Av Camilla Dordoye
Min ghanesiske mor er en flott kraftig kvinne. Som snakker høyt, ler masse og lager verdens beste mat. Hun kunne aldri godtatt stempelet hun får fra de fleste velmenende vestlige feminister.
Maami Grace har alltid fortalt meg at jeg er like pen som tanta mi i landsbyen vår. At jeg ligner på familien vår i Ghana. Noe som var godt for meg, da jeg vokste opp i blonde, smale og blåøyde Norge. Mitt utseende er antonymt med alt det. Hun har også lært meg familehemmelighetene som gjør at vår mat smaker best og hvordan en holder huset ryddig og fint. Hvordan gi og motta kjærlighet, hvordan jobbe igjennom smerte – og samtidig huske å kose seg og respektere de eldre, som kan alt vi ikke kan.
Hun synes ikke synd på seg selv. Og hvorfor skulle hun? Hun er en stolt mor og bestemor, og kan lære oss det hun lærte av sin mor og bestemor. Hun kan sin historie og vet derfor utmerket godt hvem hun er. Klart vi kan gjøre alt menn gjør, sier hun. Vi kan det og mye mer. De vet ikke hvordan vi gjør alt vi gjør, og blir forvirret og sultne når vi er borte. Jeg trenger ikke mannen min til noe!
I 2016, er det få mennesker som vil påstå at ikke alle fortjener og bør gjøre det de selv vil og føler er riktig for dem. Som kvinne må jeg jobbe hardere for å få det til.
Når jeg hører ordet kjønn, tenker jeg automatisk på feminisme. Det er et forholdsvis nytt begrep i historisk sammenheng, som nå er trendy, i vinden og SÅ utrolig viktig for å forbedre kvinners kår. Vi har vært i skyggen lenge. Vi er ikke det første, men det andre kjønn. Enkelte feminister mener vi må frigjøres fra dette. Lenkene som binder oss til kjøkkenet og til å oppdra barn.
Ikke alle kvinner er med på dette, – men hvorfor er det slik? Vi hører fabler om den store verden der ute, hvor forferdelig, håpløs og urettferdig den er. Vi ser skrekkinngytende bilder av kvinner som bærer vann på hodet, mens de vifter fluer bort fra øynene, på den lange, støvete veien hjem. Vi hører om jentebarn ned i femårsalderen som jobber opp til 12 timer hver dag. Eller bryllupsbilder der bruden er barn og brudgommen er minst dobbelt så gammel som henne. Disse kvinnen gjør det de gjør, uten å klage, uten å tenke på at de gjør ting de ikke burde gjøre, og uten å misunne mennene deres liv. Og kanskje noen lever til og med lykkelige liv, uten behov for vestlig medlidenhet? Som om det noen gang har hjulpet på de strukturelle maktforholdene.
Når Sherry B. Ortner skrev «Is Female to Male as Nature Is to Culture?» på 70-tallet var dette revolusjonerende og banebrytende. Men alle kvinnene kollegene hennes ikke hadde snakket med, var heller ikke med på å forme kritikken hennes. De ble ikke ansett som viktige og forsvant derfor fra fortellingene. Perspektivet var hele tiden den til en hvit, europeisk middelklassekvinne. Slik jeg ser det, handlet dette like mye om kampen Ortner og hennes medsøstre måtte kjempe for å bli antropologer, – og få lov til å skrive om andre kvinner. Det kunne like gjerne vært hennes eller en annen vestlig kvinnes perspektiv som manglet. Poenget er at det ikke var det.
I svart feminisme er nedbyggingen av samfunnets hegemoniske institusjoner like viktig som faktiske rettigheter til kvinner. Der handler det ikke bare om hva kvinner må kjempe seg til, det handler ikke bare om likestilling som politisk konsept, men også om å bygge ned strukturene samfunnet er grunnlagt på. En svart kvinne, må ikke bare bli akseptert til tross for sitt kjønn, men også til tross for sin farge og følgelig etnisitet.
Vestlige feminister er utrolig opptatt av den tradisjonelle kvinnekampen men ender opp med å undergrave de kvinnene de tilsynelatende prøver å hjelpe. Det er de som synes hijab er trist og religion undergravende, og som ikke ser stolthet i sin historie. De kvinnene som har kjempet for sine rettigheter er kanskje rollemodeller, men resten var beinløse slaver og fødemaskiner? Uten stolthet for sin egen historie blir livet vanskelig. For hvordan kan en da definere seg som individ? Vårt verdensbilde er bygd opp rundt vår personlige livsfortelling. Hvordan skal en endre det, uten legitim kunnskap og respekt for fortiden?
Mens i noen samfunn representeres kjønn som to gjensidig utfyllende motpoler, snakkes det i enkelte vestlige feministiske fora om at kjønn burde bli ansett som ubetydelig. Målet er likestilling for alle – et utopisk mål som kan sammenlignes med idealet om at velferdsstaten en dag, bare vi tror hardt nok på det, kommer til å gå på skinner med rettferdighet for alle. Hurra!
Min utfordring til vestlige feminister er: Tenk dere om før dere tror dere kan hjelpe kvinner i andre land. De trenger kanskje ikke deres hjelp. Det at dere vil hjelpe noen som dere tror har det verre enn dere er et tegn på forvirring. Den viser at dere trenger noen å se til for å forstå dere selv. Den slitne, sultne, tildekte, undertrykte og misbrukte kvinnen, trenger ikke at dere hopper på et fly til den delen av verden dere synes virker spennende. Hun trenger ikke deres hjelp. Hun trenger at dere utfordrer systemene som gjør at vi har en så skeiv verden. En verden dere hevder ble bygd uten dere. En verden bygd med flere skillelinjer. Skiller bygget av et hierarki som sier at kjønn, legning eller hudfarge er viktig. At det sier noe om kunnskapen din. Om ens evne til å tenke, føle og handle. Og ikke minst retten til å ytre og undre seg.
Misforstå meg rett. Dette er en feministisk kamp. Feminisme handler om den andres perspektiv. En ting vestlige feminister må bli klare over, er at vi alle banker på samme inngangsport. Den er lukket for de fleste. For på den står det: «Hvit, rik og mann». Forskjellen mellom vestlige feminister og resten av oss er bare at de deler seng med mennene innafor borgen.
