For hvilken pris?

Tekst: Mia Andresen

En tror at det en spiser er nødvendig og essensielt for ens overlevelse. Mat må man ha, og av den grunn kan det noen ganger virke som at all mat er bra. Men hvem gir oss den rett til å stappe i oss hva som helst, og hvor skal man egentlig sette grensen? Mat er ikke bare mat, og historien har vist oss at som mange andre varer forandrer også matvarene seg med tid og sted. Hva som engang var sunt, er i dag usunt, og hva som en gang var medisin er i dagens samfunn den rene gift. Ikke nok med at maten i seg selv er i forandring, miljøet rundt, produksjonen og konsumet er også i stadig fluks.


Mat er mening

En som har vist til dette er antropologen Sidney W. Mintz. Han problematiserte i sin bok ”Sweetness and Power” at vårt forhold til mat må sees i forhold til mening. Der han i dette tilfellet så på historisk utvikling i sukkerkonsumet i Storbritannia. Han påpeker innledningsvis at forholdet mellom produksjon og konsum, kan parallelt sees i sammenheng med forholdet mellom bruk og mening. Videre skriver han ” I don’t think meanings inhere in substances naturally or inevitably. Rather, i believe that meaning arises out of use, as people use substances in social relationships” (Mintz, 1985:xxix). Jeg mener dette er essensielt i forhold til å se på matproduksjon og matkonsum i dagens samfunn. Nettopp fordi vi er med på å bestemme hva som skal, og ikke skal, konsumeres. Men er vi egentlig klar over vårt eget forbruk, eller lever vi i Pierre Bourdieus doxa, uvitende og ignorante?

Godt å tenke med?

Det er nok ikke uten grunn at Claude Levi-Strauss en gang skrev at “Good food, must be good to think about before it becomes good to eat” (Levi-Strauss i Mintz, 1985:8). Jeg mener det klart kan argumenters for at dette er en sannhet. Som Mintz hevder skapes det en mening knyttet til produktet, dette må være godt å tenke med for å bli en del av markedet. Jeg vil si at denne legitimeringsprosessen av produkter ligger kun delvis i våre hender som kjøpere. Nettopp fordi markedet og samfunnet skaper nye behov, og vi som forbrukere tar det forgitt at mat er mat, og det må vi ha. Vi kan vel på mange måter si at vi blir lurt. Men en kan spørre seg selv hvem som lurer hvem. For vi vet da at dyr lider og at matproduksjonen kan føre til store miljøproblemer og lidelser for lokalbefolkninger – ikke minst gjennom underbetaling og slaveri. Men nok en gang finner vi det for godt å kjøpe inn Kvikk lunsj i store mengder, som inneholder kakao produsert av små barnehender. Påskeeggene fylles til randen med godis vi vet inneholder uverdige produksjonsforhold. Så lenge det ikke er våre barnehender kan det være det samme. Si meg, er det godt å tenke med?

Vet vi nok?

Men si nå at vi er uvitende og at dagens matmarked gjør det vanskelig for oss som forbrukere å ta de “rette” valgene. For som antakelig Karl Marx ville sagt, er nok vi i dagens samfunn utsatt for såkalt varefetisjisme, der forholdet mellom produktet vi kjøper, og måten det blir laget på er totalt ukjent for de fleste. Og ikke minst står nok ikke pris og fortjeneste i forhold til hverandre. Vi vet rett og slett for lite. Er dette fordi vi ikke ønsker å vite? Er det fordi vi som forbrukere liker vår gode samvittighet, og betaler vår pris for å tenke godt om det vi spiser? For det er jo vi som setter kravene, markedet er avhengige av oss, og vi har da et valg. Men når valget faller på produkter som har et såkalt nøkkelsymbol eller Fair trade-logo, resulterer dette i god samvittighet, som igjen gjør det godt å tenke med.

Mat er mote

Jeg mener dette er interessant i dagens samfunn der man nå kan problematisere en ny side ved klasseskiller, der mat klart spiller en sentral rolle. De som kan kjøpe seg denne gode samvittigheten og legitimere sitt forbruk er de som har råd til det. Mat koster, og god samvittighet ennå mer. Der helse og kosthold i dag er den nye formen å vise frem sin kunnskap og sine bevisste valg på, står i motsetning til forbrukere som i uvitenhet, og mer eller mindre uten valg blir nødt til å velge en såkalt usunn livsstil. Mat er ikke bare næring, det er mote! Det bestemmer hvem vi vil være, og hvem vi ønsker å bli sett som. Vi trenger å tillegge vårt forbruk mening, og ikke minst trenger vi at det er godt å tenke med. Er det ikke det, betaler vi for det. Men prisen betales ikke kun i kroner og øre, hva med prisen som betales i nedsatt menneskelig velferd og liv? Er det en pris vi er villige til å betale? Er det virkelig en pris som er god å tenke med?

Vi kan gjøre mat bedre

Jeg mener klart at Mintz poeng er gjeldende når det kommer til hvordan vi skal se videre på dette temaet. Disse forandringene og meningen bak det vi gjør og sier henger sammen med bruken og den sosiale sammenhengen. Det som blir produsert, kommer på markedet på grunn av vårt konsum. Vi som forbrukere kan stille krav, og vi kan være med å bidra til at mat blir bedre å tenke med. Mat er ikke bare mat, og all mat er ikke bra.

Kilder:

Mintz, Sidney W. (1985): Sweetness and Power. The Place of Sugar in Modern History. USA: Penguin Books

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s