Folks hverdag fortalt i myter

Skrevet av: Svanhild Wilhelmsen

Publisert: 15.01.2015

Denne teksten er fullversjonen av en tekst publisert i Antropress. Teksten er en hjemmeeksamen i emnet Psykologisk antropologi, høsten 2011.

FOLKS HVERDAG FORTALT I MYTER

Kan mytefortelling si noe om hva som er viktig i samfunnet?

gamle_kautokeino_kyrkje_tromholt
Foto: Sophus Tromholdt/Kulturhistorisk museum

Myter i psykologisk antropologi

Pionerene i sosialantropologien var ikke spesielt opptatt av den psykologiske dimensjonen. ”Beginning about the time that Turner did his fieldwork among the Ndembu, psycological anthropology in general, and psychoanalytic anthropology in particular, became increasingly marginalized”, sa Oring i 1993om Turners arbeid fra 60-tallet. Faktisk ble ikke psykologisk antropologi akseptert som en del av faget før sent på 80-tallet. Det er flere mulige innfallsvinkler i psykologisk antropologi og en måte er å tolke myter. Det er ulike måter å betrakte myter på. Myter kan i følge Fox ha en særegen form for makt over den menneskelige tanke og kan ha elementer i seg som kan innprente trangsynte virkelighetsforståelser i mottakelige sinn. Myter er ofte, og noen vil mene bestandig, psykologisk dominert og kan alltid sees på som de er samtidige. Historien skjedde ikke der og da, den omskrives hele tiden. Myter som har relevans fortsetter og bli fortalt. Myter kan rettferdiggjøre folks plass i hverdagen. Det fins ofte eksistensielle problemer og spørsmål i myter som er knyttet til psykologiske og universelle prosesser. Mytene forteller noe om hvordan folk tenker om verden, hva som har betydning. Broch mener myter ofte har en historie som knyttes til underbevisstheten. ”Fra generasjon til generasjon blir overjeget hos de nålevende bæreren av slektens og kulturens tradisjoner”, sa Engelstad i 1987. Tradisjonelle mytiske beretninger kan oppstå med ny stil og nye klær. Myten får en ny sammenheng og den nye tolkningen kan fortelle noe om virkeligheten vi lever i. Myter er en form for narrativ. Det en måte å tolke verden på og myten er avhengig av situasjonen den blir fremstilt i. En type myte er heltemyter. Da jeg var barn fortalte min mor en fortelling som hun som barn hadde hørt av sin far.

Det kan være farlig å hoppe når andre sier hopp

I gammel tid var farlige røvere kalt russe-tsjuder, tsjudi på kvensk, en trussel som folk måtte verne seg mot. En dag kom en flokk russe-tsjuder til en mann som bodde utover på vestsiden av Porsangerfjorden. Tsjudene spurte mannen om han kunne vise dem veien. Ja, det lovte han. Det var mørk høst. Han laget en neverfakkel som han smurte inn slik at den skulle brenne lenge. Han tok et langt tau og sa til tsjudene at veien er farlig og de må binde seg til hverandre. Han skulle gå først og de måtte følge etter han på rekke. Han forklarte at på et svært ulendt, farlig og vanskelig sted, så måtte de alle hoppe samtidig. Han sa; ”Når jeg sier hopp, da skal dere hoppe.” Han gikk først med neverfakkelen og ledet dem gjennom mørket i det bratte og farlige terrenget. Da de kom til Skarvberget sa mannen til russetsjudene, ”Hopp!”. I det samme kastet han neverfakkelen utfor den bratte steinura. Flokken med russetsjuder hoppet og bundet til hverandre falt de naturligvis alle utfor. Mens mannen selv hoppet til side og berget seg. Dagen etter da fiskerne var med sine båter under Skarvberget, så de tsjudene lå og gjeipet i steinura.”

