Tabu, søvnparalyser og romvesener

Et forstyrrende høyt antall mennesker hevder seg bortført av utenomjordiske vesener. Dette er historien om hvordan tabuer kan gjøres til syndebukken.

 Du våkner brått med en følelse av at noen eller noe er i rommet.[1] Du hører pustelyder og du syns du kan skimte en skikkelse i fotenden av senga. Til din store skrekk oppdager du at du ikke klarer å røre deg selv om du kjemper med alle krefter. Skikkelsen kryper mot deg og setter seg på brystet ditt, og du kjenner hvordan pusten går ut av deg mens du forgjeves kjemper imot. Endelig, rett før du er i ferd med å gi opp, klarer du å røre en finger eller en tå. Like brått som det startet er det over, og du befinner deg alene igjen i sengen – skrekkslagen. Hva var det som nettopp skjedde?

For noen er nok dette et kjent scenario. Faktisk er det slik at opp mot 40% av (såkalt) vestlige innbyggere opplever dette minst én gang i livet. Hendelsen illustrerer nemlig et typisk tilfelle av søvnparalyse, eller mare-ritt. Sistnevnte betegnelse må ikke forveksles med mareritt, selv om ordet «mareritt» har sin opprinnelse i det samme fenomenet (maren red den sovende på brystet). Fordi begrepet søvnparalyse er en klinisk betegnelse åpner Shelley Adler, i boken Sleep Paralysis: Night-Mares, Nocebos and the Mind-Body Connection, opp for å bruke mare-ritt som en kulturnøytral betegnelse. Det kulturnøytrale aspektet er et viktig poeng fordi det her dreier seg om en lidelse som ikke bare er biologisk, men også i høyeste grad kulturell. I den korte illustrasjonen over har jeg forsøkt å gjengi en så nøytral beskrivelse som mulig, nært det biologiske fenomenet. Likevel, ikledt en kulturell drakt vil hendelsen utspille seg på helt ulike måter, avhengig av sted.

Ulike kulturelle forståelser

På Newfoundland har myten om The Old Hag vært kjent lenge. Denne har blitt identifisert som et lite kvinnevesen som rir brystet til den sovende mens denne får luften klemt ut av seg. Det er også en vanlig forståelse at The Old Hag kan påføres en tredjepart, som en forbannelse. Det mest effektive botemiddelet mot et slikt angrep, sier newfoundlenderne, er å be fader vår.

I Japan er søvnparalyse omtalt som kanashibari. Det er et vidt kjent fenomen, og over en tredjedel av Japans befolkning skal ha erfart det. Til tross for at det er en hendelse full av frykt og panikk blir det omtalt som en positiv opplevelse. Unge jenter forsøker til og med å fremkalle kanashibari på egenhånd, som en slags overgangsrite. Et av de mest vanlige mare-rittsynene er Sadako, jenta fra Ringu (The Ring). I motsetning til mange andre deler av verden, er det i Japan vanlig å snakke ut om opplevelsen, og det er ofte et tema i manga-serier.[2]

I kjølvannet av Vietnamkrigen kom det mange laonesiske flyktninger av gruppen hmong til USAs vestkyst. Disse fikk mye oppmerksomhet da det ble kjent at en svært høy prosentandel av dem døde på mystisk vis. Felles for disse dødsfallene var at de stort sett fant sted om natten, og at de skjedde tilsynelatende uprovosert. Etter hvert ble det kjent at alle de døde var plaget av det hmongene kalte dab tsog (uttales «da cho»), eller søvnparalyse. Hva var det som gjorde at mare-rittene var av dødelig art kun for hmongene?

Når biologi møter kultur

Da Shelley Adler gjorde feltarbeid sammen med hmonger i Oregon, USA, fant hun raskt ut at dab tsog var vevet inn i en større kulturell kontekst. Til tross for at det var et vanlig fenomen, i Laos som i USA, var det bare i USA at mare-rittene var etterfulgt av død.

