Niclaes Grønneberg Løken, Georgia
1. Hvem er du?
Jeg heter Niclaes Grønneberg Løken, 23 årig antropologistudent fra Drammen og som for øyeblikket gjør feltarbeid dette semesteret. Hvem jeg er i felt? Ikke helt godt å si og forsåvidt en flytende rolle, men jeg vil vel plassere meg et sted mellom forsker og eventyrlysten kulturfreak av en nordmann med en over gjennomsnittet interesse for feltet mitt.
2. Hvor er du på feltarbeid og hva er ditt prosjekt?
Jeg gjør feltarbeidet mitt i Georgias tredje største by, Batumi. Dette er ikke til forveksling en søvnig liten småby i den amerikanske staten, for her snakker vi om landet det tidligere sovjetlandet Georgia i Kaukasus. Byen ligger idyllisk til sørvest i landet langs Svartehavet og kun 20 km fra grensen til Tyrkia. Det er slett ikke første gang antropologer har lagt feltarbeidet sitt på både master- og doktorgradsnivå nettopp hit og den autonome regionen Adsjaria; minst tre kan telles over en tiårsperiode. Georgia har en lang og turbulent historie, hvor Batumi er intet unntak. Siden Roserevolusjonen snudde landet på hodet i en mer demokratisk og pro-vestlig retning etter årevis med korrupt vanstyre i 2003, ble Batumi det store visjonære prosjektet til tidligere president og nå Ukraina-spesialrådgiver Mikheil Saakashvili. Dette kan man særlig se tydeligere spor av i dag på turist- og næringslivsfronten. På mange måter er det et spesielt sted å være; byen kan like godt karakteriseres som Svartehavets Las Vegas med en ”østblokktvist”. Her skal det prydes med store, flotte fasader uten at de alltid har et innhold. Man finner dessuten flere kasinoer enn klasserom. Men jeg trives veldig godt og et stort høydepunkt med byen er strandboulevarden. Klimaet her nede er subtropisk, noe som betyr svært varierende værforhold med en unik beliggenhet mellom fjellkjeder og åpent hav. Batumi er dessuten med sine enorme nedbørsmengder dessuten en av de våteste byene i verden (over 200 regndager årlig). Det regner derfor utrolig mye!
I det store bildet ønsker mitt mastergradsprosjekt å undersøke hvordan den unge og oppvoksende generasjonen georgiere både tilnærmer og forestiller seg Vesten i et hverdagslig perspektiv. Utgangspunktet mitt her er grunninteressen for hvordan post-sovjetiske samfunn har endret seg. Denne generasjonen er de som nå lever med tidligere president Saakashvilis ettermæle hvor Georgia har endret seg radikalt siden han gikk av som president i 2013. Til tross for å være et land med 70 års sovjetisk styre, er det uten tvil en ny generasjon som nå vokser opp med mer vestlig eksponering og flere muligheter enn sine foreldre på de fleste områder. Georgia er et utrolig spennende og komplekst land å gjennomføre en slik studie i etter min mening. Jeg har valgt å gjøre studien min blant syv tenåringer som alle ukentlig deltar på aktivitetsopplegg ved American Corner i Batumi, en institusjon som formål å være en brobygger mellom USA og Georgia på områder som kultur, språk og utdanning. Amerikanerne er for øvrig tungt inne i Georgia med mye diplomatisk og samfunnsbyggende virksomhet. American Corners er et internasjonalt tiltak i regi av U.S. State Department og kan karakteriseres som ”hjørnebibliotek”, fordi de har et eget lokale i byens/tettstedets offentlige bibliotek. Institusjonen i Georgia driftes av Den amerikanske ambassaden i Tbilisi, men er avhengig av årlig støtte som bevilges fra Washington D.C. Jeg plukket også opp en symbolsk karakteristikk av American Corners som ”mini-ambassader”!
