Japanere og hvalkjøtt

Tekst: Professor Arne Kalland

Sickest dinner ever served: JAPS FEAST ON WHALE. VIPs tuck into its raw flesh”, forkynte den britiske tabloidavisen Daily Star (11/5-1991) over hele forsiden og fortsatte på side 3-4: “Greedy Japs gorge on a mountain of whale meat at sick feast” i en “banquet of blood”. I en heller rasistisk tone (e.g. Japs) transformertes deltagerne til barbarer; siviliserte mennesker har ikke for vane å “tuck into raw flesh” eller “gorge on a mountain of meat”. Fokuset på rått kjøtt og blod understreker mangel på kultur. Dette er hvordan dyr spiser; folk koker eller steker maten, skjønt vi vet, som Lévi-Strauss (1975) har vist oss for lenge siden, at mat kan transformeres fra natur til kultur på andre måter enn ved hjelp av varme, noe ikke minst japansk sushi og sashimi er tydelige eksempler på.

En internasjonal undersøkelse har vist at flere hadde aversjoner mot å spise kjøtt av hval (og sel) enn av andre dyr (kylling, hjort, hest, kenguru, lam, hummer, skogsfugler). Både i England og Australia svarte 93 % at de ikke kunne akseptere at noen spiste hvalkjøtt (Freeman og Kellert 1992:29). For noen er det å spise hvalkjøtt nærmest en form for kannibalisme, og en amerikansk professor i matematikk fant endog “cannibalism LESS offensive than the eating of whale meat” (sitert i International Harpoon no.4, 20/6-1998, s.8). Kanskje det britiske parlamentsmedlemmet (og senere sportsminister) Tony Banks hadde slike ideer da han under en demonstrasjon mot hvalfangsten i en tale i 1992 foreslo at japanere og nordmenn burde spise hverandre fremfor hvaler hvis de ønsket å spise noe eksotisk.

Edmund Leach (1964) har foreslått at det er en parallell mellom hvem man kan ha sex med og hvem man kan spise. I England, skriver han, har ikke folk sex med søsken eller fremmede, og de spiser heller ikke kjæledyr eller villdyr. Dyr som står oss nærmest, blir mest tabubelagt. Artikkelen har blitt mye kritisert, men kan likevel være nyttig for å forstå hvordan dyr kan bli omklassifisert. Da England, USA, Australia og Nederland stoppet å fange hval av økonomiske grunner, kunne hvalene flyttes fra kategorien “spiselig” til “uspiselig”. Hvalen ble ikke lenger ansett som en ressurs. I flere land har hvalene i økende grad blitt betraktet som metaforiske kjæledyr, og å avstå fra å fange hval blir sett på en sivilisasjonsprosess. Men for mange japanere (så vel som for mange i Norge og Island) utgjør hvalene fremdeles en ressurs.

Det er velkjent blant antropologer at få ting er så symbolsk ladet som mat. Hvalkjøtt – inkludert spekk, skinn, finner, innmat og kjønnsorganer – har i mange hundre år vært høyt verdsatt flere steder i Japan. Oppskrifter på tilberedning av hvalkjøtt har vært inkludert i kokebøker i alle fall siden 1489. I motsetning til i Norge hvor hvalkjøtt behandles som en udifferensiert kategori hvor det ikke skilles mellom de ulike artene eller hvor på dyret kjøttet kommer fra, har hvalkjøtt i Japan gitt grunnlaget for en rik kulinarisk tradisjon. Hvalprodukter blir fint gradert etter kvalitet, hvor de ulike delene av dyret ansees som egnet til ulike formål. I 1832 kom det en spesiell kokebok for hval, Geiniku chōmihō, hvor dyret ble inndelt i 70 navngitte deler, hver med informasjon om tilberedning og næringsverdi. I følge denne kokeboken kan grillet rødt kjøtt (akami) smake bedre enn gås eller and, og unagi (det ytre av de øvre gommene nær bardene) er mørt og har en edel smak. Luftrøret (nodowami) er derimot best egnet til tjenestefolk på landet, mens overgangen mellom magesekken og tynntarmen (akawata) er mat for de fattige. Hva folk spiste ble med andre ord et viktig signal om deres sosiale posisjon i lokalsamfunnet.

