Er tabuer vi tar for gitt universelle?

La oss slå det fast fra starten av. Alle samfunn er gjennomsyret av tabuer. Dette har du kanskje ikke vanskelig for å være enig med meg i, men hvis jeg sier at kannibalisme er en sentral del av de fleste kulturer? Litt verre ja, så la deg heller overbevise gjennom en vandring gjennom menneskeeternes verden.

Først vil jeg klargjøre hva jeg legger i begrepet tabu. Tabu er et moralsk-sosialt imperativ som forbyr bestemte handlinger. I de fleste kulturer forbindes også brudd på tabuer med kaos, sammenbrudd av strukturer, og ikke minst frykt. Dette gjør at det ikke er helt borti overjeget galt å tenke over hva onkel Freud sa: Sammen med incest og fadermord klassifiserte han kannibalisme, å sette til livs dine medmennesker som et absolutt tabu. Dette var for så vidt ikke noe nytt, helt siden Heredots tid har europeere ment at kannibalisme var noe de andre drev med, vanligvis var overnaturlige skapninger synderne.


Og selvfølgelig, mytene om menneskeetere trenger vi ikke å lete lenge etter (slå opp på en tilfeldig side i den store Eventyrboka til Asbjørnsen og Moe, og sannsynligheten er stor for at den beskriver troll som lukter kristenmannsblod).

Felles er imidlertid at de aldri er helt menneskelige. I våre egne folkeeventyr har vi troll, går vi til våre venner azandene og nuerne i sentral-Afrika finner vi historier om hekser som lager festmåltid av ulykkelige stakkarer. Troll og hekser er ikke en del av sivilisasjonen, de er representanter for kaos, og slik lever kanniballegenden videre i vår populærkultur. Vi kan kategorisere framstillingen av kannibaler i populærkulturen vår i tre kategorier

1. Primitive stammer, tenk de mørkeste avkrokene av italiensk C-film fra 80 åra.
2. Blodtørstige villmenn i post-apokalyptiske filmer og bøker.
3. Zombier, de er jo strengt tatt daue kannibaler.

Som vi ser opptrer alle disse i kontekster knyttet til sammenbrudd av de vante, trygge strukturene: i Australia etter atomkrigen, eller Chicago etter en zombieepidemi. Frykten for at tabuet brytes, her kannibalisme, er ikke bare knyttet til handlingen som sådan, men konteksten den muliggjør. Litteratur og film er interessante sådan. Ved å la «de andre» bryte tabuene, kan vi utforske kaos, fra en tilsynelatende, distansert posisjon.

De første beretningene om kannibalisme er også såpass sensasjonelle at en sunn skepsis er nødvendig. Tidlige beskrivelser fra Fiji er gode eksempler. Nå endte riktignok en av de første misjonærene som festmåltid, men øvrige beskrivelser av kannibalismen sprenger alle grenser. En misjonær forteller om amputering, tortur og spising av kroppsdeler, alt mens offeret er i live, i en stil som får dagens splatterfilmer til å fortone seg som hyggelige familiefilmer i sammenligning!

Men finns det kannibaler da?

William Arens skapte hurlumhei da han publiserte en bok der han hevdet at det ikke fantes gode nok empiriske bevis for kannibalisme, og at det derfor var rimelig å anta at kannibalisme på gruppenivå aldri hadde eksistert. Kort oppsummert fikk Arens enorm motstand fra kollegaer som dekonstruerte metoden hans, så vel som hans tilsynelatende strenge krav til empiri. For å slå det fast med en gang, kannibalisme har eksistert som praksis, vår egen Arve Sørum kjenner personlig flere tidligere kannibaler fra feltarbeidet sitt. Så dette leder oss heller til å spørre hvorfor kannibalisme forekommer.

En forklaring på kannibalisme har vært materialistiske-økologiske teorier, representert ved Marvin Harris. Disse teoriene har som premiss at kannibalisme kan spores til proteinmangel. Som underbyggende årsak viser han til at områdene der kannibalisme var utbredt også er preget av manko på potensielle byttedyr, implisitt tilgang på proteiner. Spørsmålet er, som alle gode antropologistudenter kan, om dette kan underbygges empirisk. Og ja, det kan det. Men (og «menet» er her sentralt) for selv om kannibalisme var utbredt i områder med proteinmangel (Ny-Guinea, Fiji, Vanuatu), går det fram av empirien at kannibalisme har foregått med så stor uregelmessighet og derfor er det usannsynlig at dette har hatt noen innflytelse for næringsinntaket.

Kategorisering av kannibalisme.

Teoretisk vil jeg basere meg på Sandays kategorisering av kannibalisme. Sanday deler kannibalisme inn i tre kategorier:
1. rituell kannibalisme
2. kannibalisme uten et rituelt grunnlag
3.  kannibalisme er tabu, men eksisterer i myter og frykt.

