Frittgående tomater og økologiske kyr

Tekst: Eivind Eggen

Jeg har lenge vært omringet av helsekostens hellige riddere. Fra folkehøgskole i landets fjerneste strøk til Oslos beste vestkant har jeg blitt forfulgt av mantraet om den økologiske matens fortreffelighet. Jeg vil her gi noe små kanapeer av min egen refleksjon rundt hva sunn mat betyr og hvordan den brukes i folks representasjonsprosjekter.

Det er et gammelt ordtak som sier «du blir hva du spiser». Det er lenge siden jeg har hørt det tatt i bruk nå, og det er kanskje ikke så rart. I antropologiens brede litteratur går det sikkert an å finne noen som genuint tror man blir en gris av å spise gris, men som vestlig vitenskaplig årsaksforklaring for ens bedre halvdels blotte mangel på bordmanerer har nok denne forklaringen bukket under. Jeg vil her postulere at begrepet kan taes inn i finstuen igjen, med en liten modifikasjon. Fra min erfaring med den delen av norsk matkultur jeg har kommet i kontakt med etter at jeg flyttet til Frogner vil jeg si at man i visse sosiale lag absolutt «er hva man spiser».

Once there were golden arches

Jeg kan huske en gang i min lyse ungdom (før tusenårsskiftet), da venner kom fra byen og skrøt av å ha vært og spist på McDonalds. I min oppvekst på gård, med en familie som fulgte en relativt konvensjonell husmannskost, ble det lite slik hurtigmat på meg. Om det svekket min stilling i det sosiale hierarkiet på Oklungen barneskole kan jeg ikke gjøre rede for (da feltnotater fra denne perioden ikke foreligger), men faktumet gjenstår at det en gang, for ikke veldig lenge siden var et statusfenomen å benytte seg av hurtigmat-leverandører. Kanskje var dette et tegn av tiden? En gang skulle man jo ha dårlig tid, det urbane var å etterstrebe og med det fulgte mattypen etter.

Så enkelt er det ikke lenger. En familie i samfunnets midtre til øvre sjikt stopper ikke lengre innom McDonalds på veien hjem fra jobb for å ordne en kjapp middag. Den moderne familien skal ikke lengre ha så dårlig tid at den trenger å skjære ned på matlagingen, eller heller, den skal ikke gi utrykk for det. Nå skal man være aktiv i jobb og samtidig ha tid til å lage en bedre middag, trene og «skape seg selv». En titt innom Statistisk sentralbyrå forteller oss at salget av bøker om matlaging (sammen med litteraturen om hobbyer av den kreative typen) har gått voldsomt opp. Selv om denne økte interessen for matlaging har gått hånd i hånd med at folk tilbringer mindre tid med å faktisk lage mat, ser vi her de gryende tegnene til det moderne forholdet til mat ikke bare som næring, men som kreativt ritual og som manifestering av moral. Det er jo heller ikke hipp som happ hva man spiser. Sentralt i denne rituelle konsumpsjonen av moral finner vi de økologiske matvarene og det massive settet av ideer om naturvern, moral og helse som er knyttet til dem.

Mat og moral

Som den kulinariske innkjøpsansvarlige i min husholdning har jeg gleden av å observere vestkantfruer i fri dressur på de lokale matbutikkene relativt jevnlig. En ting jeg har bitt meg merke i er måten de forholder seg til andre kunders handlevogner. De som står bak meg godter seg i det faktum at jeg står der med en kurv full av hermetiske grønnsaker og den til en hver tid billigste typen kjøtt (da dette er en svært hensiktsmessig måte å overleve på studielånet i en husstand med to gutter med høy forbrenning), mens de selv har ferske grønnsaker og franske oster (selv Bunnpris har ostedisk på Oslos beste vestkant). Innkjøp av mat er selvfølgelig en nødvendig handling, men det er et dypere lag jeg vil belyse her. Kassakøen er et podium, hvorpå vestkantfruene får demonstrere sin overlegende forståelse av ernæring, samtidig som de kan demonstrere sin høyverdige moral. Man er jo tross alt med på å spare miljøet masse slitasje når man kjøper organisk mat.

