Er urfolk mer ”naturlige” enn andre folk? Og hvorfor skal det i så fall ha noen betydning?
AV TOM BRATRUD
For en del folk i Vest gir urfolk spesielle assosiasjoner til noe ”opprinnelig” og ”ekte” i motsetning til en ”falsk” og flyktig levemåte i Vest. I miljøspørsmål refereres det tidvis ukritisk til urfolk og deres harmoniske forhold til naturen som kontrast til Vestens egoistiske utnyttelse av den. Dermed kan det stilles krav til urfolks levesett som blir vanskelig å etterleve. Denne artikkelen vil ta for seg hvordan en romantisering av urfolk kan forstås å ha utviklet seg, hva den innebærer, og hvilke implikasjoner det kan ha for marginaliserte urfolk i et komplekst politisk landskap.
Historie: Vestlige drømmer
Fremveksten av den internasjonale offentlige interesse for urfolk og tradisjonell økologisk kunnskap kan relateres til det voksende miljøengasjement og dannelsen av miljøorganisasjoner i Vesten på 1960-tallet, skal vi tro Dahl (1993). Etter tiår med stabil vekst og industriell fremgang, reagerte både intellektuelle og andre med frykt over de negative konsekvenser industrien brakte med seg, heriblant betydelige miljøødeleggelser. I tillegg til dette var det færre og færre som hadde industrien som levegrunnlag etter en økning i maskinell produksjon og styring, og flere mennesker fattet interesse for et alternativt bruk av miljøet. Med bakgrunn i dette vokste det frem nye sosiale bevegelser med engasjement i miljøsaker. Disse sosiale bevegelsene hadde ofte noen felles ideologiske kjennetegn, deriblant fascinasjonen for det ”før-moderne” sosiale system med fokus på åndelige, holistiske og ikke-materielle verdier. I søken etter nettopp dette kan det sies å ha vokst frem en internasjonalisering av miljøbevegelsene, der man ønsket å finne disse ”tapte verdiene” ved å vende seg mot kulturer som enda ikke var ”ødelagt” av industrialisme. Ved å se på tradisjonelle subsistensprodusenter, spesielt i den fjerde verden da disse ble sett på som symboler på uskyldighet, renhet, natur i kontrast til vestens destruktive materialisme (Conklin & Graham 1995:62), fant mange innenfor miljøbevegelsene i Vest verdier de selv søkte (Dahl 1993:3-4).
Urfolk som miljøikoner
Jeger og sankerfolket Penan i Sarawak, Malaysisk Borneo er et jeger og sankerfolk som 1987 ble kjent da de gjorde motstand mot tømmerhoggere som hadde tatt seg inn på deres landområder. Med dette havnet penanene i fokus for større internasjonale miljøkampanjer som ville sikre deres landrettigheter og Sarawak-regnskogen. Samtidig med dette mottok folket stor oppmerksomhet fra media, politikere og celebre personer. Penanenes motstand mot tømmerhoggerne ble ansett som eksempel på hvordan innfødte folk kan ta kontroll over egne skjebner og samtidig minske skadene på verdens biodiversitet. Med dette ble folket i skogen raskt ikoner for miljøaktivister verden over (Brosius 2000:293). Av oppmerksomheten for penanene og regnskogen ble det også lagt betydelig interesse i relasjonen mellom disse. Et bilde av penanenes holistiske livsstil, nære personlige relasjoner, kontakt med- og kunnskap om naturmiljøet kan sies å ha blitt skapt og brukt politisk for kamp om folkets landrettigheter, men kanskje også av noen som et utopisk bilde på det ideelle mennesket folk i Vesten søkte (Conklin & Graham 1995, 1993).