Regionale matpreferanser har oppstått som en følge av hvalfangstens historie i de forskjellige delene av landet. Slike preferanser eksisterer ikke bare som et resultat av ulike arter, men også av ulike tilberedningsmåter. I Arikawa (nær Nagasaki i sørvest) var favoritten lenge kjøtt av retthvaler fanget med garn rett utenfor kysten, men etter at denne arten nærmest var utryddet, ble saltet spekk av finhval en ny favoritt. Mange hvalfangere tok med seg spekket fra fangsten i Antarktis. I Taiji sørøst for Osaka utviklet folk en forkjærlighet for rått kjøtt (sashimi) av grindehval. I Wadaura nær Tokyo er den lokale spesialiteten soltørket marinert kjøtt (tare) av nebbhval. Andre japanere synes imidlertid nebbhvalen har en altfor sterk lukt, og tidligere ble nebbhval fanget andre steder i Japan, sendt til Wadaura for foredling og konsum. Markedet har imidlertid endret seg etter at kystfangsten av bardehvaler ble forbudt fra 1987, og markedet for nebbhval har ekspandert. Men folk i nordøst foretrekker vågehval. En spesiell nyttårsrett i Abashiri (på Hokkaido) er suppe kokt på saltet spekk. Kjøtt av spermhval hadde sine tilhengere enkelte steder i nordøst, mens folk fra sørvest fant at dette kjøttet bare kunne spises hvis tørket eller brukt i fiskepudding (kamaboko). Tilsvarende variasjoner gjelder for delfiner. Delfinkjøtt verdsettes høyt noen steder i sørvest, særlig i Arikawa og Taiji hvor kjøttes saltets, tørkes, gjæres eller brukes fersk i sukiyaki.[1] På øyen Iki, ikke langt fra Arikawa, oppfattes derimot delfinkjøtt som ikke-mat (tabemono ja nai). Markedsføringen har derfor vært et problem for delfinkjøtt, et problem som er søkt avhjulpet ved å selge kjøttet som hval (kujira) og ikke som delfin (iruka).[2]

De stigende prisene har endret konsumet av hvalkjøtt. I Arikawa prøvde folk lenge å spise litt hver dag, bare for å få eimen av det. For mange er kjøttet blitt knyttet til markeringer. Hvalkjøtt brukes i stor grad til overgangsriter som bryllup, begravelser og minnehøytider for forfedrene så vel som for å markere byggingen av et nytt hus, ungenes første skoledag osv. Det er typisk nyttårsmat, og 20 % av årsomsetningen av hvalkjøtt i Arikawa er knyttet til nyttår. August som også har høye salgstall, er tiden når forfedrene kommer på besøk fra det hinsidige, noe som gjør at mange utflyttere kommer tilbake for å være sammen med slekten. August og desember er også månedene for gavebytte i Japan, og mye saltet spekk og skinn blir sendt ut av Arikawa ved disse anledningene. En tredje topp i omsetningen var lenge mars og reflekterte en gammel tradisjon for å feire jentenes dag sammen med kirsebærblomstringen. Treetasjers lunsjbokser (jubako) ble laget til alle: ris nederst, kjøtt av hval eller delfin i midten og i øverste etasje var det kaker til ungene og snacks som passet for sake til de voksne.

Mat er en av de sterkeste markørene for lokal tilhørighet i Japan. De ulike måtene å tilberede hvalkjøttet har blitt en viktig måte å uttrykke egenart på, og hvalfangere fra ulike deler av Japan ser aldri ut til å bli trette av å diskutere disse forskjellene når de møtes. Mat blir også aktivt brukt for å skape et positivt bilde av lokalsamfunn, noe som utnyttes kommersielt. Mange jernbanestasjoner selger lunsjbokser med lokale spesialiteter. Steder med en fortid innen hvalfangst prøver å profilere seg som sådan for å tiltrekke besøkende. Mange reiser til hvalfangstsentre for å delta i deres kulinariske spesialiteter, og turistene forventer tilgang til hvalkjøtt. Da Ayukawa i nordøst fikk kjøpe vågehvalkjøtt fra forskningsfangsten, ble en stor del av kjøttet derfor kanalisert til hoteller, vertshus, restauranter og andre institusjoner som betjener turister, inkludert en berømt shinto-helligdom i nærheten. På samme måte er mange av kundene til hvalrestaurantene i Arikawa lokale hoteller og vertshus som bestiller artistisk anlagte tallerkener med hvalkjøtt for sine gjester.

Konsum av hvalkjøtt hadde lenge et sterkt regionalt preg, men flere forhold har bidratt til at hvalkjøtt er blitt et nasjonalt symbol. For det første førte bruken av hermetisert hvalkjøtt i det militære før krigen til at de fleste menn ble eksponert for dette produktet. Videre satset den amerikanske okkupasjonsmakten mye på å gjenreise den japanske hvalfangstflåten etter Japans nederlag i 1945 for å skaffe mat til befolkningen – forøvrig mot protester fra Norge som ville ha Antarktis mest mulig for seg selv. I de første etterkrigsårene utgjorde hvalkjøtt opp til 47 % av japanernes inntak av animalsk protein, og mange tror at hvalene reddet dem fra en alvorlig hungersnød. Noe av deres følelsesmessige forhold til hval kan etter sigende føres tilbake til denne overbevisningen. Bruk av hval i skolelunsjene gjorde også et varig inntrykk. Mange eldre japanere har således vokst opp med hvalkjøtt. Men det som mer enn noe annet har gjort hvalkjøtt til et nasjonalt symbol, er fangstforbudet som ble vedtatt av IWC (den internasjonale hvalfangstkommisjonen) i 1982. Den internasjonale kampanjen mot hvalfangsten har gitt hvalkjøttet ny mening; å spise hvalkjøtt har for enkelte blitt en rituell handling hvor deltagerne kan uttrykke stammefellesskap, ikke bare tilhørighet til et lokalsamfunn som tidligere. Å spise hvalkjøtt gjør japanerne unike – i det minste i deres egne øyne. Hvalsaken tjener derfor til å styrke den høyt verdsatte nihonjinron, myten om japanernes unike unikhet.

