En hyllest til hjemmeantropologien

 

Siden temaet for denne utgaven av Antropress er «forestillinger», har jeg bestemt meg for å skrive imot forestillingen om det «ordentlige» antropologiske feltarbeidet. Innbakt i dette ligger det også en hyllest til den norske hjemmeantropologien.

 

I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i Honolulu, Hawai‘i. Dette er en flyplass som på mange måter bryter med ideen om stedløshet som gjerne følger med disse. Ikke bare har de ikoniske toalettfigurene man finner over alt fått på seg blomster-skjorte og en liten krans, det er også sånn at store partier av bygningen mangler vegger. Her, i den svale nattesbrisen skapt av en strømløs aircondition, har jeg nettopp sover et par timer på to ulike benker. Jeg skal på feltarbeid, og jeg venter på flyet til Majuro, Marshalløyene.

Jeg er på min 26. reisetime, og har der-for hatt god tid til litt nervøs reflektering. Den siste tiden før avreise har jeg kjent en del på det ansvaret det faktisk er å skulle forske på og skrive om andre menneskers liv. Det er vel ingen overdrivelse å påstå at jeg er langt hjemmefra, på vei til et sted der utdannelsesraten ikke er skyhøy. Jeg skal altså til et sted der antropologrollen ikke finnes, der folk ikke nødvendigvis fatter omfanget av hva de eventuelt bidrar til. Dette gjør meg desto mer redd for å trampe i eksotifiseringsfella. I den forbindelse er antropologi om det hjemlige egne en uvurderlig hjelp.

 

For meg har den norske hjemmeantropologien vært en kjempeinspirasjon med tanke på de metodiske forberedelsene til feltarbeidet. Denne har vært viktig fordi den viser hvor viktig det er med refleksjon, varsomhet og faglig ydmykhet. Marianne Lien, for eksempel, illustrerer hvordan norske antropologer i Norge er innfelt i tre ulike relasjoner: til informantene, til antropologiske kolleger, og til offentligheten. Forholdet til de to siste blir mye viktigere på hjemmebane fordi disse også anser seg selv som kulturelle eksperter, og de vil derfor være interessert i hva en har å si. Dette er en type kvalitetssikring en ikke har i skriftløse samfunn eller samfunn med lav utdanningsrate. Det er her eksotifiseringsfella ligger gjemt. Uten offentlige eller kollegiale innvendinger kan en lettere «slippe unna med» eksotifiserende, eller feilaktige, analyser.

La meg illustrere noen etnografiske eksempler.

Klimaendringer i Bygdaby

I 2011 ga norsk-amerikaneren Karen Marie Nordgaard ut boken Living in Denial, fra det vestnorske samfunnet hun kaller Bygdaby. Sagt simpelt dreier det seg om nordmenns forhold (eller manglende sådan) til global oppvarming og klimaendringer. Foruten å nevne at analysen hennes ikke er spesielt oppsiktsvekkende, selv om den kan være viktig politisk sett, skal jeg ikke gå noe dypere inn i denne. I stedet vil jeg peke på noen former for slurv som enkelt kunne vært unngått – og som derfor indirekte setter spørsmålstegn til kvaliteten av resten av arbeidet.

Aller først kan det nevnes at hun gjennomgående refererer til både Marianne Gullestad og Thomas Hylland Eriksen som sosiologer. Dette er ikke et knusende poeng, men det er allikevel en hårreisende enkel sak og dobbeltsjekke før en gir ut et vitenskapelig verk. Det simple poenget blir derfor at en kan undres over hvor mye annet som bærer preg av slik slurv. Videre vil jeg påpeke språket hennes. Hun har flere partier i boken der hun har lange sitater eller utdrag fra feltnotatene sine skrevet på norsk. Disse er ikke bare grammatisk ukorrekte (som de nesten alltid er!), men de er preget av en stor grad av skrivefeil. Dette kan kanskje virke som unødvendig pirkete, så la meg understreke at dette tidvis er virkelig dårlig norsk, og ikke bare én glipp, men mange. Det gjør det litt mindre troverdig når hun sier at flere nordmenn har lest produktet hennes, for dette er av en slik kvalitet at det ikke bare er korrekturlesere som reagerer. Nok en gang er det slurven som bekymrer meg. For, som hun påpeker selv, nordmenn er blant verdens mest avislesende og høyt utdannede folk, og kan derfor arrestere feilene hennes. Det kan man ikke alle andre steder.

Schizofreni i Irland

For noen uker siden hadde jeg en samtale om antropologi med John Manton, en irsk postdok-historiker fra Cambridge. Jeg kunne ikke dy meg, og måtte spørre om han hadde lest Nancy Scheper-Hughes’ arbeider fra Irland. Svaret kom raskt: Det er uten tvil hennes dårligste arbeider! Da jeg trakk litt på smilebåndet skyndte han seg med å utdype. Hun hadde misforstått og feilet i å ta høyde for den videre konteksten. Dette var et relativt lite samfunn, og alkoholforbruket var tilsvarende høyt. Det intime samfunnet, krydret med sladder, høyt alkoholforbruk og katolisismens tvingende normer gjorde, ifølge John, at Scheper-Hughes var for rask til å tilskrive, og derfor å fremstille, innbyggerne som schizofrene.

Dette er svært alvorlige og stigmatiserende egenskaper å påføre andre mennesker, og det hører med til historien at hun har beklaget seg i ettertid. Men, som vi har lært av anti-vaksinasjonsfolks rop om korrelasjon mellom vaksiner og autisme, så kan det være vanskelig å tilbakevise feilaktige påstander når de først har festet seg hos folk.

Kunnskap, så vel som ord, er makt, et simpelt faktum som like fullt bør være med oss til enhver tid. Varsellampene våre bør derfor begynne å blinke hver gang vi får lyst til å tilskrive folk stigmatiserende psykiske sykdommer eller eksotifiserende ritualer. For meg står Scheper-Hughes’ arbeider fra Irland som en viktig påminnelse om nødvendigheten av grundighet og reflektivitet når vi samler inn og analyserer data.

Det er et tankekors at denne typen analyser fort blir tilbakevist eller utfordret når de forekommer «her hjemme», samtidig som de passerer i stor stil «der ute». Dette er riktignok utfordringer som hjemmeantropol-ogien har utviklet gode metoder for å takle.

En avsluttende hyllest

Som nevnt har jeg hatt stor glede av å lese norsk hjemmeantropologi. Disse antropologene arbeider, som jeg ser det, med svært vanskelige metodiske utfordringer, og har derfor utviklet gode hjelpemidler. De må stille annerledes type spørsmål, de må aktivt reflektere over egen posisjon og forkunnskaper, og de må igjennom en enda strengere kvalitetssikring enn såkalt tradisjonell antropologi. Derfor vil jeg, til tross for at jeg fortsatt sitter i Honolulu på vei til Marshalløyene, avslutte med å hylle norsk hjemmeantropologi. For meg, som antropologisk leser, er forestillingen om den tradisjonelle antropologien som den eneste skikkelige antropologien nettopp en forestilling. Det bør holde å nevne navn som Harald Eidheim, Marianne Gullestad, Halvard Vike og Marianne Lien. Leseren oppfordres for øvrig til å titt i den nyeste utgaven til Norsk antropologisk tidsskrift, der temaet er «Norsk fortid». Det er min absolutte oppfatning at denne typen antropologi er et uvurderlig ankerpunkt, også for oss som skal langt, langt av sted…

 

Skrevet av Ola Fjeldstad
Masterstudent

Advertisements

1 Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s