I NRK1- programmet ”På tur med Lars Monsen: Nordkapp”, hevdet en eldre mann med kvensk opphav at det var en av hans kvenske forfedre som var mannen som viste russe-tsjudene utfor Skarvberget. Håvard Dahl Bratrein sier i 1977 at ”denne sagntypen er stedfesta til i alt ca. 19 bygder”. Ifølge en forskerrapport fra Ungarn som er gjengitt i Aftenposten er dette sagnet kjent over store deler av Europa. Et budskap om adferd og oppførsel har gjennom tidene i overveiende grad blitt formidlet gjennom mytefortelling. Mennesket har alltid vært opptatt av motsetninger, det gode og det onde, helten og skurken, og dette kommer frem gjennom myter. Hvorfor ble denne type sagn fortalt til barna? Det ene er at hendelsen kan ha skjedd i gammel tid da folkegrupper hadde for vane å plyndre hverandre, og at beretningen har blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon i lange tider. Det andre er at fortellingen bevisst eller ubevisst er brukt i en sosialiseringsprosess for å lære familiens medlemmer at de for eksempel måtte ta seg vare for fremmede, en ikke ukjent strategi og kan til en viss grad sammenliknes med Brochs myte om Baompol på Timpaus. Det ligger også en annen advarsel i denne myten. Du skal ikke være så lett å lure og det er viktig å tenke selv og ikke la seg binde til andre og hoppe når andre sier hopp. Da kan det valget du foretar føre deg utfor stupet.

Fordommer og arketyper

Broch sier også at myter er en form for narrativ, og influerer på hvordan mennesker uttrykker tidløst strev når det gjelder adferd og moral. Myten om røverne som i ulike versjoner har vært fortalt i mange land, kan kalles en offentlig manifestasjon og ikke bare en individuell fantasifremstilling, men som med innhold av moralsk budskap til ulike folk og deres standard fremstår som en rettesnor for riktige handlinger. Den versjonen jeg hørte som barn var klar i språket på at røverne var russetsjuder. Det kan ha vært med å skape en sosial realitet der russere ble et folk det var grunn til å være skeptiske til, og det kan være grunnen til at det på den tiden var nærmest tabu å nevne sin russiske formor. En annen bevisst eller ubevisst hensikt ved å fortelle denne myten, kan ha vært å motivere til heltemodig innsats i farlig og krevende situasjoner.

gaupxcopyx2_1184832261_1184832288
Foto: Fra filmen/dagbladet.no

Dette sagnet er av noen blitt kalt verdens beste vandrehistorie, i følge Aftenposten 1987, og skal ”også” ha funnet sted i Nordland på 1600-tallet mellom Fauske og Saltdalen på fjellet Kvenflåget. I den Oscar-nominerte filmen ”Veiviseren” i 1987, er det en samisk unggutt som redder seg og sitt folk fra de hensynsløse tsjudene når han viser dem veien ved å føre tsjudene bundet til hverandre utfor et stup. Det er en fascinerende film, rikelig forsynt med samiske skikker, myter, ritualer og symboler. I følge Jungs arketyper i narrativ teori skaper vi våre virkeligheter gjennom narrativene vi forteller.

Om heltemyter hevder Jung, ”..the ”hero” theme is indeed universal and does have to do with the boy`s saga of maturation into manhood, but it is not created anew in each generation: its basic symbols and symbolic themes are part of the genetic heritage of the species”. Jung sier videre at derfor prosjekterer vi ikke våre engstelser i å skape helter og skurker, svindlere, hekser, halvguder eller trollkvinner. De er i drømmene våre, og de venter på å bli realisert i en historie eller myte. Jung er opptatt av motsetninger, skurken og helten. Han mener koden for å forstå mytene er å lese direkte fra innholdet i myten heller enn å utlede budskapet fra intellektuelle kombinasjons forklaringer. Han mener i følge Fox at for eksempel den onde stemor er en evig arketype. Videre hevder han at det handler om hvordan vi som mennesker håndterer motsetningene og hvordan disse skaper motsetninger mellom folk. Motsetningene er ofte veldig synlige og de brukes slik at de får en symbolsk betydning. Det er en måte å klassifisere verden på. For veivisersagnet kan en si at verden blir ordnet ved at tsjudene alltid er de onde i beretningen, mens de som forteller myten alltid er de snille, lure og heltemodige. Jungs arketyper er en ”ryddig ” måte å forklare myter, en strukturell modell. Dikotomier i skjemateori har en klar svakhet ved at slike kulturelle modeller kan skape motsetninger og det er ikke plass til nyanser. Myten som blir fortalt reflekterer underbevisste ideer, tanker som foregår i hodene på folk.

