Fra de Antropologiske studentarkiver: Kulturhistorisk Museum

Tekst: Eivind Eggen

”Det ser stadig ut til at få studenter med tilknytning til vårt institutt har vært innom Etnografisk Museum i Oslo. Mange har vel knapt reflektert over at vår fagtradisjon på en måte springer ut av den tidlige museum tradisjonen. Hva bunner så dette i? Manglende informasjon? – Ja, delvis.”

Det første som slår meg Når Crab Johnson kommer trekkende med dette sitatet, er at jeg uten problemer kunne publisert akkurat det samme utsagnet i dag og hatt like rett. Sitatet ovenfor finner vi på trykk i Antropress Nr.3 ’79 og er første delen av en sær tradisjon. Denne tradisjonen består av at det med stadig voksende mellomrom dukker opp ildsjeler som av en eller annen grunn får det for seg at nå, nå skal Antropologistudentene gjenoppdage Kulturhistorisk Museum og det skal bli flott og vakkert.  Nå skal det sies at jeg er noe innhabil i denne saken, da jeg allerede står på lønningslistene til KH museum, men jeg vil allikevel skrive meg inn i denne tradisjonen av studenter som skulle ønske at vi kunne ha mer med museet og gjøre. Men, la meg først gi en kjapp oppsummering av hvorfor vi ikke sitter nede i Frederiksgate 3 hele gjengen.

I fordums tid holdt det Norske etnografiske institutt til på Etnografisk museum, rett og rimelig siden faget i stor grad vokste frem for å forklare gjenstandene i den stadig voksende samlingen. Uten at jeg skal gå i alt for stor grad inn i detaljene i livet på museet, virker det som det har vært en ganske lystig gjeng som holdt til på loftet. De første kullene med studenter som holdt til der sies å måtte drikke te ved lunchtider på Bestyrer Gjesings kontor. Mot slutten av ’40 tallet finner vi også referanser til de såkalte Totem-festene som innebar intisieringsritualer der de nye studentene ble stengt inne i museets arkiver sammen med vokshoder og antropometriske målingsinstrumenter. Etter krigen og utover mot ’60 tallet ble den antropologiske interessen for materiell kultur og museumsarbeid stadig svakere, noe som kommer frem i beskrivelser av noe uhøvlet behandling av utstillingen. På et tidspunkt skal noen ha smuglet et askebeger i form av et vikingskip inn i en av utstillingene for å se hvor lang tid det tok før noen la merke til det.

Crab Johnson har i sin besittelse et brev datert 22. november 1965. Dette brevet er søknaden studentene ved instituttet for etnografi sendte til ”kontaktutvalget for det samfunnsvitenskaplige bygg” der de søker om plass på Blindern som i utgangspunktet ikke var tildelt. Søknaden begrunnes med at Etnografisk institutt har behov for større plass enn det som er tilgjengelig for dem på museumsloftet, men også at de ønsker økt kontakt med de andre samfunnsvitenskaplige fagtradisjonene. Under byggingen av lokalene på Blindern virker det til at instituttet tok opp plass i noen brakker utenfor universitetet. En pepperkakemodell av disse brakkene ble i alle fall rituelt knust av Arve Sørum. Institutt og museum forble adskilt etter dette frem til et ”tvunget ekteskap” i ’90. Dette samarbeidet varte frem til slutten av 99/ begynnelsen av 00 da museum og institutt atter ble adskilt. I denne perioden og tidlig på 80-tallet finner vi også indikasjoner på at studentene har holdt stemmeberettigede verv i museets styre, samt deltatt i utformingen av utstillinger. Etter hvert som årene går kommer referansene til museet stadig sjeldnere og fra ´98 til i dag har ikke Crab Johnson lyktes i å finne noe.

I min evige søken etter kunskap om fordums studenter oppsøker jeg noen av professorene på Instituttet som kun kan verifisere det lille jeg har funnet ut. At museet nå er adskilt fra instituttet og at studenten derfor ikke har noen formell rolle der nede. De er til tross for mangelen på en formel kobling interessert i å få studentene ned dit, og utelukket ikke at det kunne være mulig at studenter kunne delta i utformingen av en utstilling. Så, tradisjonen tro oppfordrer jeg alle til å ta en titt innom kulturhistorisk museum og det svært trivelig biblioteket de har der. Om ikke annet så oppfordrer jeg til dette i fagrefleksjonens hellige navn. Slik jeg tolker det, har den faglige diskursen lenge lent seg vekk fra studier av materiell kultur.  Fredrik Barth skal i sin tale ved museets 100-årsjubileum ha ytret et ønske om å selge hele samlingen og sende antropologer på feltarbeid isteden. Slike holdninger trekker ikke akkurat til seg unge antropologer som prøver å etablere seg i de faglige diskursene. Studier av materiell kultur er atter en gang i vinden, men kanskje har antropologien vokst fra museet? Slike spørsmål svarer ikke på seg selv. Museumshistorien er ikke ryddig for alt i verden, mange av tingene i samlingen er skaffet på veldig uetiske måter og deler av gjenstandene i de permanente utstillingen stammer fra Nansens tid (og er faktisk skaffet av Nansen selv). Her er det tusen ting å ta tak i for litt mer en vanlig engasjerte studenter, og det er vi da?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s