Humanitarismen som global ideologi

Skrevet av Kristoffer Gaarder Dannevig

Én rådende global ideologi? En drøfting av Didier Fassins Humanitarian Reason

Sosialantropologi handler ofte om å forstå små hverdagslige ting, roller, ritualer og
tradisjoner. Ofte sentrerer faget som om mindre samfunn, eller deler av en kultur. Slik er det ikke med sosialantropolog Didier Fassins Humanitarian Reason. A Moral History of the Present. Enda mer uvanlig er det kanskje å ta mål av seg å tolke hele den rådende
verdensideologien i et ganske kort verk. For det er dette Fassin gjør når han i Humanitarian Reason forsøker å identifisere en av grunnpilarene for vår tid. Det er befriende ubeskjemmet lesning, men slike generaliseringer kan også klandres for å være problematiske. Jeg skal i det følgende forklare Fassins argument og deretter si noe om hva boken kan kritiseres for og hvordan denne kritikken kan møtes. Jeg skal trekke på teori om neoliberalisme og svinge innom eksempler fra Grønland, Brasil og Papua Ny-Guinea.

Jo sykere, jo bedre
Fassin bruker en vid definisjon av «humanitarianism», jeg skal kalle det humanitarisme på norsk. Det betyr en ideologi der alle mennesker skal behandles med godhet og sympati uavhengig av kjønn, hudfarge og bakgrunn. Kjernen er enkeltmenneskets verdi, det store målet for handlingene innenfor humanitarismen, er å beskytte og ta vare på menneskeliv. Dider Fassin mener kort sagt at humanitarisme har blitt den sentrale verdien som styrer verdenspolitikken. Han vises hvordan stater kappes i å gi hjelp til katastroferammede områder, som under jordskjelvet på Haiti i 2010, da Frankrikes og USAs redningsarbeid tok form av å likne en konkurranse. Krig må være den politiske handlingen som i utgangspunktet aller minst hører hjemme i humanitarismen. Når stater likevel går til krig, blir det sagt at det gjøres «for å redde liv». Selv i krigsretorikken har ideologien om humanitarisme fått godt feste, mener Fassin (1).

Selv om slike humanitære begrunnelser for krig, kan skjule andre uuttalte agendaer, kan det likevel virke som om all krig må begrunnes innenfor den rådende ideologien om humanitarisme. Et eksempel er USAs krig mot Irak i 2003. Da ble krigen solgt inn amerikanere og internasjonale aktører som en krig for å frigjøre irakere, beskytte irakiske minoriteters liv og beskytte mennesker mot diktatorens påståtte arsenal av masseødeleggelsesvåpen. At USA også hadde andre interesser, som å skape seg en ny alliert med store oljereserver i Midtøsten, er rimelig klart. Men krigen måtte legitimeres innenfor en ideologi av humanitarisme. Det endte med det famøse innlegget til daværende utenriksminister Colin Powell i FNs sikkerhetsråd der han presenterte falske etterretningsfunn som viste den irakiske diktatorens masseødeleggelsesvåpen.

Et ferskere eksempel som bekrefter ideologien om humanitarisme i forbindelse med
krig, er hvordan USA og Russland begrunner sine angrep i den pågående krigen i Syria.
Landene har ulike agendaer i landet, men kritikken av den andres agenda tar gjerne en
humanitær språkdrakt. Begge land beskylder den andre for ikke å ta hensyn til sivile liv.

