Full fest på Fisk & Vilt
Nå etter jul kan det være gøy å tenke tilbake på førjulsstemninga som herska i Oslos gater. Eller. Gøy og gøy. Jeg må innrømme at jeg i stor grad unngår enkelte gater så snart julebordsesongen er i gang. Nei, ”gøy” er nok ikke riktig ord for å bemerke opplevelsen av å bevege seg ute blant ravende fulle femtiser (les: fjortiser i femtiårsalderen). Julebord og femtiser fortjener egentlig et helt eget studium. Men! Og det er et stort men. Jeg fant en fantastisk åpenbåring i denne travle julebordsperioden. En liten oase i Oslo sentrum. Nemlig: Fisk og vilt! Og i denne sammenheng er gøy så absolutt riktig ord.
Sammen med to venninner vandret jeg rundt i Oslo fra sted til sted uten å helt slå oss ned. Det var nokså koselig overalt med diverse juleinspirertmusikk og –stemning. Men det var altså gøy vi ville ha. Det fant vi til slutt i et passe lite og passe stort lokale med passe straight og passe teit musikk. Og med passe hyggelig, men ikke innpåslitne mennesker. Det er merkelig hvordan alle disse små ingrediensene var så viktige der og da.
Det var inngang via porten til Fisk og vilt denne dagen. Dermed ble det passe varmt og intet gjennomtrekk av verken mennesker eller vind ved den vanlige inngangsdøra. Det ble et ypperlig område for å danse. Fiskerne og jegerne var en salig blanding av kjente, halvkjente, og totalt ukjente mennesker. Den midterste kategorien trolig tidligere spasifolk (les: tidligere en del av innredningen til avdøde Spasibar). Ute i bakgården var det plass til de som ville røyke og snakke og eventuelt sjekke. De mørke hjørnene fram mot baren var tilsynelatende forbeholdt de ivrigste sjekkerne og deres fangst. Deretter var det trangt rundt baren før dette ypperlige danseområde (som ellers altså er foran inngangsdøra) åpenbarte seg. At utformingen av lokalet har så mye å si. Det kan forstås som strukturer for stemning, så å si.
”dansinga som jeg og mine kjære venninner holdt på med kunne i høy grad beskrives som et bemerkelsesverdig ritual”
Ellers later det til at folk virkelig beveger seg i små sosiale sirkler. Det er ikke det at verden er så liten. Verden har tross alt plass til folkene på Odeon (som tidligere beskrevet i denne spalten, og nå dessverre enten nedlagt eller under oppussing later det til) så vel som de på Fisk og vilt. Med andre ord, hadde en fisker tilfeldigvis truffet en odeoner utenfor Norges grenser tviler jeg på at verken den ene eller den andre hadde merket sammentreffet av at nettopp de to var akkurat der på det stedet på samme tid og sagt: ”Nei gid a meg’en, verden er liten a gitt!” Hendelsen hadde heller gått noe ubemerket hen. Tror jeg.
Men. Som sagt, folk beveger seg i små sosiale sirkler later det til. For på Fisk og vilt var det den ene kjente etter den andre halvkjente. Og jeg merket meg at det var vanskelig å skulle beskrive spesielle kjennemerker av type bekledning eller oppførsel eller bemerkelsesverdige ritualer for den saks skyld. Fordi jeg følte meg så hjemme. Og jeg måtte ta et virkelig tak i meg for å innrømme at den dansinga som jeg og mine kjære venninner holdt på med i høy grad kunne beskrives som et bemerkelsesverdig ritual. For hva var det egentlig vi holdt på med der vi veiva rundt med armer og bein og hoppa opp og ned så vi nesten mista balansen og ramla ned i fanget på de som satt og lata som de ikke merket oss, eller i hvert fall forsøkte å kamuflere at de var nær ved å le av hele opptrinnet? Etter hvert ble det flere og flere på det lille dansegulvet. Armer og bein både her og der. Det var som om vi skulle riste løs hele lokalet. Nei. Jeg har ingen gode forklaringer på hva vi egentlig holdt på med. Vi hadde det gøy. Vi skapte stemning og samhold uten å utveksle et eneste ord. Kanskje bygget vi opp under følelsen av å være ung og fri og uansvarlig. Er det ikke ofte det som er effekten av et ritual? Å skape stemning eller samhold eller å bygge opp under en spesifikk følelse, om det så er tilsiktet eller ei? Bartenderne måtte til slutt trygle oss om å forlate åstedet slik at de kunne dra hjem for å sove. Men vi ville bare danse. Let’s dance!
”strukturer for stemning, så å si”
P.S. Jeg innser at jeg stadig beveger meg mer og mer vekk fra antrotanker og –analyser i denne spalten. Men jeg håper den fortsatt er like fornøyelig å lese. Og kanskje en av dere får et nytt stamsted i Oslo sentrum. Altså rett ovenfor Mono hvis du lurte.
Maria Christophersen