2 og 3 henger sammen, vi kan si hvordan kannibalisme oppfattes i samfunn der det ikke er en rituell praksis avhenger av hvordan kannibalisme forestilles og fryktes. La oss ta et eksempel: vi befinner oss i en ekstrem krisesituasjon der vi er nødt til å spise et annet menneske for å overleve. Tenk på den berømte flystyrten i Andesfjellene eller beleiringen av Leningrad. Her er det viktig at vi holder tabu i bakhodet. Både flystyrten og beleiringen (1,1 millioner ble ofrene for et av historiens verste overgrep) er et sammenbrudd av strukturer, menneskene blir kastet ut i kaos. Stilt ovenfor dette blir overlevelse det å selv bli en del av kaos, altså bli en menneskeeter. Frykten for å dø overvinnes ved å selv bli det en frykter. Kollapsen av samfunnet, fører nesten uunngåelig til sammenbruddet av tabuene også. Det hører med til historien at Paven tilga de overlevende etter flystyrten. Ved å gi handlingen en religiøs begrunnelse, kan bruddet av tabuet omgås, men som Sanday påpeker, det sakrale/hellige er ofte forbundet med kaos og oppløsing av strukturer (Nirvana anyone?), så her åpnes det for mange interessante perspektiver.

Tar vi den teoretiske debatten et steg videre kan vi undersøke Goldmans inndeling. Han deler rituell kannibalisme inn i eksogamisk og endogamisk kannibalisme (tenk ekteskap Sandays kategori nr.2 vil gå under endogamisk kannibalisme. Igjen kan vi bruke flystyrten der de overlevende måtte ete medlemmer av sitt eget lag.

”The last cannibals”.

 Den gode sosantstudent har på dette tidspunktet irritert seg over at jeg bare drøfter kannibalisme abstrakt og teoretisk, så basert på empiri fra feltarbeidet til vår egen Arve Sørum skal vi ta et dypdykk inn i et av de siste samfunnene som praktiserte kannibalisme.

Bedaminiene er en samlebetegnelse på flere grupper i høylandet på Ny-Guinea. På den tiden Sørum gjorde feltarbeid blant dem, livnærte de seg gjennom svedjebruk, støttet av jakt og sanking. Sammen med de omkringliggende stammene var de viklet inn i et komplisert nett av allianser og kriger. I likhet med våre venner i Nuerland var også Bedaminienes samfunn preget av blodfeider der det å ta motstanderen til fange var sentralt. Forskjellene lå i at Bedaminiene heller satte fangen til livs (fantes dessverre intet tilsvarende til Genèvekonvensjonene på Ny Guinea på den tida). I følge Sørums informanter var det å sette til livs en fiende den ultimate hevn, du frarøvet han ikke bare livet men hele hans fysiske jeg ble utslettet. Som Sørum sier er dette den mest bokstavelige tolkningen av en gammeltestamentlig øye for et øye tankegang.

Det andre kannibalistiske forholdet gjaldt hekseri. Innenfor Bedaminienes kosmologiske univers var en heks en kannibal som fortærte mennesket innenfra, og dermed fanget personens ånd/sjel slik at personen ikke bare gikk den sikre død i møte, men også ble frarøvet fred i etterlivet. Å redde en slektning fra en så lite tiltalende skjebne var en moralsk plikt. Og hvordan reddet du ånden? Jo med å spise heksa utenfra!

Kannibalismepraksisen er også integrert med tabuer. Mens vi opererer med et absolutt tabu mot å spise hverandre, er det hos Bedaminiene knyttet til hvem som kan spise hvem. Sørum forklarer også hvordan kannibalisme av hekser var en sentral og nødvendig handling for Bedaminiene. Unnlot de å spise dem ville heksene fortsette sine herjinger og slekten deres ville ikke få fred.

Hvordan skal vi forstå våre brødre, menneskeeterne?

Marshall Sahlins er enig med Sørum om at kannibalisme bare kan forstås som et kulturelt og moralsk system. Kun som en integrert del kan vi forstå fortærelsen av mennesker. Sahlins har gjennom historiske kilder rekonstruert kannibalismen på Fiji og de rituelle ofringene hos aztekerne. Både for fijianerne og aztekerne var ofring og spising av mennesket et av samfunnets viktigste institusjoner. For begge var kannibalisme et kjerneelement i den kosmologiske forståelsen.

Gitt av empirien er ikke kannibalisme utelukkende et spørsmål om moral, men integrert i religiøse ritualer, krig og samfunnslivet for øvrig, i de kulturene det har forekommet. En dypere forståelse er dermed kun mulig gjennom holistisk tilnærming slik Sahlins foreskriver. Dette innebærer ikke bare å undersøke praksisen i seg selv, men å se den i forhold til kosmologi, myter og moral.

Om kannibalisme er et universelt tabu? Nei, det ser ut som incesttabuet fortsatt er det eneste vi (en god del av oss i hvertfall) kan enes om som et universelt tabu. Imidlertid, og dette er viktig å ha i bakhodet, har alle samfunn der kannibalisme er utbredt tabuer for hvem du kan spise og i hvilken kontekst. Så kanskje snakker vi på et helt grunnleggende plan om en eller annen form for tabu mot kannibalisme i alle samfunn?

 Skrevet av: Magnus Godvik Ekeland

Publisert i #3-2013

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s