Et annet eksempel på hvordan politikken påvirkes av humanitarisme, er Europas
flyktningpolitikk. Fassin bruker plass på å analysere den franske politikken rundt «jungelen i Calais», en gigantisk leir med asylsøkere ved den engelske kanal. På 2000-tallet vokste leiren dramatisk. Noen asylsøkere hadde fått avslag på søknaden, andre ønsket å reise videre til England eller andre steder, uten først å registreres i det franske systemet. Slutten av 2000- tallet så et skifte der sikkerhetspolitikk ble viktigere, mener Fassin, og presset for å gjøre noe med flyktningleiren økte. Likevel måtte de politiske valgene knyttet til den enorme flyktningleiren begrunnes innenfor den rådende ideologien om humanitarisme. Noe satt på spissen ble det bestemt at bare de menneskene det var aller mest synd på, fikk opphold i Frankrike. I dette tilfellet ble det avgrenset til de som hadde synlige skader på kroppen etter tortur (2). Eksempelet viser en generell trend i Europa. Ettersom asylsøkerne ble flere, ble reglene for opphold strengere. Jo sykere og mer vanskeligstilt asylsøkeren er, jo lettere får personen opphold. I Norge, og i flere andre land, kaller en slikt «opphold på humanitært grunnlag».

For Fassin har humanitære årsaker og begrunnelser, humanitarismen, blitt noe aktørene i verdenspolitikken tar for gitt. Det er det styrende prinsippet som brukes.

Men verden er ikke fullt så enkel, men Fassin. Han viser også hvordan humanitarismen ofte har uintenderte konsekvenser, konsekvenser som ikke alltid kommer lett til syne, som autoritære styresett, vold og en sementering av ulikhet. I eksempelet med flyktningleiren viser Fassin hvordan de humanitære unntakene i asylpolitikken gjør flyktningene til ofre, i dobbel forstand. For det første må asylsøkerne framstå som mest mulig ofre for å bli vurdert til å få flyktningstatus. Mange asylsøkere overdriver lidelseshistoriene sine for å få oppholdstillatelse. Mange har dårlige utsikter for å få jobb og delta i samfunnet. Paradokset er at ved å ta inn bare de verste ofrene, skaper man en underklasse av mennesker som har vanskeligheter for å skape seg et verdig liv utover å være et offer. I humanitarismens ånd holdes «ofrene» i live, men det er kun deres fysiske liv en redder, ikke deres sosiale og politiske liv – deres menneskelige verdighet vies mindre oppmerksomhet enn selve livets rett (3).

Humanitarismens fokus på lidelse kan skygge over ulikheter og makthierarkier. Strukturer og klasseforskjeller blir mindre viktige når samfunnsproblemer reduseres til et spørsmål om å hindre individers lidelse (4).

At handlinger utført i humanitarismens ånd får slike uintenderte konsekvenser, gjelder i høyeste grad også i den såkalte humanitære krigføringen. Da europeiske makter i samarbeid med USA gikk til bombeangrep mot Libya i 2011, var det for å forhindre en
humanitær katastrofe. Det var bred enighet blant NATO-land om å gå til angrep på Libya.
Bare de færreste påpekte at en ikke hadde noen langsiktig plan. Det er selvfølgelig umulig å vite hvordan det kunne ha gått om Libya ikke hadde blitt bombet, men resultatet over tid var at landet gikk gjennom en borgerkrig og at ytterliggående islamistiske grupperinger fikk kontroll over deler av landet.

Utslettende og ødeleggende
Fassins bok består av en rekke selvstendige essays som Fassin forsøker å knytte sammen ved å vise at de alle avdekker logikken bak humanitarismen. Men sammenhengene kan tidvis kritiseres for å være tynne. Det er mulig å kritisere Fassin for å favne for bredt, det er som om han strever med å få de ulike delene til å passe med den overordnede ideen. Styrken ved boken, at den tør å si noe om de store linjene, er på den måten også dens svakhet (5). Påstander om allmenngyldighet er ofte lette å motbevise.

Et eksempel på en gruppe mennesker som neppe ville kjenne seg igjen i Fassins beskrivelse av en moderne verden preget av humanitarisme, er Wopkaimin-folket på Papua Ny-Guinea. I 1981 hadde Wopkaimin-folket sitt første møte med den kapitalistiske verdensøkonomien. Staten i Papua Ny-Guinea satt i gang et gruvedriftsprosjekt. Et av motivene var «å sivilisere» Wopkaimin-folket, men målsettingen om å tjene penger synes vel så viktig. Wopkaimin-folket, som vanligvis gikk nakne, foruten et penisfutural, ble oppfattet som primitive og ledelsen av gruvedriften latterliggjorde dem ofte. Dårlig sikkerhet og arbeidsbetingelser førte til streik og opprør blant Wopkaimin-folket flere ganger på 80-tallet. Forholdet mellom Wopkaimin-folket og gruvedriften ble ikke bedre etter gruvedriften slapp ut store mengder cyanid i elven, så nesten alt liv i elven døde. En regner med at 60 % av livet i elven aldri vil komme tilbake etter gruvedriftens giftutslipp (6).

