Fra kommunistisk tabu til nasjonalistisk retorikk og politikk

Nedtiede kroatiske og serbiske krigshandlinger fra andre verdenskrig gjenoppstod og fikk ny relevans 50 år senere. Hva skjer når et tema slutter å være tabu, og heller blir en del av nasjonalistisk stor-politikk?

Et tabu kan i et samfunn være basert på konvensjoner, for eksempel religiøse, og det hersker en oppfatning blant folk flest om et gitt tema er tabu, og er noe man ikke snakker fritt om. Tabuer er ikke statiske fenomener, og kan endre seg og miste mye av sitt stigma og bli et mer dagligdags og åpent tema. Dette skjer typisk over en lengre tidsperiode og tabuene «myknes opp», gjerne gjennom offentlig debatt og dertil hørende pionerer på området. Eksemplene i vårt samfunn er mange, med seksuelle legninger som det arketypiske.


Men et tabu kan også eksistere med bakgrunn i for eksempel en politisk ideologi, og saken handler mer om at man ikke har lov til å diskutere nevnte tema, verken offentlig eller privat, enn at man selv ikke ønsker det. Hva skjer da når den politiske ideologien faller nærmest over natten, og den offentlige debatt blir vidåpen og nærmest lengter etter å ta opp kontroversielle temaer? Jeg vil i denne teksten beskrive hvordan krigshandlinger fra andre verdenskrig mellom serbere og kroater ble fortiet og tabubelagt i 50 år, for så å blomstre opp som nasjonalistisk brennstoff på 1990-tallet.

Andre verdenskrig i Jugoslavia – en borgerkrig i krigen.

Andre verdenskrig var blodig over store deler av verden, og Jugoslavia var  intet unntak. De ene store nasjonale gruppen, kroatene, fikk sitt Kroatia gjort om til et fascistisk nikkedukke-regime for Mussolini, ledet av  Ustasjaene under ledelse av Ante Pavelić. De drev blant annet en konsentrasjonsleir i byen Jasenovac, i et område av Kroatia som historisk sett har vært betydelig befolket av serbere. I denne leiren ble det drept både roma-folk og jøder, men de høyeste drapstallene fra leiren er drap på serbere. Serberne, som representerte den andre store gruppen, var på alliert side som en del av Jugoslavia. Den serbiske royalistisk-nasjonalitiske bevegelsen Tsjetnikene arbeidet mer på siden av det offisielle styret, men hadde likefult slagkraft. I tillegg til dette var de kommunistiske partisanene, under ledelse av Josip Broz Tito, også på vei opp og frem. Dette førte til en voldsom blodsutgytelse i Jugoslavia, og de lærde strides fortsatt om det kan kalles for en borgerkrig i krigen. Spesielt fra Kroatisk side var disse massakrene mange og drapstallene høye.

Store følelser vekkes til live når Kroatia og Serbia møtes til dyst på fotballbanen.

Da andre verdenskrig tok slutt var det Titos partisaner som stod igjen som «vinnerne» i Jugoslavia, blant annet etter mye internasjonal støtte. Det gamle jugoslaviske kongedømmet ble avviklet og den Sosialistiske Føderative Republikken Jugoslavia ble opprettet. Dermed skulle kroater og serbere (samt en rekke andre folkegrupper) leve sammen under parolen «brorskap og enhet» kort tid etter å ha påført hverandre betydelige tap og potensielt livslange fiendeforhold. Titos løsning på dette spørsmålet var å henrette nasjonalistene, for kroatene innebar dette at omkring 50 000 nasjonalister ble henrettet rett etter krigens slutt, kjent som Bleiburg-massakren. I tillegg til dette ble både denne massakren og krigshandlingene kroater og serbere i mellom gjort til tabu og et ikke-tema, både i politikk og dagligliv. Slik forholdt også ting seg i nærmere 50 år, helt til Jugoslavia igjen begynte å vakle på begynnelsen av 1990-tallet.