Enten hvalkjøttet serveres som biff på middagsbordet til en norsk hvalfanger, kokt som mattak (skinn med litt spekk) blant inuitter eller som sashimi i Japan, signaliserer måltidet at hvalene oppfattes som kulturelt signifikante dyr. Hvalkjøtt gir japanske lokalsamfunn et image, noe som er viktig blant annet. for å tiltrekke turister. Videre gir det lokalsamfunnet en identitet, en identitet ikke bare forskjellig fra andre lokalsamfunn i nærheten, men også fra andre steder kjent for hvalfangst. Hvalkjøtt hjelper samtidig innbyggerne til å markere tid; ved å konsumere hval understrekes viktige hendelser både i folks liv og i den årlige syklus. Den rike kulinariske tradisjonen basert på hval har dermed også gitt et rikt kommunikativt repertoar. Å redusere denne rikdommen til et spørsmål om “luksusmat bare servert på dyre Tokyo restauranter” slik mange fangstmotstandere stadig gjør, er for japanerne en grov fornærmelse. Det blir oppfattet som et angrep på japansk kultur generelt og bygger opp om mange japaneres fornemmelse av at de er ofre for vestlig rasisme.

Referanser:

Freeman, Milton M.R. og Stephen R. Kellert. 1992. Public attitudes to whales: Results of a six-country survey. Edmonton: Canadian Circumpolar Institute/New Haven: School of Forestry and Environmental Studies.

Leach, Edmund. 1964. “Anthropological aspects of language: Animal categories and verbal abuse”. I E.H. Lenneberg (red.), New Directions in the Study of Language. Cambridge, Mass: The MIT Press, s.23-63.

Lévi-Strauss, Claude. 1975. The Raw and the Cooked. New York: Harper & Row.


[1] Mange i Norge ble sikkert skuffet da den dansk/norske filmen om buddhistmunkenes protest i Burma ikke vant Oscar for beste dokumentarfilm 2009. Vinneren ble The Cove som er en svært kritisk film om delfinfangsten i Taiji.

[2] Dette har fått enkelte miljøaktivister til å hevde at markedsføringsloven brytes, men i Japan (som i Norge) regnes delfinene som en undergruppe av hvalene.

Arne Kalland

– Professor ved Sosialantropologisk institutt siden 1996.

– Feltarbeid i Japan, Thailand og Norge.

– Har siden midten av 1970-tallet forsket mye på forvaltningen av marine ressurser, med et særlig fokus på Japan. Dette brakte ham inn i den internasjonale debatten om hvalfangst.

– Siden tidlig på 1990-tallet har han også vært interessert i menneskers naturoppfatninger generelt, og har de siste årene skrevet om forholdet mellom religion og økologi.

– Har vært ansatt som seniorforsker ved Nordisk institutt for Asia-studier (1989-94, assisterende direktør 1991-94), og som seniorforsker ved Senter for miljø og utvikling (SUM) ved Universitetet i Oslo.

Kilde: sai.uio.no

Advertisements

1 Comment

  1. Kom tilfeldigvis over artikkelen. Jeg er selv oppvokst i Nord-Norge, der hvalkjøtt var billig og sunn kost for bønder og fiskere. Det som forundrer meg er at ikke myndighetene i Norge, Japan og på Island bruker den helsebringende effekten av hvalkjøtt for det den er verdt i kampen mot dyrevernerne. Selv spiser jeg hvalkjøtt med stort velbehag, og jeg foretrekker det framfor alt annet kjøtt som tilbys. Ikke bare er det sunt og godt, men det er anvendelig til det meste. I en verden med skjevfordelte matressurser og ikke minst mangel på mat, burde hvalkjøttet få større oppmerksomhet som matressurs. Det er mulig dyrevernerne ser for seg at de kan leve på “gress” alene, men ernæringsmessig vil nok det kostholdet bære galt avsted. Ironisk nok vil de også konkurrere om maten med dyreartene de ønsker å verne.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s