For Wopkaimin-folket vil det neppe være naturlig å karakterisere den globale
rådende ideologien som full av sympati og nestekjærlighet. Det gir kanskje mer mening å karakterisere den som utslettende.

Dagens rådende økonomi er også ansvarlig for global oppvarming. Inuittene på nordvestkysten av Grønland merker dette i stadig større grad. Isen bryter opp tidligere, de må reise lengre for å finne sel og fisk og de er ikke i stand til å leve som de tidligere har gjort. «Været blir varmere og varmere», er et uttrykk sosialantropolog Mark Nuttal hører oftere og oftere på sine besøk på Grønland. I 2007 reiste Aqqaluk Lynge, president i Inuit Circumpolar Council på Grønland, til England. Anledningen var en planlagt utvidelse av en av Londons flyplasser. Lynges mål var å få engelskmennene til å forstå at deres handlinger – å utvide flyplassen – fikk direkte følger for inuittenes levevis. Men ikke bare det: De alvorlige konsekvensene for inuitene i dag, vil påvirke resten av verden i morgen, sa Lynge (7). For Lynge og inuitene er det kanskje menneskenes manglende evne til å handle for å hindre ødeleggelse av vår felles planet, som er det mest fremtredende ved dagens verden.

Antropologer bør være de første til å forstå at det på tvers av kulturer er ulike måter å forstå virkeligheten på. Det er som om Fassins generaliseringer skyver denne grunnleggende antropologiske læresetningen til side. Fassin blir nesten selvmotsigende når han på den ene siden hevder humanitarismen er allmenngyldig, og samtidig forklarer oppkomsten til den allmenngyldige humanitarismen i en europeisk kulturhistorisk kontekst (8). Fassins vidtrekkende konklusjoner kan dermed beskrives som euro- og etnosentriske.

Frivillig retur til søppeljobb
I sine generaliseringer hever på et vis Fassin seg over menneskers egen opplevelse av sin
virkelighet. Han skiller på en måte mellom menneskers opplevde lidelse og reelle lidelse.
Fassin mener det er mye som tyder på at opplevelsen av lidelse er større nå enn før, uten at det nødvendigvis betyr at den reelle lidelsen øker. Heller omvendt, den økende opplevelsen av lidelse kan være et symptom på at mennesker i mindre grad enn før aksepterer lidelse (9).

Støtte for påstanden om at mennesker «objektivt sett» lider mindre, finner en også i annet arbeid, for eksempel hos den verdenskjente psykologen Steven Pinker. Pinker viser i boken med den fortellende undertittelen «The Decline of Violence in History and its Causes», med enorme mengder data hvordan humanitære hensyn har gjort menneskene mindre voldelige – både de siste årtiene, århundrene og årtusenene (10). Det er også et faktum at færre mennesker, relativt sett, sulter i dag enn for hundre eller tusen år siden. Det tydeligste tegnet på det, er at jordens befolkning har mangedoblet seg bare de siste hundre årene.

