Apokalypse snart!

av Bent Eilif Noddeland

Den kristne forestillingen om endetiden og dens åndelige og kosmiske konsekvenser, tilsier at den er forventet og blant noen retninger, til og med ønsket. Dette kan ha politiske konsekvenser.

apokalypse snart

Verdens ende skal kringkastes

I oktober i fjor ble den hittil siste filmen i Left Behind-serien sluppet i USA. Filmene, og bøkene de er basert på, handler om frykt, overlevelse og anarkiske tilstander i etterkanten av samfunnets tilsynelatende kollaps. Så langt kan det minne om en rekke andre filmer som har funnet veien til kinoskjermen eller TVer i de tusen hjem. Postapokalyptiske temaer er etter alt å dømme et tema som med jevne mellomrom får sin stund i rampelyset, og som vi seere stadig er klar til å se nye eksempler på. Fra det skitne, voldelige samfunnet i Mad Max, til det nærmest utopiske i Star Trek er det noe som fascinerer mange av oss.

Allikevel, Left Behind-serien er ikke helt slik som de fleste av disse filmene: de er dramatiseringen av en trosforestilling om verdens ende som er voksende i USA og en rekke andre land. Der de fleste andre slike filmer begrenser sine referanser til jødisk-kristen tradisjon til metaforer eller bildebruk, er Left Behind postapokalyptisk i ordets rette forstand. Det er snakk om Johannes’ åpenbaring, hvor åpenbaring er den norske oversettelsen av det greske ordet «apokalypsis». Apokalypsen med stor A, altså.

Over 60 millioner eksemplarer skal bokserien som filmen er basert på ha solgt. De er oversatt til en rekke språk, deriblant spansk, kinesisk, ungarsk, japansk og afrikaans. Den slags salgstall tilsier en viss resonans hos mange lesere verden over. Men hva slags lesere?

Teologi til besvær

Bøkene beskriver en nær fremtid hvor alle rettroende kristne har blitt teleportert bort fra jorden, en hendelse som kalles «the Rapture», eller «Opprykkelsen», deriblant alle spedbarn og barn som er for unge til selv å velge tro. De som er igjen må finne ut hvorfor dette har skjedd, med teorier som involverer romvesener og mye annet. De karakterene som innser at det er et mirakel og en del av guds plan for Jesu tilbakekomst er bøkenes helter, og de som prøver å bortforklare dette er skurkene. Perioden de befinner seg i kalles «the Tribulation», eller «Den store trengselen», en periode de som ikke var frelst før opprykkelsen må lide gjennom før Jesus endelig kan komme og etablere sitt tusenårsrike, som til slutt leder til den endelige og evige dommen over levende og døde.

I mellomtiden forfølger Antikrist, i form av generalsekretæren for et langt sterkere FN, de gjenværende kristne på brutale måter, og forsøker å skape sitt eget imperium. Det hele bærer sterke preg av Tom Clancys spionbøker om den kalde krigen og såkalte «black ops»-thrillere, og fokuset skifter mellom de konverterte kristnes geriljakrig, og diverse monologer som tatt ut av en fundamentalistisk sørstatspastor sine prekener.

Min personlige erfaring med denne mediafranschisen fant sted en gang på 2000-tallet da noen i ungdomskoret mitt insisterte på å se en av de tidlige filmene. Filmen virket som en dramatisering av en slags kristen forfølgelsesfantasi, der de sekulariserte og økumeniske autoritetene alle var forført av antikrist, og de gjenværende rettroende kjempet en innbitt geriljakrig, med en og annen gjesteopptreden av en bibelsk figur slik som de forestilles i henhold til visse sosialkonservative og bokstavtro tolkninger av Bibelen. Et par soldater brennes for eksempel opp av noen himmelske veseners ildpust. Metaforiske tolkninger brukes bare i den grad de er absolutt nødvendige. Gud leker ikke apokalypse: folk dør i hopetall.

De fleste som leser dette kjenner kanskje ikke igjen så mye av dette fra religionsundervisning på skolen eller fra konfirmanttiden, og det er ikke så rart. Left Behind springer ut fra en bestemt tolkning av Bibelen, med hovedvekt på Johannes’ åpenbaring. Selve teksten omhandler en visjon forfatteren, Johannes av Patmos hadde, og har vært diskutert flittig av teologer og skriftlærde opp igjennom åra. Mange mener at visjonene enten allerede har skjedd og referer i hovedsak til romernes undertrykkelse av de kristne, andre mener at de er metaforiske til den grad at den eksakte betydningen ikke vil bli klart før Jesus kommer tilbake.

Bøkenes forfattere, Tim LaHaye og Jerry B. Jenkins tilhører derimot en kristen retning med størst utbredelse i USA som lenge har tolket åpenbaringen som metaforer for politiske og kulturelle prosesser i sin samtid. Spesielt deres tolkning av opprykkelsen har blitt kritisert av andre kristne tolkninger av Bibelen, i form av nedlatende uttrykk som «Beam me up theology», en referanse til Star Trek.