Durkheim har i følge Fox en helt annen måte å forklare myter. Han mener samfunnet repliserer seg selv i mytene. Det ligger i samfunnet og har ingenting med hva som foregår i hodene til samfunnets medlemmer. Han tar frem eksempelet med amborginer. Mytene utledes fra ”drømmetid”, og opprinnelsesmyter, seremonier og ritualer hadde en viktig plass. Det er ikke så viktig hva mytene handler om. Funksjonen er å bringe folk sammen i ærbødighet for ”a body of beliefs” og på den måten styrke deres felles oppfatning. Fox bruker ordet ”common sentiments” og det kan også forstås som stemning eller sentimentalitet. Svakheten med denne tolkningen av myter er at de innfødte er prisgitte samfunnet de lever i og nærmest ikke har tanker eller meninger på individnivå. Individet følger samfunnets normer blindt. Samtidig er det ikke umulig, som tidligere nevnt at det er en form for makt i mytene og ritualene. For å være inkludert i samfunnet så forventes det at medlemmene deltar.

De ”rettferdiges” strid

nils_joachim_christian_vibe_stockfleth_11_january_1787_-_26_april_1866_large
Nils Chr. Vibe Stockfledt. 

 

Vokst opp med læstadianske foreldre hørte jeg som barn om hendelsen fra 1850-tallet i Kautokeino at noen som gikk ”vill” tok livet av både lensmannen og kjøpmannen. Samtidig fikk jeg inntrykk av at dette var så fælt at det ikke skulle snakkes om. En versjon av hva som virkelig skjedde finnes i boken Nils Chr. Vibe Stockfledt. Liv og misjon blant Finnmarks samer i kapittelet ”Religiøse uroligheter i Kautokeino”, skrevet av Berg i 1989. Presten Stockfleth arbeidet for at samer og kvener skulle få høre Guds ord på sine egne morsmål, og fikk i stand undervisning på samisk og kvensk på universitetet i Christiania (Oslo) for prester som skulle til Finnmark og Troms. Jeg velger å bruke litt plass til tekstutdrag fra boken, for å redegjøre for hendelsen fra en som hadde virket blant samer og kvener i over 27 år. Stockfledt må sees på som en primærkilde, en som var der i den tiden det hendte.