En studie fra det en i utgangspunktet kanskje tenker er et av verdens verste steder å jobbe og bo, kan illustrere noen av poengene ovenfor. Det er snakk om mennesker som bor og livnærer seg på den største søppelfyllingen i utkanten av Rio de Janeiro i Brasil (11). Der gjorde Kathleen Millar feltarbeid og ble blant annet kjent med «Rose». Som mange andre på søppelfyllingen drømte Rose om å finne seg en annen jobb, et virkelig «arbeid». I Brasil skiller man mellom «jobb» og «arbeid». En jobb kan være hva som helst som gir inntekt. Et arbeid er en forutsigbar stilling som gir rett til formell arbeids-ID, og ikke minst høyere sosial status. En dag forteller Rose stolt til Kathleen at hun endelig har fått arbeid. Hun skal vaske huset til en familie en liten busstur unna. Overraskelsen til Kathleen er stor når hun kort tid etter møter Rose igjen, og spør hvordan det går med jobben. Rose forteller at hun har sluttet. Grunnen er at Rose ble forventet å arbeide til klokken 19, mens hun følte seg ferdig med det hun skulle gjøre allerede klokken 14. Å vente fem timer uten å han noe mer nyttig å gjøre, syntes Rose var så unødvendig at hun sa opp stillingen og gikk tilbake til å jobbe på søppelfyllingen (12).

En kan selvfølgelig føle med Rose, det kan være kjedelig med faste arbeidstider. Rose ville dessuten bruke ettermiddagene på å være sammen med barna sine, et ønske hun nok deler med mange mødre og fedre i alle deler av verden. Det kommer fram fra studien til Kathleen Millar at flere på søppelfyllingen hadde liknende historier. De var blitt vant til frie arbeidstider og en jobb uten sjef (13). Menneskene på søppelfyllingen mener livet deres inneholder mye lidelse, deres identitet virker å være uløselig knyttet til lidelsen og det sosiale stigmaet forbundet med å leve på søppelfyllingen. Samtidig tyder valgene deres på at den reelle lidelsen kanskje er verre for en arbeider som kreves å jobbe faste arbeidstider. Studien forteller oss at lidelse er vanskelig å måle, og at opplevelsen av lidelse er knyttet til det sosiale – hva en tror andre tenker om en selv. For å sette det på spissen: Mennesker kan leve ganske godt med opplevelsen av å lide. Studien fra søppelfyllingen i Rio de Janeiro styrker Fassins argument om verden godt kan ha mindre lidelse, selv om mennesker opplever det motsatte.

Humanitarisme vs. neoliberalisme
Det er sikkert mulig å la seg provosere av hvordan historien om Rose blir brukt ovenfor, slik også Fassin har provosert på seg kollegaer når han hevder humanitarisme er nåtidens kjennetegn. En bør kanskje være forsiktig med å bagatellisere verdens lidelser, og like forsiktig med å forskjønne et liv på søppelfyllingen. Dog livnærer ikke Rose og menneskene på søppelfyllingen seg ved å spise matrester de finner i søppelet, slik man kanskje kunne bli forledet til å tro. Men det er hardt nok å jobbe som levende kildesorteringsmaskiner i en forferdelig stank fra forråtnelsesprosesser. De samler plast, papp og metall som de selger videre til skraphandlere som igjen selger det videre. Det sorterte søppelet ender opp i fabrikker langt borte, i stor grad i Kina, der søppelet brukes til å produsere nye varer som blir solgt verden over. Rose og hennes familie spiller en liten rolle i et stort, verdensomspennende økonomisk system.

Dette bringer oss til neste poeng: Fassin kan kritiseres for hoppe litt for lett over de økonomiske aspektene ved verden vi lever i. Hvilke andre krefter enn humanitarisme driver krigføring, asyl- og velferdspolitikk, for å nevne noe? Fassin trekker ikke inn begrepet om neoliberalisme, slik mange andre antropologer gjør for å forstå dagens verden (14). Begrepet om neoliberalisme brukes på flere måter. For å nevne noe, kan det bety få reguleringer av markedet, frihandel, en politikk der enkeltindividet gis stort ansvar for eget liv, eller kanskje mer generelt en beskrivelse av en politikk der «penga rår», og der de rike tjener seg rikere på bekostning av fattige. Et utbredt fellestrekk for bruken av neoliberalisme er en generell ide om at, uansett hva en legger i det, så er det negativt for fattige og arbeidsfolk (15). I noe motsetning til Fassin, er kritikere innenfor denne diskursen opptatt av maktstrukturer og ved hjelp av kritisk analyse finne ut hvem som tjener på politikken som føres. Kan humanitarisme virkelig være den eneste kraften bak velferdspolitikk? Eller har det å gjøre med neoliberalismens krav om at individet må klare seg selv? Ved å gi de fattige almisser gir maktapparatet og samfunnets bedre-stilte fra seg ansvaret for de fattige til de fattige selv (16). Innenfor den neoliberale diskursen er målet til stat og de bedre-stilte i samfunnet å beholde sin maktposisjon og tjene mer penger. Ved å gi de fattige velferdspenger gjøres de til selvstendige forbrukere. Bak sympatien for fattige – bak humanitarismen – ligger kanskje ønsket om å utvide markedet, så de rike kan bli rikere?

