Når dette skrives er det vanskelig å ikke la seg prege av konflikten i Midtøsten. Noe som slår meg er på hvilke måter begrepet ”terror” brukes. Her, som i andre kjente situasjoner, kan det virke som om begrepet av den ene part brukes som legitimeringsmiddel for utstrakt vold mot en hel gruppe mennesker hvis ledere stemples som ”terrorister”.
Det kan i være interessant å spørre seg: Hva er terror, og hva er det ikke? Ordnett.no definerer terror som (trusler om) voldshandlinger (for å oppnå noe) og Oxford Advanced Learners (2005) foreslår det som a feeling of extreme fear. Er voldsbegrepets innhold i denne sammenheng forbeholdt fysiske former for vold, eller kan det også romme symbolsk eller strukturell vold? USA har siden 11.9.2001 skapt et bilde av seg selv som verdens ledende terrorbekjemper. Men er ikke politikken landets regjering har ført for å skaffe seg tilgang til markeder mange steder i verden ved å f.eks ruinere lokale bønders mulighet til å drive lønnsomt landbruk fryktskapende (strukturelle) voldshandlinger for å oppnå et mål, og dermed terror? Er det ikke like fullt en terrorhandling overfor et helt folk når israelske myndigheter dreper, sårer og ødelegger levegrunnlaget til menneskene på Gaza-stripen, fordi de i ”verste” fall har stemt på et politisk parti som lovte å gjøre livene deres bedre?
Om vi er oss bevisst at voldsbegrepet kan romme disse varierende formene for vold kan vi spørre: Hvem blir stemplet som terrorister på bakgrunn av sine handlinger, og hvem gjør det ikke? Hvorfor et slikt skille? Finnes det legitim og illegitim terror? Norske gutter i Milorg ble av tyske medier kalt terrorister, men for mange nordmenn var de jo heltene som kjempet for et fritt land som skulle styres på det norske folks premisser. Det kan også være interessant å spørre: For grupper og enkeltpersoner som utfører konvensjonelt forståtte former for terror; hvorfor brukes nettopp fysisk vold for å oppnå et mål? Legges det til rette for at rettferdige politiske løsninger (for begge parter) kan finne sted?
Eller finnes et iboende ønske hos ”terroristene” om å bare bruke fysisk vold for å oppnå sine mål? Mye tyder på at det ikke er slik. Så hva nå? Et forslag vil være å møte seg selv i døra (som Sarah Lund) og stille seg kritisk til alle former for terror; fysisk, symbolsk og strukturell (og evt. Andre som ikke passer i disse kategoriene). Samtidig må man kunne åpne seg for muligheten om at utøvelse av terror ikke nødvendigvis er forbeholdt en bestemt gruppe mennesker, slik populærmediene kan skape et bilde av.
Denne utgaven av Antropress har tema politikk, et begrep som rommer så mye. Ordnett definerer politikk som arbeidet med saker som gjelder styring av samfunnet mot et definert mål, forholdet mellom stater, og prinsipielle handlinger for oppnåelse av et mål. Politikk er også , om man vil det eller ikke, bestemmende i formingen av antropologifaget. Hvilke type forskningsområder mottar økonomisk støtte og blir dermed gjort mulig? Hvilke strømninger finnes i samfunnet forskeren lever i som former dennes interesser, og hvem er disse strømningene iscenesatt av for å oppnå hvilke mål? Hvem har definisjonsmakt, hvorfor, og på hvilke måter påvirker dette forskjellige samfunn og deres medlemmer? Politisk antropologi er også et sentralt forskningsområde i faget. Halvard Vike er instituttleder ved SAI, og åpner i dette nummeret en serie eksklusive artikler om aktuell forskning skrevet av vårt eget institutts fremragende antropologer spesielt for deg som antropologistudent på Blindern og leser av Antropress.
Mange artikler i denne utgaven innbyr til gode og viktige diskusjoner, og på www.antropress.wordpress.com finnes kommentarfelt under hver artikkel som lengter etter å smykke seg med dine meninger. Godt nyttår og god lesning!
Tom Bratrud
Redaktør
