Tilbake fra fortiden – Antropologisk film

Hilde Lidén

Publisert 20.10.2015 (første gang i Antropress 1/1986)

 antrofilm
Hver onsdag morgen samles en flokk studenter for å se antropologisk film. Livsvilkår og sentrale problemstillinger vi kjenner fra pensumlitteraturen blir presentert på en annerledes måte. Hva gjøre disse filmene «antropologiske» i forhold til andre dokumentarfilmer? Hva kan filmen si som ikke det skrevne ord sier?

 

ANTROPOLOGISK FILM?

Nordisk Antropologisk Filmklubb som vi henter storparten av filmene fra, har en samling på vel 50 filmer med tema og materiale hentet fra områder som er av interesse for antropologer. Filmene representerer forskjellige filmtradisjoner. De er produsert for ulike seer grupper, filmene fra “Disappearing World”-serien er ment for et britisk TV-seende publikum, mens andre av filmene er innrettet mot antropologistudenter. De fleste av filmene er samarbeidsproduksjoner mellom en antropolog og en filmgruppe, men det er også filmer laget som et partsinnlegg i en pågående konflikt.
Felles for filmene er dermed ikke det at de omhandler «fremmede kulturer» eller har likhetstrekk i formspråket, men at de har en antropologisk tilnærmingsmåte til stoffet. «Antropologisk film» betegner dermed ingen egen filmgenre, men en gruppe dokumentarfilmer med et visst felles innhold.

FILM OG FORSKNING
Antropologer har brukt film ikke bare i formidlingsøyemed, men også som et redskap i forskningsprosessen.
Margret Mead kritiserte ofte sine kolleger for manglende forståelse for filmens muligheter i forbindelse med antropologisk forskning. Allerede på slutten av 30-tallet laget hun sammen med Gregory Bateson en undersøkelse av sosialiseringsprosessen blant barn på Bali og Ny- Guinea hvor foto og filmsekvenser utgjorde et viktig datamateriale. Bilde ble direkte brukt som dokumentasjon.
De fleste antropologer bruker bilder tatt i felten som et hjelpemiddel både i feltarbeidet og i bearbeidelsensfasen, men få har gjentatt M. Mead og G. Batesons konsekvente metode for bruken av den.  ​​

​I bildet og filmfrekvenser ligger det en type levende kildemateriale som kanskje ennå ikke er fullt verdsatt i det vitenskaplige arbeidet.

https://www.youtube.com/watch?v=gITZEVAc8DY

Hvor verdifullt et slikt materiale kan være vitner John Marshalls filmer fra Kalahariørkenens Buskmenn om. Filmene inneholder ulike sider ved !Kung San-folkets tilpasningsform, og endringer av denne gjennom de siste 30 årene. I alt er det 19 filmer, hvor den siste «N!Ai the story of a !Kung Woman» (1978) gir et uttrykksfullt vitnesbyrd om !Kung folkets historie personifisert gjennom kvinnen N!Ai. I !Kung San filmene kan vi også se hvordan grensene for film som fortellermedium blir tøyet.

 I filmer som «The Hunters» (1957) ligger en dramatisk nerve i selve stoffet. Vanskeligere er det når filmen skal behandle mer komplekse sosiale handlingsmønstre som i seg selv ikke er visuelle.

PÅ LEIT ETTER EN BRUKBAR STIL

Diskusjonen omkring antropologi og film har vært preget av de motsetningsfylte forventninger som settes til filmene. Krav til vitenskapelighet, informasjonverdig og autentisitet vil kunne stå i konflikt med filmspråkets spesielle muligheter for å personifisere, dramatisere og involvere det følelsesmessige engasjement i det vi ser. I løpet av 50-årene ble det etablert et filmmiljø blant antropologer. I USA opprettes The Film Study Center under ledelse av Robert Gardner. Samtidig gjør Jean Rouch, ingeniør og senere antropolog og filmprodusent for flere filmer fra Vest-Afrika seg gjeldene i det franske filmmiljøet. ​​

​Dokumentarfilmen generelt gjennomgikk en spennende utvikling. Tekniske forbedringer av kamera og lydutstyr gjorde det letter å ta opp film under mindre regisserte situasjoner. Tema for filmene ble hentet fra dagliglivet, og den “Direkte Film”-stilen med synkronlyd og bevegelig kamera ga økte muligheter til å la kamera være observerende tilstede i stedet for å styre og forandre virkeligheten.
Det er interessant at dokumentarfilmen kom til å prege fiksjonsfilmen på denne tiden, både når det gjelder miljøskildringer og form. Stilen ga inspirasjon til filmskapere som Truffaut, Godard og generelt “Den Nye Bølgen”.

 Den antropologiske tilnærmingsmåten fordrer en formidlingsform av innholdet som samstemmer med dette. Ekteparet MacDougall har de siste tiår vært toneangivende i forsøkene på å finne fram til et brukbart formspråk (bla. Turkana-filmene). I sin filmpraksis lever de i høy grad opp til prinsippet om deltakende observasjon. Filmgruppen må skape en nærhet til informantene og deres livssituasjon som bare kan oppstå hvis teamet oppholdet seg på stedet over lenger tid. Filmkameraet må introduseres tidlig og bli et alltid tilstedeværende redskap. Slik får kameraet bare liten innvirkning på situasjonen. Dessuten ønsker de ikke å skjule sin egen eksistens i filmene, tvertimot gjør filmteamet seg synlig. Sist men ikke minst har MacDougalls vært opptatt av hvordan informantene sjøl kan komme til orde i filmene.

Et viktig spørsmål er nettopp hvem og hva det er som blir representert. Kunnskap om mediet og mediets muligheter til å manipulere vil alltid være et maktmiddel. Hvem får komme til uttrykk, og hvem vil ikke la seg «bli brukt» kan være et relevant spørsmål å stille.

Film er alltid en annenhånds informasjon som har gjennomgått en bearbeidelse. Filmskaperne vil sile informasjon og sammenstille denne på en slik måte at den gjenspeiler deres forståelse av innholdet, samtidig som de må formidle dette i et filmspråk.

FILM SOM SPRÅK
Film som formidlingsform skiller seg klart ut fra det skrevne ord. Det enkelte bilde gir flertydig og forskjellig informasjon som ved sammenstillingen av flere bilder i rekke gir retning på lesemåten. Bildet vil sette en handling inn i dens rette kontekst, samtidig som valg av kameravinkel/utsnitt m.m. styrer hva som oppfattes i konteksten. Ønsket om å forstå en hendelse i dens naturlige sammenheng har gjort at «antropologiske filmer» ofte viser hele handlingsmønstre i totalutsnitt. Dette kan virke fremmede, ikke minst den langsomme rytmen som bryter med vår vestlige mer action-pregede klipperytme. Men kan ikke nettopp dette gi opplevelsen av en kulturs tidsoppfatning?

Det er kryssende forventninger som stilles til en «antropologisk film». Den skal si sannheten, samtidig som den skal engasjere seerne. Bildemediet er nå på alvor på vei inn i forskningsmiljøene. Kunnskap om mediet vil gi oss mulighet til å bruke det slik at det tjener vår antropologiske innsikt. Vi trenger erfaring, og en måte å få det på er å diskutere de forsøk som allerede er gjort.

antrofilm2

Hilde Lidén jobber i dag på Institutt for Samfunnsforskning

Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

 


Categories: , ,