Argh. Hvordan skal man være antropolog og samtidig en god kjæreste?
AV JOHANNE BORCH & TOM BRATRUD
Det er da dette feltarbeidet. Ordet gir kriblinger i magen, og vekker til live et lass av ideer og forventninger hos mange av oss. Likevel er det en tanke som kan få kriblingene til å transformeres til små svarte monstre som tygger og gnafser i vei på hjerterøttene, til hele feltarbeideventyret et øyeblikk framstår som Dantes reise gjennom infernoet akkompagnert av musikken fra dusjscenen i Psycho: Tanken på å være borte fra kjæresten, samboeren eller en pågående flørt i 6-7 måneder.
Malinowski vs Kolshus
Et feltarbeid innebærer å legge seg ryggflat for kultursjokket, baske seg i følelsen av fremmedartethet. Det hele høres unektelig ganske ensomt og skremmende ut, og man kan skjønne til en viss grad hvorfor Malinowski til tider valgte å sitte og sture i teltet sitt og baksnakke Trobrianderne i dagboken sin. I disse mastersøkningstider kan tanken om å reise fra sin kjære være en ekstra utfordring. Vi tok en prat med antropolog Thorgeir Storesund Kolshus om hvordan feltarbeidet for parentusiaster kan snus fra nervepirrende trøbbel til alt det beste. Les videre for lyst, tips og trøst.
Gav nye innsikter
I en alder av 25 gjorde Thorgeir sitt hovedfagsfeltarbeid på øya Mota i Vanuatu. Han hadde for ikke lenge siden blitt sammen med sin kjæreste igjen etter et opphold, og foran han lå et 13 måneder langt feltarbeid på den andre siden av kloden. Mota ligger 1000 kilometer ut i havet fra den vanuatiske hovedstaden Port Vila, og forberedelsene var ikke bare enkle. Et spørsmål var om det var noen som helst mulighet for å treffe sin kjære igjen før disse 13 månedene var gått.
Heldigvis for turtelduene kom Helga seg til Mota to ganger, med en samlet besøkstid på hele to måneder. Ved sin ankomst var Thorgeir blitt adoptert inn i en slektsgruppe, eller moiety. Da han fortalte at hans bedre halvdel kom på besøk, ble det organisert en adopsjon av henne inn i en annen moiety, slik at de to kunne figurere som et ektepar. Dette viste seg å ha flere viktige positive effekter utover den rene hygge. Som mann og kone fra forskjellige slektskapsgrupper, ble Thorgeir direkte satt inn i slektskapssystemet på øya, heriblant hvordan sviger-relasjoner fungerer i praksis. Med dette ble han konfrontert med strenge kodekser og tabuer for hvilke navn man kunne si, hvem man kunne gå på samme sti med, og hvordan man skulle te seg i rom hvor svigerforeldrene befant seg. I tillegg til disse lærte kunnskapene, gjorde kjæresten sitt beste for å fremstå som ydmyk og lærevillig. – Dette gjorde at hun så og forsto ting jeg selv ikke hadde fått med meg i begynnelsen av feltarbeidet, sier Thorgeir.
Muligheten man har med feltarbeidet kommer ikke igjen.
Dra på besøk
Et tips Thorgeir gir er å rett og slett komme på besøk. Treffes man midtveis i feltoppholdet har man få måneder fra hverandre før og etter til man ses igjen. Hvordan man takler å være borte fra kjæresten over lengre tid har også mye å gjøre med den enkeltes innstilling. – Man må huske at feltarbeidet tross alt bare varer i en kort periode på 6-8 måneder. Er forholdet liv laga, så vil dette uansett ordne seg, trøster Thorgeir. Han mener også at feltarbeid kan bli en felles opplevelse som styrker parforholdet, og som også gjør det enklere å skrive fordi man har noen å snakke om erfaringene med, og som kjenner det og dem man snakker om.
Kan ikke den som er igjen hjemme reise, foreslår han at man jobber så mye som mulig med hva som gjør en fornøyd hjemme, og rett og slett holder seg okkupert med ting man liker. –Nå for tiden er det jo også e-posttilgang og mobilnettverk de fleste steder, så å holde jevn kontakt bør ikke være noe problem, oppmuntrer han.
Noen velger kanskje bort feltarbeid i fjerntliggende strøk fordi man innbiller seg en høyere sannsynlighet for parforholdets åtskog-gåing. – Man må huske at feltarbeidet er en slags liminalfase. Her må man sette til side de sosiale forventningene som følger. Muligheten man har med feltarbeidet kommer ikke igjen. Gjør det. Tida går fort.