En slik analyse kan også brukes på den såkalte «humanitære krigføringen». Slik krigføring fører ofte med seg vestlige initiativ til å spre sitt samfunnsmessige system på andre land. Den amerikanske krigen i Irak var motivert av å spre frihet – både demokratisk, individuell og økonomisk frihet. Den nye økonomiske friheten la til rette for amerikanske businesser til å etablere seg og utvide markedet for amerikanske produkter, i tillegg til det allerede nevnte poenget, nemlig tilgangen til irakisk olje.

Det er imidlertid ikke like lett å sette Fassins analyse av Frankrikes asylpolitikk inn i en slik neoliberal diskurs. Når Frankrike, i likhet med andre europeiske land, brukes store ressurser på å håndplukke de verste ofrene – de som i liten grad evner å være annet enn ofre og mottakere av velferdspenger – er det vanskelig å se hva den økonomiske eliten har å tjene direkte på det. Innenfor en neoliberal diskurs ville en heller tenke seg at Frankrike valgte ut de friskeste, sterkeste og best utdannede individene, som ville bli gode skattebetalere og forbrukere, og ikke belaste velferdssystemet.

Europeiske stater har tenkt i slike baner tidligere. Da Norge etter Holocaust gikk med på å ta imot et hundretalls jødiske overlevende fra tyske konsentrasjonsleirer, plukket Norge ut flyktningene i best fysisk form, de som kunne bidra til å bygge landet. Det var imidlertid få slike individer igjen i konsentrasjonsleirene, så Norge klarte ikke fylle opp kvoten (17). Få har forsøkt å se 1940-årene i Norge i lys av en neoliberal diskurs, likevel passer denne periodens flyktningpolitikk bedre med neoliberal diskurs, enn den norske flyktningpolitikken på 2000-tallet. På dette punktet står Fassins analyse seg sterkt i møte med kritikere som savner begrepet om neoliberalisme i Fassins verk.

For eksempel framstår det også noe instinktivt overforenklet når kritikere av neoliberalisme tolker noen av verdens største bistandsorganisasjoner, som Gates Foundation, utelukkende som et middel for de rike til å underminere selvstendigheten til fattige afrikanske land (18). Begrepet om neoliberalisme har blitt et symbol for alt en mener er galt i verdensøkonomien, uten at kritikerne helt setter fingeren på hva det er en mener, eller hva de mener bør gjøres. Ifølge Ferguson, selv en såkalt politisk progressiv antropolog, er bruken av neoliberalisme så upresis at det er fristende å slutte å bruke ordet i sin helhet (19)!

Fassins Humanitarian Reason framstår nyskapende og grundig. Med et slikt ambisiøst prosjekt er det kanskje uunngåelig å bli møtt med kritikk om at man gaper for høyt. Men det er nettopp slike store tanker vi trenger for å fatte verden bedre – om ikke annet for å ha et konkret og tydelig utgangspunkt å kunne kritisere og organisere ny kunnskap rundt.