Nasjonalistisk oppblomstring – Tabuet forsvinner

Tito døde i 1980 og brorskap og enhet begynte sakte men sikkert å fremstå som en fordums utopi. Nasjonalismen blomstret atter igjen, og Jugoslavias mest etnisk homogene del-republikk, Slovenia, forlot i 1991 Jugoslavia relativt enkelt. Da Kroatia, med nærmere 20% serbisk befolkning, kort tid senere ville gjøre det samme, fikk pipa en annen lyd. Krig og konflikt brøt ut, og varte helt til 1995. I denne konflikten og nasjonalistiske oppblomstringen var tabuet som hadde ligget i ro siden krigens dager plutselig høyaktuell politikk og propaganda. Hendelse under og rett etter andre verdenskrig fikk dermed en ny relevans i en situasjon hvor det for de to folkegruppene, i alle fall deres politiske ledere, ble viktig å være forskjellige fra hverandre heller enn like hverandre. Fra kroatisk side ble henrettelsene i etterkrigstiden trukket frem som et argument for å forlate Jugoslavia og kommunismen, og fra både serbisk og kroatisk side ble henrettelsene av hverandres folk under krigen brukt som legitimering for nye aggresjoner og krigshandlinger mot hverandre.

Resten er historie, og i dag er både Kroatia og Serbia selvstendige nasjonalstater, med en moderne markedsøkonomi og et mer eller mindre åpent politisk landskap. Ting er relativt sett rolige, men Kroatia har fortsatt en betydelig serbisk minoritet, og senest for et par uker siden ble det demonstrasjoner i byen Vukovar. Denne byen helt øst i Kroatia, på grensen til Serbia, er delt mellom kroater og serbere. Byen fikk hard medfart fra serbisk side, ble forsøkt etnisk renset under krigen på 90-tallet, og har en sterk symbolsk betydning for kroatene. Serberne utgjør omtrent 1/3 av byens befolkning, og har dermed grunnlovsfestet krav på at skiltene på offentlige bygninger i tillegg til det latinske kroatiske alfabetet skal stå på det serbiske kyrilliske. Da disse kyrilliske skiltene ble satt opp ble dette sett på som en enorm provokasjon hos den kroatiske befolkningen, og skiltene ble fjernet av demonstranter nesten før de var kommet opp. Det siste året har også Kroatia og Serbia møttes i to VM-kvalifiseringskamper i fotball. Oppgjøret i Zagreb ble spilt uten serbiske supportere og oppgjøret i Beograd uten kroatiske, dette av sikkerhetshensyn. Dette tyder på at den ferskeste krigen mellom landene ikke er blitt fortiet og gjort til tabu som andre verdenskrig ble. EU har også lagt press, spesielt på Serbia, og satt utlevering av tiltalte krigsforbrytere som en forutsetning for forhandlinger om medlemskap.

Oppgjør eller nytt tabu?

Om det lønner seg å fortie kontroversielle temaer eller ta et oppgjør med dem umiddelbart er ikke opp til meg å bedømme, men historien viser at slike temaer har en tendens til å dukke opp på et eller annet punkt og bli noe man er nødt til å håndtere. Det behøver ikke skje like brått som jeg har beskrevet med Kroatia og Serbia – Norges oppgjør med deportasjonene av jøder under andre verdenskrig og interneringspolitikk ovenfor samene viser at alle har skjeletter i skapet, og at disse på en eller annen måte må ryddes opp i for å kunne gå videre. Dette sier noe om at et tema som er tabu, kanskje spesielt hvis det er gjort tabu gjennom en politisk ideologi, kan gjennom sin kontroversialitet og hemmeligholdelse ha et potensiale til å bli politisk brennstoff og brukes legitimerende i konfliktsituasjoner. Tiden vil vise om freden er kommet for å bli i det tidligere Jugoslavia, for er det noe folkegruppene på Balkan har hatt nok av opp gjennom historien så er det kriger og konflikter.

Skrevet av: Jørgen Wien

Publisert i #3-2013

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s