Du vil ikke tro hva som skjedde på feltarbeid!

Empirien som ikke kom med i masteroppgava

av anonyme innsendere og Gard Ringen Høibjerg

Publisert ​16.10.2015

Bronislaw Malinowski ba oss forestille oss alene på en tropisk øy mens båten som hadde fraktet oss dit seilte av gårde i horisonten. Det han ikke fortalte i Argonauts of the Western Pacific fra 1922, ble utgitt posthumt i dagboken ​A diary of the strict sense of the term (1967). Til og med gudfaren hadde trivielle utfordringer i felt.

         The fact that I am not flirting with
Miss Craig and Mrs. Nevitt is not to my credit. I especially
intended to pursue the latter, but I was vexed by the fact (1)
that she did not go beyond Cairns and (2) that she is boundlessly
stupid and does not really attract me

         (Malinowski, 1967, s. 94)

I felt er vi vårt viktigste verktøy. Her kommer noen historier fra masterstudenter som har kommet opp i situasjoner vi ikke lærte oss å forholde oss til i metodefagene.

Timing er alt

Det var en morgen veldig tidlig inn i feltarbeidet mitt og jeg holdt fortsatt på å tilpasse meg vertsfamilien jeg bodde sammen med. En morgen da jeg kom inn for å spise frokost satte familiefaren seg ned for å snakke med meg. Han begynte samtalen rett på sak og spurte om vi brukte bind og tamponger i Norge når vi hadde mensen. Flau og over gjennomsnittet sjokkert over åpenheten svarte jeg at ja, begge deler var vanlig. Han fortsatte så med å fortelle meg at jeg IKKE måtte skylle sånt ned i do, for da kunne den bli tett. Så jeg måtte bare legge de igjen på badet så ville kona hans rydde de opp! Så måtte jeg fortelle at jeg gikk på minipillen og at det ikke ville bli et problem. Kleineste frokost ever.

Potensiell informant

Feltarbeidets isolasjon hadde gjort meg desperat etter kontakt. Hvor var alle informantene? En ettermiddag jeg var ute kom jeg endelig i kontakt med en mann som jobbet som sikkerhetsvakt i området jeg var. Vi startet å snakke om byen, og jeg fortalte jeg var interessert historien. Han virket interessert i å snakke med meg, og vi ble stående og småprate. Jeg tror han må ha vært i 40-årene, og han var en røslig kar. Han spurte etterhvert om jeg ville bli med på kontoret hans, og jeg fulgte villig etter. Etter å ha tilbudt meg sjokolade spurte han meg om jeg hadde kjæreste. Det hadde jeg, men hun var hjemme i Norge. Samtalen dreide seg fort inn på sex, og han spurte hvorfor jeg ikke hadde fått meg en ekstra kjæreste der jeg var. Jeg forklarte at jeg synes monogami er ganske kult når man er sammen med noen. «Hva med blowjobs da?». Hadde jeg fått noen blowjobs i det siste? Nei, dårlig med det sa jeg, og forsøkte å le det vekk. Dopapirrullen på bordet og de spredte papirene burde kanskje fått en rød lampe til å blinke for meg, men jeg syntes jo det var koselig med en ny informant og lot det være. «Vil du suge meg da?». Spørsmålet kom uventet, men jeg takket høflig nei og sa at det går bra. «Kanskje jeg skal suge deg da? Har du prøvd det før?» Jeg startet å bli ukomfortabel. Nei, jeg var ikke sykt hypp på at han skulle suge meg. Jeg krympet i stolen. «OK», sa han. Ikke noe problem. «Vent her et øyeblikk, jeg skal på do en tur». Da han kom ut igjen fra do hadde han buksa på knærne og stod der i den hvite trusa si. Han pekte rolig ned mot skrittet sitt. «Hmm? Hva sier du?». Han ga meg visst en siste sjanse. Jeg sa fortsatt nei og begynte å se etter en utvei. «Sikker?». Ja, jeg klarer meg. Endelig ga han opp og fortalte meg jeg måtte være forsiktig i byen. Det var visst mye kjeltringer. Lommetyver og sånt. «Jeg må gå», sa jeg. Ikke noe problem. «Vi sees da!». Vi gjorde ikke det.

giphy

Rabagast

Da jeg veltet en søppelcontainer på vei hjem fra byen. På vei hjem fra en noe fuktig kveld på byen med noen av mine beste kompiser/informanter gikk vi forbi en rekke søppelcontainere, og en av de jeg var med bestemte seg for å velte et par av disse i et lite veloverveid øyeblikk. Jeg slengte meg på og veltet en container selv. Akkurat hva jeg tenkte, eller om jeg i det hele tatt tenkte, er vanskelig å si, men det vil være løgn å si at jeg gjorde det for å være en av gjengen og få innpass. De to andre som var med og som ikke veltet containere ble sjokkert over at jeg gjorde det, men jeg følte at det ikke var noe big deal. Vi gikk hjem, men neste dag så fortalte de at en av dem hadde blitt arrestert av politiet året før for nettopp å velte en container, og hadde fått en bot. Da gikk “alvoret” opp for meg. Jeg hadde opphold på et visum som frivillig arbeider, og sjefen i NGOen hvor jeg var frivillig stod som ansvarlig for meg under oppholdet mitt. Byen har forøvrig høyest antall politi i forhold til antall innbyggere i landet. Hva om jeg hadde blitt arrestert? Kunne jeg visumet blitt avbrutt og jeg blitt sendt ut? Hadde jeg satt hele feltarbeidet på spill for å velte en container på veg hjem fra byen? Spørsmålene var mange, og følelsen ikke veldig god. Men nå gikk det en gang bra, og det som fort kunne vært en alvorlig hendelse ble en morsom historie. Resten av feltarbeidet tullet kompisene mine med at politiet kom for å arrestere meg hver gang vi så politiet ute i bybildet. Moralen i historien: tenk deg om to ganger, før du gjør noe som kan få deg i trøbbel. Evt: ting ordner seg for snille antropologer.