Det økonomiske aspektet er heller ikke tapt på den kyndige leser. Er det noe man med absolutt sikkerhet kan si om den økologiske maten, så er det at den er dyrere enn dens masseproduserte, langveistransporterte bror. Dette er jo i utgangspunktet et resultat av at mat som er produsert uten bruken av moderne gjødslings- og sprøytingsteknologi og som gjerne også skal produseres i Norge, krever betraktelig mer tid og ressurser per enhet enn mat vokst fram i solvarme sydenland og sendt i containere til oss i isødet. Gjennom å ta del i den rådende diskursen om naturvern og samtidig spille på en sentral vestlig tenkning om at det som ikke er «besudlet» av storkapitalen er mer «genuint» en dets masseproduserte motstykke, kan altså slik økologisk mat selges til betraktelig høyere pris en det man ellers med god vilje ville finnes seg i. Den reelle smaksopplevelsen er ikke nødvendigvis så fryktelig mye bedre, men den subjektive opplevelsen er betraktelig forbedret. Ved kassen foregår det i høyeste grad conspicous consumption, både av økonomisk og moralsk sort.

Mat for ånden

Den økologiske maten er altså ikke bare helsemessig bedre enn den masseproduserte, den er også etisk og moralsk bedre. Frittgående Dagroser er bra for deg, naturen og samfunnet. Dette passer rett inn i dagens rådende diskurs om at «de vellykkede» ikke bare er finansielt suksessfulle men også i fysisk god form. Næringslivsledere som sykler til jobben på fix-gear sykler til priser stivere enn lårmusklene deres og går kvalifiseringsrunder til verdensmesterskapet i langrenn hver helg hele vinterhalvåret, er en annen manifestasjon av det samme fenomenet. Overskuddet til å drive med slike fysisk krevende aktiviteter spores tilbake til sunn mat og livsstilen som følger med. Sunt sinn i en sunn kropp.

Tilbake til fix-gear-sykkelen et lite øyeblikk. Dyre sykler har nok ikke tatt helt over for dyre biler, spesielt ikke i et land som Norge (jeg sikter her både til geografiske og klimatiske begrensinger), men prestisjen involvert i å sykle til jobben er ikke å undervurdere. Koblingen jeg ønsker å gjøre her er den mellom selvrealiseringens jag og helsekostforretningens hegemoni. Tanken om mat som kilden til sunnhet og sunnhet som kilden til «energi» i ordets videste tolkning, men kanskje mest i sammenhengen «overskudd». Hva mat angår er dette kanskje en av vår samtids sterkeste myter. Altså myten om det sunne sinn i den sunne kropp drevet av økologisk mat. Personlig tillater jeg meg å henge svevende på en konstant koffeinrus, spesielt ettersom eksamen ubønnhørlig nærmer seg. Det er lov når man er student.

Avsluttende bemerkninger

Velståendhet skal vises, den trives ikke i det skjulte. Skjønnhetsidealer og normen for hva som er etterstevbart å vise fram er flyktig. For ikke mange hundre år siden, da de aller fleste ikke hadde nok å spise, skilte overklassen seg ut ved å være overvektig. De var tross alt heldige nok til å ha råd til å spise mer enn bare eksistensminimum tilsa. Nå kan man få en hamburger på McDonalds for 10 kroner, så alle har råd til å få i seg mer kalorier enn man trenger for å overleve. Mat handler så absolutt ikke bare om subsistens, men er kanskje det mest velsmakende tegnspråket jeg har stiftet bekjentskap med. Gjennom forbruk viser man sin sosiale stilling, moralske (og for noen religiøse) grunnholdning og økonomiske handleevne. Mat bidrar til å kroppslige ideer om naturvern, moral og status, samtidig som maten er redskapet for den vellykkede moderne livsstil. Mat er kort og godt, godt å tenke med.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s