Religion blir ofte omtalt som en måte mennesker skaper trygghet i tilværelsen. Den ibsenske «livsløgnen» virker som en passende sammenligning: det er noe som vi forteller oss selv slik at vi ikke trenger å konfrontere den ubønnhørlige sannheten om universets fundamentale likegyldighet.

Likevel finner vi i hellige skrifter fra mange ulike religioner eksempler på svært fryktinngytende profetier og åndelige konsekvenser som til og med kan vare inn i evigheten. Den troende skånes ikke for dette, det er tvert om den troende som konfronterer disse dypt skremmende kosmologiske sannhetene som den ikke-troende ignorerer. Geertz sier at problemet med lidelse innen en religiøs kontekst ikke nødvendigvis er å få slutt på den, men derimot å gjøre lidelse til «something bearable, supportable – something, as we say, sufferable» (Geertz, «Religion as a Cultural System», 1966). Religionen er ikke altså nødvendigvis en tåke mot verdens onder, men setter dem inn i en kontekst som tilskriver lidelsene mening. Der livsløgnen i «Vildanden» skåner karakterene mot sine feil og mangler, kan religion tvinge den troende til å ta stilling til svært, svært ubehagelige sannheter.

På samme måte er det ikke i en slik kristen endetidstanke noe poeng i å prøve å unngå endetiden. Verdens ende i en slik bokstavelig forstand er knyttet til Jesu tilbakekomst, de dødes gjenoppstandelse og den nye jord og den nye himmel. Hvordan ulike kristne kirkesamfunn forholder seg til dette varierer sterkt, men det finnes bevegelser som stadig er på utkikk etter tegn på endetiden, og ønsker den velkommen. De som følger såkalt «Dispensasjonalisme», en teologisk posisjon som Left Behind-serien bygger på, har sine røtter i 1800-tallets Storbritannia, men har størst innflytelse i USA, med mellom 5 og 40 millioner tilhengere.

Politiske problemer

Det kan være vanskelig å påvise direkte politiske konsekvenser av teologiske holdninger, men det synes å være trender. Såkalte «megakirker» i USA, enten evangeliske, karismatiske eller fundamentalistiske sponser jødiske bosetninger på Vestbredden, og jobber aktivt for å få alle jøder tilbake til Det hellige land. Begrunnelsen for dette er ikke bare politisk eller humanitær, men også bibelske profetier som tolkes i den retning at Jesu tilbakekomst kun kan forekomme hvis alle jøder har returnert til Israel. Å støtte Israel blir en hellig plikt. Ironisk nok rammer denne praksisen de aller eldste kristne menighetene i verden, de som ligger i det hellige land og som blant annet består av kristne palestinere.

Lignende logikk ligger til grunn for pastorer og skribenter som rapporterer om økende mengder jordskjelv og stormer – begge tegn på endetiden. Selv global oppvarming, i den grad den blir anerkjent, blir sett på som et gode i den forstand at den fremmer Jesu tilbakekomst.

Verden animeres i en åndskamp mellom gud og sataniske krefter der nøytralitet er umulig, og andre kirkesamfunn kritiseres som «lunkne» eller apatiske. Der mange tradisjonelle kirker sliter med medlemstall, klarer pinsebevegelsen og andre religiøse bevegelser gjennom ulike metoder som fokuserer på tilhørighet, et levende og konstant utviklende åndsliv, en klar søken etter det onde i samtiden og politisk handling å få stadig større innflytelse, spesielt i Latin-Amerika, Afrika sør for Sahara, Øst-Asia og rundt i Stillehavet. Europa er i ferd med å bli en kirkelig bakevje, selv om det også i Norge er tegn på polariserte, karismatisk-evangeliske bevegelser, de inviteres riktignok sjelden inn i den «dannede» samfunnsdebatten som holdes i riksavisene og andre mainstream-fora.

Teologi & Politikk

Om dette er et syn som deles av en mindretall kristne er det uansett et interessant innblikk i hvordan geopolitiske prosesser og teologiske tolkninger påvirker hverandre i et dialektisk forhold. Antikrist kan gå fra å være lederen for Sovjetunionen, til Paven, til generalsekretæren i FN, alt ettersom på hvilken måte man føler situasjonen passer den gjeldende tolkningen. Jordens ødeleggelse kan gå fra å være tuftet på atomkrig til miljøendringer. Spesielt den mer eller mindre konstant pågående konflikten i Midtøsten er alltid et fruktbart fokus for den som leter etter tegn i tiden på at alt skal renses og gjøres rett, selv om det kommer til å innebære ubeskrivelig lidelse. Motsatt vil forestillinger om kosmologi kunne motivere til konkrete politiske og økonomiske handlinger, som støtte til søstermenigheter, grasrotbevegelser eller vennligsinnede regimer.

Det kan være ubehagelig å møtes med slike visjoner om fremtiden. Da er det kanskje like greit å rette seg til selve Bibelen, og slå opp i Matteus’ evangelium, 24:36: «Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen.»

God dommedag, folkens.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s