Kan man si hva man vil bare fordi man er anonym? Hva skjer når folk føler de ikke har fritt spillerom til å uttrykke egne meninger? Noen kryper med lute skuldre ned på jentedoen på SV, sniker seg stille inn på en bås, roter rundt i sekken etter en passende penn, tenker ettertraktelig og smiler om munnen ved tanken av en snart nedtusjet vegg av sinte SV-ytringer. Anonymt.

AV: Rikke Grønvold

Jeg har hørt prekener om å bære litt ansvar for egne ytringer i sekken. Men hvor mye ansvar er det plass til i denne sekken når den er full av et ønske om å ytre for å sette søkelys på noe kontroversielt? Noen trekker ned, rister vekk vått dopapir fra skoen, låser opp døra og famler litt klønete ut med vinterjakke og en svær sekk, tom for ansvar, riktig nok. Neste mann kommer inn og setter seg tissetrengt på lokket for å spille dotennis. Øverst på høyrevegg skinner det i hvit tipex: “Homofili er en defekt. På samme måte som pedofili og nekrofili.” Og vips punkterte blæra og i løpet av den neste halvtimen har flere hevet seg i sterk opinion mot denne nedvergende påstanden, enn hva det har blitt skrevet på veggene i løpet av et helt år på SV`s jentedo.

Hadde den personen sagt det samme hvis den hadde oppfylt en forventning om å begrunne hvorfor homofili er en defekt? Jeg vil mene at en årsak til at folk kan finne på å trekke hetta over hue kan være et fravær av en gyldig, saklig legitimering av utsagnet, kombinert med en trang til å lette på lokket. Det at man kan lettere uttrykke meninger offentlig anonymt, skaper en ny holdning og tanke rundt ansvar. Internett har bidratt til økte muligheter for anonymitet. Og det er ikke til å skyve under en stol at med anonymitet kan det føre til sjokkerende utsagn. Og vi spør oss selv igjen og igjen; Hvem er det som mener dette og hvordan kan mene dette? Hvorfor blir disse til og hvordan spres de? Hva slags samfunn får vi hvis vi går tilbake til en bred og allmenn spredt oppfatning om at for eksempel homofili er en defekt og må bekjempes? Men vi må ta hensyn til frie ytringer, sier noen. Men hva med hensyn til mottakerne?

For do forumet på SV finnes også i digital form. På flere internettfora florerer hatske utsagn og ulike grupper blir hengt ut. Dette er gammelt nytt, men jeg savner at denne problematikken kan tas opp med et antropologisk blikk. Dette er ingen enkel sak for dette er et avansert paradoks hvor det skal tas hensyn til både ytringsfrihet på en side og menneskers liv på den andre. Hva som regnes som fy fy og sjokkerende å hevde på ett forum er forskjellig, men det er både skummelt og interessant å se hvordan rasistiske holdninger, som i utgangspunkt kan være nedfelt i lokal miljø, kan spre seg som ild i tørt gress gjennom internett, over hele verden og smitte over i andre lokalsamfunn langt borte gjennom en ”digital relasjon”.

Er det ok å la slike hatske utsagn florere? Er det uproblematisk å sensurere? Hvem skal definere gode eller uholdbare ytringer og hva er konsekvensen av en økende overvåking? Hvordan kan vi få mennesker til å fornye forholdet sitt til ansvar med frie ytringer? Jeg har hørt eventyr om rasismetrollet. Hvis vi lar trollet komme ut i sola så sprekker det. Spørsmålet er om dette egentlig er effekten av å la mennesker ytre seg fritt med rasistiske utspill. Vi så sinte reaksjoner og splittelse da Vigrid fikk delta under skolevalget på en skole i Tønsberg. Det resulterte i at Vigrids leder fikk en flaske i panna men det resulterte også i at lederen trakk seg og Vigrid er nå etterfulgt av et spørsmålstegn. Det er risikabelt å slippe trollet ut i sola. Det kan fungere, men det kan også føre til en legitimering av rasistiske holdninger. Det ser vi da Vigrid fikk 10 % oppslutning ved skolevalget i Gol.