Mikroaggresjoner, kjerringer og sensitive kjipinger

Av Sigrid Øvereng

Vi kjenner til følelsen, men begrepet er mindre kjent. Det er den lille følelsen som sier “Det der er vel ikke greit?”. Som antropolog ser man små spor som fører tilbake til undertrykking av grupper i samfunnet.  

Alle grupper som opplever undertrykking opplever også at undertrykking eksisterer på et spektrum av variasjon og tydelighetsgrad. Det går fra hatkriminalitet til små kommentarer i hverdagen. Rasisme og kvinneundertrykking har i vår del av verden gått fra åpenbare diskrimineringer til mer subtile signaler om plassering på den sosiale rangstigen. Disse små signalene er ikke alltid bevisst sendt ut, men mottas med forvirring og frustrasjon. “Kan jeg si noe nå?” “Var det der egentlig greit?” “Er det opp til meg eller er det opp til den andre personen å bestemme om det var greit eller ikke?”.

 

949326509

“Dude, hvem jeg ligger med er irrelevant..”

Dette kalles mikroaggresjon og det er tilstede i livene våre på en regelmessig basis. La meg være tydelig: alle kjønn kan oppleve mikroaggresjon og man kan møte det på ulikt grunnlag, fordi du er farget, fordi du er kvinne, fordi du vokste opp rik eller fordi du vokste opp fattig. Det som er den store forskjellen er at for de grupperingene som står nederst på den sosiale rangstigen er ikke dette bare en liten fornærmelse, men det er noe som bidrar til systematisk undertrykkelse.  

Mikroaggresjon som begrep ble først brukt på 1970-tallet av psykologen og Harvard-professoren Chester M. Pierce. Det ble først brukt utelukkende om fargede menneskers erfaringer. Mary Rowe dro begrepet videre til å også omhandle kvinners liv, og brukte heller begrepet ‘micro-inequaties’. Hun beskrev dem som:

 

“apparently small events which are often ephemeral and hard-to-prove, events which are covert, often unintentional, frequently unrecognized by the perpetrator, which occur wherever people are perceived to be ‘different’.”(Rowe 1974a)   

For en svart eller farget person er dette episoder der man for eksempel blir spurt om hvor man egentlig er fra, eller man er på byen og blir spurt om man er et villdyr i senga. Som kvinne er man omgitt av et språk som indikerer at “en fitte”er det styggeste og kjipeste man kan være, stadige signaler om at slik du ser ut når du våkner om morgenen egentlig ikke er greit (“Er du sjuk?”), at kvinner ikke kan gjennomføre praktiske eller fysiske oppgaver like godt som menn, eller at kvinner egentlig bare er forførersker som bruker sin fysikk og list for å lure folk. Når vi blir mødre blir vi automatisk en gal “hønemor”, men hvis vi har et liv utenfor barneoppdragelsen er vi uansvarlige og kalde “karrierekvinner”. Til sammenligning, hvor ofte bruker man uttrykkene “karrieremann” eller “familiekvinne”? Man opplever å bli befølt på måter som er tvetydige (tok han meg på puppen eller bare kom han borti med uhell?). Verden rundt oss er full av tips om hvordan vi skal unngå å bli voldtatt, og hvis vi blir voldtatt er det plutselig relevant hvor vi gikk, om vi flørtet med personen eller hva vi hadde på oss. Er vi i en maktposisjon er vi en kjerring, og også da er klesskapet vårt høyt opp på fokuslista.  

Kvinners evner til å ha kunnskap settes også ofte i tvil. Begrepet “mansplaining” beskriver en mann som forklarer en kvinne noe hun allerede har bred kunnskap om og handler ofte om hvordan kvinnen har “misforstått”. Undertegnede ble for eksempel forklart poenget med antropologisk forskning av en eiendomsmegler. Han mente selv at han var en ekspert på det antropologiske forskningsmiljøet i Norge. Han kjente nemlig en antropolog.  

Mikroaggresjon er også når du er på en forelesning der Margaret Meads forskning kommer opp som relevant, men foreleseren velger heller å fokusere på hvem hun pulte enn hva hun skreiv. Som om hele hennes forskningskarriere kom til henne under en post-coital sigg med Bateson. Som om det er alt hun er. Sexismen lever, folkens.

Mikroaggresjoner er ofte ikke ment som sexistiske eller rasistiske, men de skaper et rom der offeret enten må si seg enig i en stereotypisering av sitt kjønn, rase, klasse, m.m.  eller må ta opp en ofte svært ubehagelig kamp med en person som trodde de sa noe morsomt eller høflig. Oftest blir man møtt med et svar om at “Hey, nå var vel du litt sensitiv!”, “Jeg elsker damer!”, “Jeg har en kompis som er svart og han sier neger hele tida!”. Du ødelegger den gode stemninga, stemninga som alle de privilegerte folka som ikke ble offer for mikroaggresjonen hadde. Ikke ødelegg for deres fete greie. Og det er jo de, ikke du som bestemmer hva som er kult å si om eller til deg, sant? Man sitter igjen og tenker at man er sprø eller kjip eller overreagerte. Dette er grunnen til at mikroaggresjoner er problematisk, de har to nivåer av undertrykkelse å operere på. Først kommer selve mikroaggresjonen, og deretter, hvis du konfronterer den, kommer tvilen på evnen til å forstå situasjoner og mennesker. Eller innsikten i at din erfaring av en situasjon ikke er viktig for andre.  

“Micro-inequities are fiendishly efficient in perpetuating unequal opportunity, because they are in the air we breathe, in the books we read, in the television we all watch, and because we cannot change the personal characteristic which leads to the inequity. Micro-inequities are woven into all the threads of our work life and of US education. They are “micro”, not at all in the sense of trivial, but in the sense of miniature.” (Rowe 1990, s. 6)

Det er viktig for antropologer å ha blikk for mikroaggresjoner fordi det skaper et helhetlig bilde av undertrykking og diskriminering. Det finnes selvfølgelig mange åpenbare rasister og misogynister, men det finnes også mange av disse elementene i alle oss. Vil man forstå etnisk konflikt, kvinners rolle i et samfunn, klassesamfunn eller andre marginaliserte grupper er mikroaggresjon noe som avslører holdninger.  

Som Chester M. Pierce skrev:

…one must not look for the gross and obvious. The subtle, cumulative mini-assault is the substance of todays racism(Pierce 1974, s. 516).

Og om man som antropolog, feminist, antirasist, m.m. er opptatt av å bedre undertryktes posisjon, er bevissthet rundt egne og andres mikroaggresjoner gull verdt.  

Litteratur:

Pierce, Chester, ”Psychiatric problems of the Black minority”. In S. Arieti (Ed.), American handbook of psychiatry. New York : Basic Books, 1974.

Rowe, Mary, “Barriers to Equality: the Power of Subtle Discrimination”. In The Employee Responsibilities and Rights Journal, June, 1990, Vol. 3, No. 2

Rowe, Mary, “Saturn’s Rings: a study of the minutiae of sexism which maintain discrimination and inhibit affirmative action results in corporations and non-profit institutions”. In Graduate and Professional Education of Women, American Association of University Women, 1974.

Dees, Charles, 1972. “Anthropologist Margaret Mead, during a May, 1972 press conference at the Europa Hotel in Heidelberg, Germany”.  Fra: Glen Doss, “The controversial Margaret Mead”, Stars and Stripes, lest 13.04.20016,  

http://www.stripes.com/news/the-controversial-margaret-mead-1.14098  

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s