Litteraturliste
Elizabeth Cullen Dunn, «Book Review», Polar, Political and Legal Anthropology Review, Vol 37 (1) 2014
Didier Fassin, Humanitarian Reason. A Moral History of the Present, University of California Press, Berkeley, Los Angeles, London 2012
James Ferguson, «The Uses of Neoliberalism», Antipode, Vol 41 (1) 2010
Benjamin Gardner, “Tourism and the Politics of the Global Land Grab in Tanzania: Markets,Appropriation and Recognition”, Journal of Peasant Studies, vol 39 (2) 2012
Mathieu Hilgers, «The Historicity of the Neoliberal State», Social Anthropology, Vol 20 (1)
2012
David Hyndman, «Afek and Rebaibal: Ideologies of Social Protest and the Ok Tedi Mining
Project in Papua New Guinea», The Journal of the Polynesian Society, Vol 104 (1) 1995
Stephan Kloos, «Reviews», Social Anthropology, vol 20 (3) 2012
Kathleen M. Millar, «The Precarious Present: Wageless Labor and Disrupted Life in Rio de Janeiro, Brazil», Cultural Anthropology, Vol 29 (1) 2014
Mark Nuttal, «Ch. 18: Living in a World of Movement: Human Resilience to Environmental Instability in Greenland», i Crate, S. & Nuttall, M., Anthropology & Climate Change. From Encounters to Actions, Left Coast Press 2009
Steven Pinker, The Better Angels of our Nature: The Decline of Violence in History and its
Causes, Viking, New York 2011
Loïc Wacquant, «Three steps to a historical anthropology of actually existing
neoliberalism», Social Anthropology, Vol 20 (1) 2012
Sluttnoter
  • (1) Didier Fassin, Humanitarian Reason. A Moral History of the Present, University of California Press, Berkeley, Los Angeles, London 2012
  • (2) Fassin 2012; Elizabeth Cullen Dunn, «Book Review», Polar, Political and Legal Anthropology Review, Vol 37 (1) 2014
  • (3) Fassin 2012; Dunn 2014; Stephan Kloos, «Reviews», Social Anthropology, vol 20 (3) 2012
  • (4) Dunn 2014
  • (5) Dunn 2014
  • (6) David Hyndman, «Afek and Rebaibal: Ideologies of Social Protest and the Ok Tedi Mining Project in Papua New Guinea», The Journal of the Polynesian Society, Vol 104 (1) 1995
  • (7) Mark Nuttal, «Ch. 18: Living in a World of Movement: Human Resilience to Environmental Instability in Greenland», i Crate, S. & Nuttall, M., Anthropology & Climate Change. From Encounters to Actions, Left Coast Press 2009
  • (8) Inspirert av Kloos 2012
  • (9) Fassin 2012
  • (10) Steven Pinker, The Better Angels of our Nature: The Decline of Violence in History and its Causes, Viking, NewYork 2011
  • (11) Kathleen M. Millar, «The Precarious Present: Wageless Labor and Disrupted Life in Rio de Janeiro, Brazil», Cultural Anthropology, Vol 29 (1) 2014
  • (12) Ibid
  • (13) Ibid
  • (14) James Ferguson, «The Uses of Neoliberalism», Antipode, Vol 41 (1) 2010; Benjamin Gardner, “Tourism and the Politics of the Global Land Grab in Tanzania: Markets, Appropriation and Recognition”, Journal of Peasant Studies, vol 39 (2) 2012; Loïc Wacquant, «Three steps to a historical anthropology of actually existing neoliberalism», Social Anthropology, Vol 20 (1) 2012; Mathieu Hilgers, «The Historicity of the Neoliberal State», Social Anthropology, Vol 20 (1) 2012; Dunn 2014; Kloos 2012
  • (15) Parafrasering fra Fergusons kritikk av bruken av neoliberalisme “neoliberalism is bad for poor and working people, therefore we must oppose it.” (Ferguson 2010)
  • (16) Inspirert av Ferguson (2010)
  • (17) Basert på forelesning av Hilde Henriksen Waage i emnet «Neighborhood Bully? Stormaktene og Midtøsten siden 1945» ved Universitetet i Oslo.
  • (18) Inspirert av Ferguson (2010)
  • (19) Ferguson 2010

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s