Det kom tre samer og tre kvener til Kautokeino for å preke omvendelse. Ifølge med dem var Læstadius datter. Hun fortsatte imidlertid straks reisen til Alta, for å preke for dem som ikke forstod samisk eller kvensk. De andre seks ble tilbake i Kautokeino og utfoldet en rik virksomhet(…) I dagene som fulgte kom noen til ham, og spurte ham om når han var blitt ”gjenfødt”, og om han hadde fått ”ånden”. Under hele sitt opphold i Kautokeino gjorde han hva han kunne for å tilfredstille deres religiøse trang. (…)De skrek til Stockfledt at han hørte djevelen til, dersom han ikke ble som de og delte deres religiøse syn. (…)Mens Stockfledt under gudstjenesten lå på kne foran alteret og kirkesangeren leste inngangsbønnen i kordøren, gikk Rasmus Spein opp på prekestolen, lyste med høy røst forbannelse over presten, og oppfordret menigheten til å omvende seg, slutte seg til ham og ikke lenger med tålmodighet tåle slike prester. (…)Hver dag kom det mennesker til ham for å be om hjelp og beskyttelse mot de religiøse fanatikernes voldsomheter. Især klaget de over at det var slutt med kirkefreden. (…)De gledet seg også over at Stockfledt ville oversette Luthers epistel-postill. De fant at epistlene var vanskelige å skjønne. Og mange av dem som leste den kvenske oversettelse av Luthers postill, sa at de ikke kunne så mye kvensk, at de forstod Luther. Flere samer brakte med både kvenske salmebøker og postiller til Stockfledt, og bad ham fortolke flere steder for dem. (…)”At Samerne efterhaanden faa flere Bøger i deres Modersmaal, vil gjøre at de ikke behøve at tage deres tilflugt til alle slags kvænske Bøger”, skrev Stockfledt til biskopen. (…)Blant dem som var blitt dømt om våren var Elen Skum. Hun var dømt til 1 ½ års tukthus. Da hun anså seg for å være en av de mest ”åndelige” blant kvinnene, betraktet hun denne straff som en ufortjent forfølgelse, og besluttet og unndra seg den. (…)I reinbyen kunne man hver dag vente lensmannen på besøk for å pågripe Elen. Man prøvde derfor å gjøre seg så mannsterk som mulig for å kunne forsvare seg. Og dessuten gjaldt det å kunne bli mannsterk nok til å utføre den plan som Aslak Hætta hadde tenkt ut: nemlig i sluttet flokk å dra til Kautokeino for å utrydde de vantro, preke omvendelse, drepe de som gjorde motstand og ødelegge alt som hørte de ”ugudelige” til.”

Stockfledt var ikke selv i Kautokeino da drapene skjedde i 1852.

Underretningen om de skrekkelige begivenheter i Kautokeino fylte Stockfledt med en smerte og sorg som han ikke helt overvant så lenge han levde. Alle disse ulykkelige mennesker kjente han godt, og noen av dem hadde han konfirmert. Mange timer tilbrakte han i bønn for de dødsdømte og for de som var dømt til straffarbeid for livstid. I kirkene sørpå stod han fram med bønn om offer og gaver til deres etterlatte”

Disse grufulle hendelser skal være gjengitt i flere bøker, deriblant Hyrdene som for vill av Andras Markusson som kom ut i 2010.

Sann hendelse blir omgjort til myte

150 år senere ble det laget en film om hendelsen. Filmen ”Kautokeinoopprøret” påberoper seg å bygge på en sann historie, men i følge kritikiske røster presenteres ”en radikal omskrivning av historien: Mons Somby, Ellen Skum og Aslak Hætta ledet en fundamentalistisk kristen utbrytersekt av Læstadianismen, som torturerte og pisket folk som ikke ville omvende seg”, forteller Giæver i 2008. I filmen fremstilles disse personer som helter, mens nordmenn og svensker fremstilles som skurker. ”..drapene er redusert til en høyst rettferdiggjort reaksjon på undertrykkelsen av reindriftssamene. All pisking, tortur og religiøst hysteri er fjernet fra handlingen, hvor alle samer er snille og alle nordmenn og svensker er slemme” i følge Giæver. Nye tolkninger forteller noe om det samtidige, og myten er en historie som knyttes til underbevisstheten. Narrativer definerer virkeligheten i folks hverdag. ”Where the myths present dramas that happened in the distant past, these tales are narratives about ordinary, recent incidents that happened ”just some time ago”. The protagonists are identified in order to give the listeners a clue about the authenticity of the story”, sier Broch. Betyr det at historien i filmen kan tolkes som et bilde på det som har hendt de senere år i forhold til samene, fortalt som en narrativ i form av en myte?