I praksis betyr dette at alle er velkommen liten som stor. Det tilbys et rikholdig utvalg med materielle ressurser (bøker, lydbøker, filmer og TOEFL/SAT/Cambridge-pensum), et eget språkopplæringsprogram i engelsk for skoleelever, ukentlige temaklubber og internettilgang. Dessuten markeres amerikanske høytider og institusjonen er aktive i å involvere deltakerne med ulike samfunnsspørsmål ved å for eksempel arrangere gatedemonstrasjoner som setter saker på dagsorden. De som jobber her er både georgiske ansatte ved biblioteket og amerikanske frivillige med langsiktige engasjement (i hovedsak Peace Corps og Fulbright-programmet). American Corners er for mange i dag et naturlig ”etter skoletid-tilbud” i lokalsamfunnet ved siden av skolegang, språkopplæring og andre sysler. American Corner i Batumi åpnet i 2006, men det aller første åpnet i den østliggende byen Telavi allerede i 2003. I dag finner man hele 9 American Corners i landet, i tillegg til en omreisende buss med materielt innhold og aktivitetsopplegg kalt ”U.S. Embassy Bookmobile”, som besøker landsbyer der hvor det ikke finnes American Corners eller der det er langt til nærmeste. Slik studien utarter seg på en hverdagslig basis gjør jeg observasjoner av ulike aktiviteter ved American Corner, henger sammen med informantene mine på fritiden deres når de har tid og gjennomfører ett dybdeintervju med hver av dem i måneden som alle har et bredt tema.
3. Hva har vært mest problematisk på ditt feltarbeid?
Det jeg vil trekke frem som det mest problematiske så langt ut i feltarbeidet mitt har vært den språklige kommunikasjonen, siden svært få i Batumi snakker engelsk overhodet. Jeg kan verken russisk eller georgisk, og var innstilt på å finne et språkkurs når jeg kom ned, men uten hell. Men tatt i betraktning at landet har vært underlagt den russiske storebroren over så lang tid og at især denne regionen hvor jeg befinner meg, Adsjaria, ble avsperret fra resten av landet (sentralregjeringen i Tbilisi) på grunn av politisk konflikt etter at Georgia fikk selvstendigheten sin tilbake i 1991. Det overrasket meg litt når jeg kom ned, nettopp fordi Batumi blir internasjonalt ansett som den store turistbyen i landet og at man dermed mer eller mindre forventer et minimumsnivå av engelsk. Slik sett har de derfor en lang vei å gå. På en annen side er denne konkrete regionen svært preget av historiens løp, nettopp fordi den har vært ”skvist” mellom respektivt russisk og tyrkisk kulturell og religiøs innflytelse. Det bor og arbeider dessuten mange tyrkere her i Batumi, og tatt i betraktning at en stor andel av byens næringsutvikling skjer i regi av tyrkiske selskaper, blir naturlig nok også tyrkisk et viktig språk. Men til tross for denne utfordringen, har jeg klart å lirke meg språklig frem i de fleste situasjoner og får hjelp av venner ved behov. Det er samtidig utrolig hvor mye jeg kan forstå enkelte rett og slett ved bruk av fellesmenneskelig kommunikasjon (resonans).
