hvordan er det da å være innvandrer i Norge og bli bedt om å stå til ansvar for slike påstander? Å stå til ansvar for handlinger og verdier du trolig ikke kan relatere til?
Og når begynte vi å skylde på andre? Med grunnlag i janteloven har mange likt å si at både dugnadsånden og gjestfriheten i Norge er stor, men når alt kommer til alt så mangler vi en del selvinnsikt. For glansbildet av det gamle Norge var ikke så fantastisk, og det Norge vi har i dag er i realiteten ikke en trussel mot framtiden. Et kjent gammelt ordtak i Norge er følgende: “Der det er hjerterom er det husrom.” Vårt problem er faktisk ikke mangelen på husrom, det er mangelen på hjerterom.
Faktisk.no, Molnes, Geir. “Det har aldri vært mer kriminalitet”. 6. desember 2017.
NRK.no, “Norge igjen kåret til verdens beste land å bo i”. 14. september 2018.