For god tilgang?

Jeg var på besøk hos en av mine hovedinformanter. I helgene pleide vi å henge sammen og slå av en prat over en joint. Vi sto i vinduet som vanlig og snakket om løst og fast. Plutselig begynner han å fortelle meg om kvelden før da han og partneren hadde hadde problemer med analsex. Det var rett og slett ikke slik det pleide å fungere. Jeg klarte aldri å se dem i øynene igjen

Barn er herlige

Det var en gang jeg vurderte å gi opp hele feltarbeidet. Jeg bodde hos et ektepar med et spedbarn og et barn på to år. De skulle bare en kjapp tur på butikken mens jeg skulle passe på barna. Det endte med at de var borte i 5 timer og jeg koste meg i 4 1/2 time med to skrikende barn. Jeg var på randen av selvmord, hjemreise og barnedrap.

giphy1

Blodig møte

Hva med den gangen jeg endelig fikk muligheten til å intervjue en veldig viktig forretningsmann som eide de største selskapene i området jeg gjorde feltarbeid i? Jeg hadde aldri gjennomført et slikt formelt intervju før og var litt nervøs. Jeg prøvde å finne noe ordentlig å ha på meg, i motsetning til hva jeg pleide å gå rundt i. Jeg prøvde til og med å sminke meg litt, gre igjennom håret. Før jeg gikk ut av døra bestemte jeg meg for å ta på brillene mine også, bare for å se litt mer profesjonell ut. Jeg fikk komme på hans kontor i byen og fikk servert en Latte Macchiato av assistenten hans. Finnes det virkelig slike folk her? tenkte jeg mens jeg tok frem notatblokka og spurte pent om jeg fikk lov til å ta opp intervjuet via mobilen. Det var selvfølgelig i orden, men jeg måtte først skrive under et dokument som ga han gjennomlesingsrett til alt jeg kom til å publisere. Jeg begynte med mine spørsmål og jeg synes det gikk lettere etterhvert og anspentheten gikk over. Jeg kastet lett på håret mens vi lo litt om noe vi hadde lest i avisen dagen før. Håret mitt satte seg fast mellom brillestangen og øret, så jeg tok hånden raskt opp for å legge håret tilbake på plass. Så skjedde det. Ringen min rispet opp huden inne i øret, jeg kjente en rar følelse og tok hånden opp igjen for å forsikre meg om at alt var ok. Nedover hånden min rant det striper med blod. Øret mitt hadde av en eller annen grunn begynt å fossblø. Jeg prøvde alt jeg kunne å fortsette å stirre informanten inn øyene mens jeg nikket rolig bekreftende til svarene han ga meg. Jeg brukte ermet på jakken til å tørke vekk mesteparten av blodet og satt med hodet på skakke resten av intervjuet. I det jeg skal takke for meg rekker jeg frem den hånden som ikke er tilgriset av blod og tar sekken min. Jeg ser noen bloddråper på gulvet og prøver å gnikke dem bort med foten min. Jeg takker for meg og går ut av kontoret, lettet over at det er over. I gangen møter jeg assistenten med en mopp og en bøtte vann. Jeg tror ikke jeg var så god til å skjule min ulykke like vel.

​​Fieldwork in a Bar or; How I Learned to Vogue

Fieldwork is a great many things; difficult, frustrating, fun, joyous, challenging, boring, and hard. I was ready for all of these things. I was not ready to dance. Nobody told me I would have to dance. Nobody. Not a single soul told me this. I had heard about people learning another language in order to do fieldwork, I had heard about people having to go through some shamanistic ritual to be part of the ‘natives’, I had even heard about people having to ‘go native’ in order to gain access to the mysterious ‘field’.

Not me. I did my fieldwork in a bar, a bar that was the site of a great many transgendered women, it was their bar and my fieldwork. I spoke the language, I knew the codes, I was up to date on my literature, what is wasn’t up to date on was my vogue dancing, my ‘death drop’, my ‘butch queen’ pose, or my ‘executive walk’. No, here I was a square, straight dude in a bar every Thursday and Friday for 3 months trying to do fieldwork on the transgendered community, and what did I end up doing? Dancing. From week 3 I was made to vogue after hours with the girls, and what a sight I must have been, stiff as log. My entry into my field was to vogue like Madonna! What anthropologist has ever had to dance like this? Into the night?

Well I can tell you this much; I am fierce now, I walk like a runway model and I throw shade like a queen! Malinowski, eat your heart out! Rabinow, dry your tears, your Moroccan fieldwork has nothing on those nights that I learned to vogue, to be free on the dance floor. After all, my field ended up being as much about me transforming from a stiff Norwegian to a vogue dancing, shade throwing writer. I gained entry into my field, and on top of that I gained entry into a dance contest (I never dared enter, after all I am Norwegian still!), but the point is that when asked about my fieldwork I always have a hard time knowing what to say, what can I say that would make sense?

If my fieldwork was to have a title or a name I think it would be something like “Norwegian, stiff, square, straight guy tries to dance his way into the field”. But that would obviously never do for an anthropological work, so I guess I have to call it something like “The Interpretation of Vogueing”, “Triste Dancer”, or “Sweetness and Sweat; The cultural history of vogue dancing”.

All we anthropologist are posers, posing as smart, as clever and as culturally sensitive; well I challenge you!

Strike a pose and hold that pose for me!

giphy2

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s