4. Hva har vært mest overraskende?
Det har for det første vært veldig overraskende å komme ned til et land med så radikalt annerledes kultur og tankesett, ikke minst hvordan arven fra sovjettiden på mange områder fortsatt henger igjen og preger samfunnet lokalt som nasjonalt. Hvor ekstreme forskjellene er på den georgiske landsbygda versus i byene, i graden av fattigdom og konservatisme. På en annen side er det ingen tvil om at den yngre generasjonen, fra barn til studenter i min egen alder, tar steget inn i en ny tid med en større vestlig orientering. Dette ser man ikke bare på forbruksvaner og språklig nivå, men også når man hører hvor bevisst de reflekterer over ulike temaer. De blir fort voksne her nede, nettopp fordi de får ansvaret om å forme sitt eget lands fremtid. For det andre har det vært svært overraskende at det er så trygt å ferdes overalt, på dagtid som kveldstid. Manges oppfatning av Georgia i den vestlige verden vil rimelig nok preges av at landet har en sovjetbakgrunn med ekstrem korrupsjon og at landet har vært svært konfliktfylt selv etter uavhengigheten, senest den fem dager lange krigen med Russland i 2008 over Sør-Ossetia (regionen Tskhinvali ifølge georgierne). I dag er situasjonen i Georgia betraktelig mer stabil, men de latente spenningene med Russland ligger naturligvis under overflaten i samspill med ringvirkningene av Ukraina-krisen. Risikoen for et nytt klimaks er derimot mindre sannsynlig i skrivende stund, nettopp fordi det politiske klimaet er endret seg siden president Mikheil Saakashvili gikk av i 2013. Jeg føler meg generelt veldig trygg i hverdagen i det jeg foretar meg, også når jeg reiser rundt omkring i landet. Georgierne er et redelig, følelsesmessig og dypt religiøst folkeslag, så det kan forklare kanskje noe av årsaken. For det tredje og som også var litt overraskende, er det faktum at man lever som en konge her nede når man kommer fra kronesterke Norge. I en god periode fra jeg ankom Batumi var lari’en, myntenheten, svært sårbar. Dette er en stor fordel på feltarbeid fordi det gir et stort økonomisk spillerom til å få mye ut av det, i mitt tilfelle for eksempel privilegiet til å reise rundt i dette fantastiske landet. Det er en legende om at da Gud skulle dele ut landområder til verdens folkeslag, var ikke georgierne tilstede. De holdt nemlig et tradisjonelt festmåltid (supra) til ære for Ham. Da Gud fikk vite om dette, ble han svært henrykt og valgte derfor å gi georgierne det vakreste landet av alle.
5. Hva har vært det mest minneverdige øyeblikket?
Det mest minneverdige så langt (mai) i feltarbeidet må være den første helgeturen jeg tok til hovedstaden Tbilisi i midten av mars sammen med to amerikanske venner som tjenestegjør i henholdsvis Peace Corps og Fulbright-programmet. Etter den litt over fem timer lange turen over et bekmørkt Georgia med kveldstoget ankom vi like før midnatt. Både når vi gikk av og på veien til gamlebyen, fikk jeg plutselig en følelse av å være et sted jeg aldri hadde sett maken til. Sin strukturelle beliggenhet i et langt dalføre, belysningen av festningsmuren oppe i åssiden og det glitrende TV-tårnet gav på en måte et helt spesielt inntrykk. Dette fortsatte å imponere meg i løpet av helgens utforskning i byen, hvor det hele tiden føltes at man vandret i et historisk og geografisk vakuum. Tbilisi er en by med mange kontraster mellom fortid og nåtid, hvor øst møter vest. Denne helgen var det også en politisk demonstrasjon mot regjeringen, som også viste byens dynamikk. Blant reiseskildringene fra Kaukasus vår egen Knut Hamsun gjengir i ”I Æventyrland” (1903), siteres han berømt av georgierne på at når man drikker fra elven Mtkvari vil man alltid komme tilbake hit. Tbilisi er definitivt en litt uortodoks hovedstad i norsk målestokk jeg varmt kan anbefale alle å legge en langhelg til. Samtidig er jeg sikker på at det vil dukke opp andre minneverdige øyeblikk før jeg drar hjem.
6. Har du noen gode tips til fremtidige masterstudenter?
Når du som antropologistudent skal ut på feltarbeid er noe av det aller viktigste holdningen man har til seg selv og feltet man skal tilbringe inntil et halvt år. Det er viktig å være seg selv 100 % og gå inn med et åpent sinn til menneskene, kulturen og samfunnet man møter. Vær eventyrlysten og pragmatisk! Samtidig er det utrolig viktig at man også viser interesse fra hjertet og finner en balansert posisjon som forsker. Metode er hellig og alle valg man gjør gir konsekvenser for studien. Samlet sett er dette din viktigste fremgangsmåte for å få innpass og i beste fall innhente det datamaterialet du ønsker. Et etnografisk feltarbeid er også en utrolig gylden mulighet du må utnytte for hva det er verdt! Man får muligheten til å selvstendig bygge opp et omfattende prosjekt fra scratch, lære et nytt språk, reise masse dog bygge nettverk. Man vokser dessuten like mye personlig som man gjør akademisk. Alt dette gir en stor gevinst på CVen når man skal ut og søke jobb etter mastergraden.