Vestlige representasjoner med implikasjoner
Hvordan skal man møte forventningene til urfolk og deres forhold til sitt økologiske miljø? Bak engasjementene ligger oftest gode intensjoner om å mobilisere beskyttelse av urfolk, naturmiljøet og andre folk som lever i og av dette. Ofte er dette til et gode for urfolk som står uten særlig makt om ikke representanter fra Vesten finner det interessant å tale deres sak. Og en av få måter å gjøre seg attraktiv på er å skille seg ut og appellere til vestlige ideer om dem. Likevel byr det på vanskeligheter når noen representasjoner blir for romantiserende og det oppstår for stor diskrepens mellom representasjon og virkelighet, med en påfølgende diskrepens mellom intensjon og konsekvens. Dette hvis urfolks forhold til naturen antas å være koherente med vestlige konserveringsideer, noe som i alvorlige tilfeller kan føre til en konflikt mellom folkets nødvendige overlevelsesstrategier og miljøaktivisters representasjoner av disse.
Konklusjon: Reaksjoner må ses i kontekst
En utfordring urfolk i lang tid har stått ovenfor, er hvordan de utelates fra diskusjoner som angår dem selv. Dette gjelder også i situasjoner hvor antropologer eller andre skaper diskurser som ”avslører” og konkluderer med at urfolks ønskede romantiske kulturer er ”konstruerte” og ”forestilte”. Slike ”avsløringer” kan ha som konsekvens at en legitimering av fortsatt undertrykkelse av allerede marginaliserte folk i tillegg til en fri utnyttelse av landet og naturområdene de lever på og av kan legitimeres å fortsette. Hvis ikke slike ”konklusjoner” møtes kritisk, kan det dannes et bilde av urfolks utnyttelse av naturmiljøet for substansielle formål (eller til andre småskalaprosjekter) som sidestilt for eksempel multinasjonale selskapers rovdrift på naturområder i jakten på tømmer, olje og land for kvegdrift og plantasjer e.l.
Samtidig er det viktig at handlingene til politisk, økonomisk og kulturelt sårbare folk ses i kontekst av situasjonen de befinner seg i. Om et urfolk inngår samarbeid med internasjonale interesser kan dette være en av få muligheter til å skape seg en stemme og få støttespillere hos de med makt på. Makten her kan også bety den offentlige opinion i vestlige land som kan skape diskurser hvor urfolk tillegges positiv verdi, og ikke bare blir primitive uinteressante. Ofte er det ved hjelp av slike prosesser urfolk oppnår en grunnleggende anerkjennelse for sine menneskelige, kulturelle og lingvistiske rettigheter, som videre leder dem til en endelig deltagelse i diskusjoner og beslutninger om saker som angår dem selv. På linje med andre mennesker.
IWGIA Oslo
IWGIA Oslo er en lokalgruppe under organisasjonen International Working Group for Indigenous Affairs (IWGIA) som jobber for urfolks rettigheter og selvbestemmelse. IWGIA ble dannet i 1968 av den norske antropologen Helge Kleivan, og har siden starten hatt en sterk tilknytning til Sosialantropologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. IWGIA Oslo skriver i hver utgave av Antropress en artikkel om aktuelle urfolkssituasjoner.
Nettside: sosialantropologi.org/iwgia-oslo
E-post: Christian A. Clementsen (leder) christian.iwgia.oslo@gmail.com
Litteratur:
Brosius, J. Peter. 2000. “Ch.10: Endangered Forest. Endangered People: Environmentalist Representations of Indigenous Knowledge”, i (red) Ellen, R (et al) Indigenous Environmental Knowledge and its Transformations: Critical Anthropological Perspectives.Amsterdam: Harwood.
Conklin, Beth A. & Graham, Laura R. 1995. “The Shifting Middle Ground: Amazonian Indians and Eco-Politics”, i American Anthropologist. Journal of the American Anthropological Association 97 (4) ss. 695-710
Dahl, Gudrun. 1993. “Environmentalism, Nature and ‘Otherness’: Some Perspectives on our Relations with Small Scale Producers in the Third World”, i (red) Dahl, Gudrun: Green Arguments and Local Subsistence. Stockholm: Almqvist & Wiksell