Et annet spørsmål er, hvordan kan filmskaperne fremstille filmen som en sann hendelse når fortellingen så til de grader er forandret. Det er også interessant å fundere på hvorfor disse personene valgte å utføre slike grusomme handlinger. For oss som er født i et læstadiansk hjem så kan en trygt si at det ikke ligger noe i den læstadianske troen som kan lede til drap. Det er helt sikkert mange forklaringer på hendelsen men jeg tenker at lederne i denne utbrytergruppa må ha hatt sterke karismatiske trekk siden de klarte å få med så mange på ugjerningen. Kusserow sier i 1999 at kraften ligger i tvetydigheten og føyeligheten, og forskjellige grupper tar til seg ulike elementer og meninger og tilpasser til den lokale kontekst. Hun snakker om individualitet, og flokken som utførte ugjerningene i Kautokeino besto av individer som til syvende og sist foretok individuelle valg. ”Årsaken til tragedien er altså av dyp religiøspsykologisk karakter – der de filmatiserte årsakene primært blir vikarierende. Men det blir et svært sterkt virkemiddel hvis man velger å endre hovedårsaken til en dramatisk historisk ugjerning for å forsterke storsamfunnets sosiale overgrep mot en minoritet”. Sitat av Dalheim i 2010.

Narrativ teori

Ulike røster har tatt til orde for at enkelte av gjerningsmennene var av kvensk ætt. I avisene nordpå kom dette frem etter filmpremieren, men ble imøtegått av andre kvener som ikke ville identifisere seg med slikt. Det som er helt sikkert er at en av ugjerningsmennene skrev et klagebrev til retten på kvensk språk(Se vedlegg). I narrativ teori vektlegges det at mennesket skaper virkeligheter gjennom narrativer som blir fortalt. Det konstrueres historier. Narrativene bygger blant annet på det mennesket observerer av fakta som blandes med egne ønsker og fantasi samt deler av virkeligheten. Tidligere narrativer kan også være med å danne basis for narrativer. Narrativer har flere sjangere og myter er en av disse, eventyr et annet. Det hevdes også at det er universelt og krysskulturelt at en fortelling som fremstilles handler svært mye, blant andre Broch mener så mye som 90 % om den som forteller. Innholdet i filmen bygger på fakta på den måten at det skjedde drap på lensmannen og kjøpmannen i Kautokeino i 1852. Det er en del av virkeligheten at samene har vært et undertrykt folk. Blir det for sterkt å hevde at resten av filmen bygger på fantasi og filmskapernes egne ønsker? Det er spesielt at filmen fremstår som en sann hendelse. Etter premieren av ”Kautokeinoopprøret” skal daværende kulturminister Trond Giske ha foreslått filmen som obligatorisk skolefilm. Han skal også ha uttalt at filmen kan erstatte historiebøker. Det er en sterk film og den ble en filmsuksess, men er den en sann historie eller er den en myte?

Når en narrativ eller myte gjentas og deles, har den en tendens til å bli en del av miljøet. Historiene eller mytene blir en form for kulturelle modeller i følge Broch. Hukommelsen er selektiv. Når ting blir skrevet ned har det skjedd en bearbeidelse og de som forteller ønsker å fortelle på en spesiell måte. Hverdagen blir forenklet og det er et mønster hvordan vi organiserer verden. En svakhet ved narrativ teori kan være at fortellingen kun fortelles for underholdningens skyld, samtidig er den tvilsom. Når det gjelder filmen ”Kautokeinoopprøret” som markedsfører seg som en sann historie, kan det virke som at det ligger en dissimulerende ideologi bak hvor ubehaget med historien skrives bort på en evfemiserende måte. I stedet fortelles det en narrativ, en myte, en enklere beretning som også legitimerer historien om samene som et undertrykket folk. Det sies at politikere ikke vil ha den hele og sanne konteksten. Politikere vil ikke ha kompleksiteten, de har rett og slett vanskelig for å forholde seg til det komplekse. Flere har hevdet at myndighetene ikke klarer å forholde seg til at det fins flere enn en minoritet med lang historisk tilknytning til nasjonalstaten Norge.

large
Skjermdump fra filmen “Kautokeino-opprøret”