Kliniske undersøkelser avslørte med tiden at bortimot alle de døde hmongene var bærere av en genetisk sykdom, brugada. Dette er en hjertesykdom som er genetisk arvet, og som øker risikoen for død ved hjertestans, særlig i stressende eller panikkslagne perioder. Dab tsog er et typisk eksempel på en slik utslagsgivende effekt. Likevel, brugada er vel så utbredt blant hmonger i Laos som blant hmonger i USA. En biologisk (eller klinisk) forklaring er derfor ikke nok.

Et viktig skille mellom hmonger i Laos og i USA ligger i tilgangen til rituelle eksperter i hjemlandet. Dab tsog er et utbredt fenomen, og det finnes klare rituelle rammer for å takle plagene og angsten dette medfører. Disse ritualene, som er ment for å forene hmongenes tre sjeler tilbake i kroppen, er vitale etter et dab tsog-angrep. Forfedreånden flykter nemlig fra kroppen etter et angrep, noe som er forbundet med sykdom og, i verste instans, død – for menn (det er kun disse som er bærere av brugada). For hmonger i USA er det en vanlig tanke at forfedresjelen ikke klarer å fly over havet fra hjemlandet, noe som øker stresset etter et dab tsog-angrep.

Disse faktorene er avgjørende for hvordan dab tsog oppleves og utspiller seg i USA. I tillegg har mange hmonger store vanskeligheter med å tilpasse seg livet i USA (der mediene jevnlig refererer til dem som «primitive»). Alt dette øker følelsen av angst og stress som følger av dab tsog, noe som har resultert i et høyt antall dødsfall. Det er altså først når vi ser det biologiske i samspill med det kulturelle at vi kan nærme oss en forklaring på de mystiske dødsfallene. Men hvor blir det av romvesenene?

Bortført av romvesener?

Til nå har vi gått en lang omvei for å nærme oss ingressens lovnader om romvesener og tabuer, men nå er vi her.

Allerede i en artikkel fra 1998 argumenterer Susan Blackmore for at mange utenomjordiske bortføringer har sitt opphav i søvnparalyse.[3] Hun mener at forekomsten av bortførte personer plaget av søvnparalyse er såpass høy, og at historiene deres har så mange likhetstrekk med andre skildringer av søvnparalyse at det må ses i sammenheng.

Adler mener også at søvnparalyse kan forklare mange historier om utenomjordiske bortføringer. Hun peker på hvordan det, i samfunn som omfavner den sekulære arven etter opplysningstiden, er et utbredt tabu rundt det å snakke om spirituelle opplevelser. Dette har ført til at folk, i frykt for å bli stemplet som gærne, har holdt tyst om sine erfaringer med søvnparalyse. Dette er trolig mye av grunnen til at vi vet såpass lite om et fenomen som, tross alt, er ganske vanlig. Der man før hadde kulturelle forståelser av mare-rittene (maren som rir deg), står man i dag på egenhånd i møte med den nattlige terroren.

Mangel på kulturelle forklaringer har ledet mange ut i Internetts forvirrende verden. Der har mange funnet historier om bortføringer som de kan kjenne seg igjen i. Maren har blitt til et utenomjordisk vesen som ikke rir deg, men som tar deg med til romskipet for å drive systematisk avl på menneskeheten. Likevel, strippet for kulturell bekledning er grunnopplevelsen den samme: Du våkner om natten, våken i hodet, men lam i kroppen, noen eller noe er i rommet og du fylles av skrekk – helt til du plutselig våkner igjen og er alene tilbake.

Avslutning

Denne lille historien har vist hvordan et kroppslig og biologisk fenomen ikke alltid er løsrevet fra sinnet og kulturen. Vi har sett hvordan en tilsynelatende universell tilstand kan utfolde seg på svært ulikt vis avhengig av tid og sted – fra Japan via Newfoundland, fra årene før til årene etter opplysningstiden.

Skrevet av: Ola Fjeldstad

Publisert i #3-2013


[1] Denne teksten er inspirert av og basert på lesning av Shelley Adlers bok Sleep Paralyses: Nigth-Mare, Nocebos and the Mind-Body Connection fra 2011.

[2] Se Julie Spros artikkel i første nr. av Antropress i 2013 for mer om manga.

[3] Blackmore, Susan. “Abduction by Aliens or Sleep Paralysis?.” Skeptical Inquirer 22 (1998): 23-28.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s