Oslos uteliv som felt: Bohemen

Tekst: Eivind Eggen & Josefine Risrem
Nok en gang drar vi på byen med en konkret hensikt. Sport er temaet, så hva er vel mer passende enn en sportspub? Blant byens store utvalg av slike, sirklet vi oss fort inn mot Bohemen, også kjent som Vålerenga-suporterenes lille krypinn. I utgangspunktet var vi der for å overvære kampen mellom Liverpool og et lag kjent under forkortelsen Wolves, hvis fulle navn er oss ukjent. Vi spiller klart på bortebane i denne sammenheng og tauet dermed inn kjæresten til Josefine, som tilfeldig vis er Liverpool-suporter, som informant. Ifølge ham var dette en kamp av mindre kosmisk betydning, men som var viktig for Liverpools ære.
Ankomsten ble noe forsinket, da informanten måtte hjemom for å skifte til Liverpool-skjorte, så vi snublet inn fem minutter etter at kampen hadde startet. Stedet var allerede fullt, stort sett av middelaldrende menn, og all fokus var rettet mot de utallige tv-skjermene som prydet de få kvadratmeterne av vegg som ikke var dekket av supporter-nips fra all verdens fotballag. For å skli lettere inn, gikk vi til innkjøp av øl (til tross for Eivinds militante forkjærlighet for vin) og satte oss ned i en sofa med bedre utsikt til publikum enn til kampene. Resultatet var at Josefine satt og så over hodet på Eivind på en tv der, mens Eivind satt og myste på en tv på andre siden av rommet.

Fotballkampen dro ut i det lange og det brede uten å være av stor interesse. Det mest spennende var den statistiske oppsummeringen i pausen, med fine dataanimasjoner. De blant publikum som fulgte med på kampen satt stort sett passivt og så på. Unntaket var en mindre gruppe som spilte dart i det ene hjørnet, som stadig vekk kom med høylytte utrop. Dette førte til stor uro i gruppen, og de begynte å se forfjamset rundt på de øvrige skjermene for å finne ut hva som skjedde. Den eneste som forholdt seg klart fokusert hele tiden (bortsett fra et par høneblunder i reklamepausen) var en mann av ukjent østeuropeisk opphav. Hans fokus var ubrytelig rettet mot håndballkampen mellom Norge og Danmark, som jo tilsynelatende kunne vært av større interesse for hele gruppen da Norge var representert. Østeuropeeren la ikke skjul på at han syntes det var ironisk at han, som selvdefinert utlending, var den eneste som heiet på Norge. Andre av de tilstedeværende ignorerte ham, og sa han drev med blasfemi, siden han ikke holdt med Liverpool.
Etter hvert som kampene utviklet seg, skled Eivinds oppmerksomhet mer og mer over på håndballkampen og han ytret til og med et lite ”wo-hoo” ved en av Norges skåringer. Interessen ble enda større etter at informanten ga en kjapp innføring i hva de faktisk holdt på med på banen, og hvorfor kampen var viktig. Fotballkampen derimot vakte liten interesse (informanten, nei og jo ble ropt om hverandre også til håndballkampen) og endte sågar i uavgjort. Håndballkampen endte med seier for danskene, uten at Eivind tok dette som et personlig nederlag. Østeuropeeren derimot var direkte oppilt, selv om han hadde forutsett utfallet med orakelsk presisjon de siste ti minuttene av kampen.

Med kampen overstått og øl fortært vendte vi nesen hjemover til det trygge akademia. Om vi er noe nærmere en forståelse av sportens mystiske appell kan diskuteres, men ingen skal si vi ikke prøvde. Vi forebeholder oss retten til en viss vitenskaplig distanse tross alt, selv om ballen er rund, ølen brun og gresset er grønt, eller hva man nå sier.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s