Motivet for å omskrive historien om opprøret i Kautokeino til en myte, kan oppfattes som en bevisst og styrt handling, og det er ikke vanskelig å forstå at den nye myten var mer egnet for å skaffe finansiering og midler til å gjennomføre filmprosjektet. Det kan forstås som en rasjonell handling. ”To narrate a dream can also be a sign of trust, perhaps at times even more so than sharing a meal”, sier Broch. Fra et psykologisk antropologisk synspunkt ligger det psykologiske, sosiale og kulturelle grunner bak valg som blir tatt. For denne filmens vedkommende er det også et spørsmål om de politisk overordnede dimensjoner. Det som er sannsynlig er at det fra kvensk hold aldri ville vært mulig å gjennomføre et slikt filmprosjekt, myte eller ikke myte. Det begrunner jeg med hva den kvenske filmskaperen Anstein Mikkelsen sier, ” Det har ikke vært mulig å fullfinansiere noen av de kvenske filmprosjektene”. Dette sier en mann som har laget både samiske og kvenske filmer. Myten i ”Kautokeinoopprøret” er blitt til i en kontekst der psykologiske, sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske forhold lå til rette for at gjennomføringen av filmprosjektet var mulig.

Kan vi lære av myter i andre samfunn?

For bedre å forstå veivisersagnet og myten om opprøret i Kautokeino kan der være verdifullt å se på myter i andre samfunn. Ifølge den kjente antropologen Franz Boas, er det ikke en fundamental forskjell på hvordan ”primitive” eller ”siviliserte” mennesker tenker. Ei heller er det slik at ulike ”raser” er på forskjellige nivåer av utvikling eller at ”siviliserte” har oppnådd en høyere plass i mental organisasjon enn ”primitive””. Det ble ikke utført en sosialantropologisk studie i Kautokeino i tiden da disse grufulle hendelsene skjedde. Det ville vært langt før sin tid. Boas i 1911 er en av pionerene. Hva om for eksempel Nancy Scheeper-Hughes gjorde sitt feltarbeid i Kautokeino rundt 1850, hva ville hun funnet? Det kan ikke besvares, men det Scheeper-Hughes fant i Ballybran i rurale Irland er familiemyter som relaterer til den innerste sirkelen i familien og er etablert av mønstre av dominans, underordning, likhet og ulikhet. Det handler om å holde adskilt sosial fasade og forsiden som blir presentert til utenforstående, og fordekking av regler i samhandlingen mellom familiemedlemmene. Det komplekse vevet av emosjonelle manøvre og kommunikasjon mellom familiemedlemmene er et selvregulerende system i følge Scheeper-Hughes.

Når det interne presset stiger og truer å blåse familien fra hverandre, da skapes det balanse ved at et familiemedlem, vanligvis et barn, ”stilltiende” pådrar seg en mental sykdom. Hun hevder også at små barn som får beskjed fra foreldrene at de ikke skal avsløre eller prate om noe personlig om familien på skolen er lydige, men samtidig gir det en frykt som kan føre til at barnet ikke snakker i det hele tatt og utvikler det hun faller ”skolefobi”. Siden dette er en sosialantropologisk oppgave, og en av sosialantropologiens privilegier er å sammenlikne kulturer og etniske grupper er jeg fristet til å trekke en sammenlikning til min egen bakgrunn. Kvener er av mange blitt kalt det tause folket. Norske myndigheters behandling av kvenene gjennom de siste 160 år har kort fortalt vært en hard fornorskningspolitikk hvor det kvenske språket har vært forbudt i skolen og på internatet, etterfulgt av fortielse og usynliggjøring som har vart til i dag. Det er ikke usannsynlig at denne underkuingen spesielt i forhold til språket har ført til at kvener over generasjoner har lært seg og ”overleve” ved å være taus om sin kultur og sitt språk, fordi de har erfart at det de sier ikke blir hørt.

Unni Wikan sier det slik ”Seeking resonance in others is also a search for recognition of one`s own trustworthiness, social acceptance, and value. Resonance evokes shared human experience”. Kvener er understudert etter min oppfatning, mens noen hevder at samene er et av de mest studerte folk i verden. Assosiasjoner til ordet ”skolefobi” er ikke en ukjent forklaring i kvenske miljøer. Flere generasjoner kvener har gått på skolen i årevis før de forsto hva læreren sa på norsk fordi det kvenske språket var forbudt. Det er ikke umulig at dette har ført til at mange har et svært ambivalent forhold til skolen, og at den psykiske smerten de opplevde ved underlegenhet og lav selvfølelse har gitt konsekvenser som at det har vært vanskelig for mange kvener å formidle en positiv holdning om skole og boklig lærdom til sine barn. Scheeper-Hughes er klar på at mange emosjoner er kulturelt betinget.

Blant barna i Ballybran fant hun barn som nærmest var stumme. Hun forbinder dette med sosialisering, gjensidig påvirkning og mønstre av mistenksomhet, unnvikelse og tilbaketrekking . Scheeper-Hughes legger frem sin monografi fra en psykologisk og sosial orientering, et samspill av historiske omstendigheter og økonomiske avgjørende faktorer med vide symbolske sfærer av tro, verdier og adferd. Hun mener det irske samfunnet på landsbygda er så sterkt influert av den katolske kirke at det preger folks personlighet. En tradisjon om skyld, synd, den iboende menneskelige svakhet, behovet for rettferdiggjøring, ritualer av selvydmykelse, mistro til fornuften, frykt for sex og høy aktelse av seksuell avholdenhet er elementer som Scheeper-Hughes mener har sine røtter i deres religiøse tro. Kvinner som er giftet inn med menn fra Ballybran, men kommer fra andre steder blir kalt for ”stranger-come-in”. En favoritt myte i dette samfunnet handler om en mann som gifter seg og får barn med en vakker fremmed kvinne, for så å oppdage at han har giftet seg med en heks”. Det er ikke bare i Ballybran det fins myter om vakre kvinner.

Gregor viser at mennene blant indianere i Amazonas også bygger sine forestillinger på myter, foreksempel om ”the barriers separating the sexes are walls of granite”. Myten går i korte trekk ut på at i forfedrenes tid var kvinnene matriarker, og at de er opphavet til ”men`s house”og opphavet til Mehinaku kulturen. Bock antyder at mytene i dette samfunnet som er sterkt tilknyttet seksuallivet, egentlig handler om makt, dominans og hierarki. Han forklarer ved hjelp av Goffman som mener uttrykk av underordning og dominans gjennom situasjonelle meninger er mer enn skisser av symboler og rituelle bekreftelser i det sosiale hierarkiet. Det disse uttrykker er betydelig konstituering av hierarkiet, og er både skyggen og kjernen. Kan innholdet i mytene/filmene ”Veiviseren” og ”Kautokeinoopprøret”, og spesielt i den siste, være medvirkende til bevisst eller ubevisst å konstituere det hierarkiske hva angår norske myndigheters valg av hvordan de vil behandle de ulike historiske nasjonale minoritetene i Norge.

Oppsummering

Myter er en form for narrativ som fra en psykologisk antropologisk synsvinkel kan være med å si noe om hva som er av betydning for folk. Jeg har forsøkt å se på hva mytefortelling forteller om et samfunn. Med bakgrunn i hva Fox, Broch, Shceeper-Hughes og Gregor sier om myter som del av en sosialiseringsprosess, og ved hjelp av narrativ teori med vekt på myter og Jungs arketyper, har jeg tatt for meg to myter. Det første er et gammelt sagn som ble fortalt til barna svært mange steder i gamle dager. I tillegg har jeg forsøkt å tolke hva det var som førte til at mordene i Kautokeino i 1852 som ble utført som en konsekvens av religiøs fanatisme, kunne fremstå som en myte der ugjerningsmennene er helter og alle andre grupper er skurker i filmen ”Kautokeinoopprøret”. Ved hjelp av disse to mytene kan det se ut som at myter er psykologisk dominert og at myter forteller om vår samtid.

 

Litteraturliste. Hjemmeeksamen SOSANT2540

Oring, Elliott(1993): ”Victor Turner, Sigmund Freud, and the Return of the Repressed”, i Ethos. Journal og the Psychological Anthropology 21(3)

Fox, Robin(1994): Ch.11: ”Myth as Evidence of Psychosocial Processes, i Bock, Philip K” Psychologiacal Anthropology 1994. Praeger Publishers

Engelstad, Vibeke(1987): ”Freud. Noen hovedpunkter i psykoanalytisk teori”, i Aarnes,Asbjørn & Salamonsen,Helge. Tanke og mistanke1987. Aventura forlag.

Nrk1 onsdag 19.mai 2010 kl.20.15 ”På tur med Lars Monsen:Nordkapp” Nett-tv

http://www.kainun Institutti.no

Bratrein, Håvard Dahl(1977): ”Russesagn i Nord-Norge” i Ottar.Populære småskrifter fra Tromsø Museum Nr.94-95 Universitetet i Tromsø 1977

Aftenposten(1987): ”Verdens beste vandrehistorie?” Aftenposten Aften – 14-11.1987

Broch, Harald Beyer (1996): ”Continuity in Oral Literature at Timpaus, Indonesia”, i Anthropological Forum. An International Journal of Social and Cultural Anhtropology and Comparative Sociology 7(3) 1996. Department of Anthropology, The University of West

Gilmore,D(1990): Manhood in the making: Cultural concepts og masculinity . New haven: Yale University Press

Broch, Harald Beyer (2011): Forelesninger i SOSANT2540 høsten 2011 på Universitetet i Oslo.

Nordlys(2007): ”Veivisersagnet” – 26.10.2007

Giæver; Anders(2008): ”Forviddet filmkritiker” i Aftenposten Morgen – 13.02.2008

Berg, R.M.Per(1989): ”Religiøse uroligheter i Kautokeino” i Nils Chr. Vibe Stockfledt. Liv og misjon blant Finnmarks samer . Forlaget Sami Varas, Trondheim 1989

Mattingly, Cheryl, Lutkehaus, Nancy.C, Throop, Jason.C(2008): ”Bruner`s Search for meaning. A Conversation beetween Psychology and Anthropology”, i Ethos 36(1)2008. American Anhtropological Association

Dalheim, Åsmund(2010): ”Kautokeinoopprøret – en film med bismak?” i Framtid i nord – 23.03.2010

Kusserow, Adrie Suzanne(1999): ”De-Homogenizing American Individualism: Socializing Hard and Soft Individualism in Manhattan and Queens”, i Ethos. Journal of the Society for Psychological Anthropology

Broch, Harald Beyer(2002): Jangan Lupa. An experiment in cross cultural understanding Novus forlag – Oslo 2002

Thompson,J.B(1990): ”The Concept of Ideology” i Ideology and moderne Culture Kap 1

Niemi, Einar(2008): ”Hvem er kvenene?” i Ottar – Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet Nr 269

Mikkelsen; Anstein(2010): ”Mitt kvenske filmatiske testament” Nordlys – 06.04.2010

Broch, Harald Beyer(2002): ”Yellow Crocodiles and Bush Spirits: Timpaus Islanders Conceptualization of Ethereal Phenomena”, i i Ethos. Journal of the Society for Psychological Anthropology 28(1)

Scheeper-Hughes; Nancy(2001): Saints, Scholars, and Schizophrenics. Mentall illness in rural Ireland University of California Press

Gregor, Thomas(1985): Anxious Pleasures .The Sexual Lives of an Amazonian People The University of Chicago Press

Bock. Philip K.(1988): ”The Importance of Erving Goffman to Psychological Anthropology”; i Ethos. Journal of the Society for Psychological Anthropology

Goffman, E(1979): Gender Advertisements New York:Harper and Row, i Bock. Philip K.(1988): ”The Importance of Erving Goffman to Psychological Anthropology”; i Ethos. Journal of the Society for Psychological Anthropology

Zorgdrager,Nellejet; (1997) De rettferdiges strid. Kautokeinio 1852. Norsk utgave, Norsk Folkemuseum og Vett & Viten  AS . Gjelder vedlegg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s