Karsten: Potetløp til besvær: Bakenfor leken ligger alvoret

Tekst: Karsten A. Solvik

Jeg har i den siste tid vært fraværende fra min faste spalte i Antropress. I løpet av denne tiden har jeg gjort meg noen tanker. Jeg har blant annet blitt opptatt av hvordan antropologer lenge har studert de forskjellige funksjoner og roller mat inngår i, i andre samfunn. Vi har kommet fram til at mat er god å spise, god å tenke med, handle med, og at mat knytter oss sammen og skaper splid. Vi har også vært opptatt av hvordan inntak av mat kroppsliggjør forskjellige typer tilhørighet. Faktisk har det vist seg at mat er konstituerende for alt (Døving 2003). Det er det som får samfunnets hjul til å gå rundt. I vårt samfunn må vi se matens rolle i forhold til andre sosial fenomener. Det jeg vil fremheve her er hvordan det å spise, og det å trene i det norske kroppsfokuserte samfunn henger tett sammen.

Når vi i dette nummeret skal skrive om sport vil jeg derfor trekke på forholdet mellom sport og mat, og hvordan disse to kan inngå i et samspill som skaper en form for kroppsliggjort nasjonal identitet. Vi har lenge kjent til nasjonalsporten langrenn som konstituerende for norsk identitet. Denne hangen til å gå på ski inngår ofte i en sammenheng der forskjellige typer mat med nasjonal symbolikk konsumeres i det norske landskapet, noe som kan forstås som en kroppsliggjøring av norskhet (Ween 2009). Samtidig kroppsliggjøres samfunnet gjennom bevegelse i det (Ingold 2000). Det knyttes en slags pakt mellom landskap og nasjonal kropp gjennom bevegelser og inkorporering av mat i landskapet. Man kan si at grensene mellom landskap og kropp blir overlappende.

Med hensyn til mat finner vil liknende prosesser når det kommer til nasjonalmaten potet. Utlendinger i riket vil ofte kalle nordmenn for poteter. De hefter seg her ved visse negative konnotasjoner i potetens egenskap som kjedelig eller dum. På den andre siden konstruerer poteten den norske altmuligmannen, og ved å spise den kan man si at nordmenn knytter nasjonale bånd til terrenget. Det knytter kroppslige forbindelser mellom kropp og landskap gjennom å spise poteter som kommer opp av norsk jord. Med utgangspunkt i at antropologer skal ha øyet opp for detaljer og studere nære relasjoner finner jeg følgende sammenheng påfallende. Vi skal se på et lite nasjonalt ritual som mange kjenner. Når jeg her vil ta for meg en skikkelig ”thick description” (Geertz 1973) av potetløpet tror jeg at det mange måter kan være riktig å tolke denne idrettsgrenen gjennom dens banale symbolikk som en kroppsliggjøring av båndet mellom nasjonale landskap og nasjonale kropper.

Sport har i forkjellige samfunn forskjellige ansikter. Et av dem er potetløp/potetlaup. Potetløpet består av en konkurranse der to eller flere lag eller personer konkurrere om å komme hurtigst frem over en viss distanse mens de holder en skje i hånden. Oppå skjeen plasseres en potet som skal balanseres gjennom hele løpet uten at man bruker fingrene til å holde på poteten. Med henhold til potetens som nasjonalt symbol konstitueres her en form for kroppsliggjort nasjonal kontroll. Konkurransen kan gjerne arrangeres som stafett der medlemme på hvert lag løper etter hverandre. Lagene konkurrerer om å bære en potet på en skje over en bestemt distanse. Om konkurransen arrangeres som stafett veksler deltakerne på å holde skjeen. Det er ofte tilskuere som ser på, og disse har ofte en engasjert rolle i ritualet. Løpet er videre som regel tilrettelagt av engasjerte voksne og potetløpet blir slik en del av oppdragelsen. I tillegg er det en dommer som tar tiden og bestemmer hvem som har vunnet. Premien består ofte av heder og ære. Potetløpet arrangeres i forskjellige sammenhenger i Norge som i borettslag, på dugnader eller i skolen. Alle disse arenaene er konstituerende for norsk identitet. Allikevel er den mest kjente sammenhengen løpet inngår i selveste nasjonaldagen 17. mai. I denne sammenhengen inngår potetløpet som en viktig del av nasjonalidentiteten.

Som jeg argumenterer for her kan vi gjennom potetløpet forstå en form for kroppsliggjort nasjonal identitet og kontroll gjennom at ritualet rent fysisk kroppsliggjør identiteten. Som antropologer har vi lært en del bekymringer i forhold til dette med identiteter. Jeg mener derfor dette bør betraktes med bekymring. Antropologer har lenge visst om de konsekvensene slike kroppsliggjorte nasjonale identiteter kan ha (Huntington 1996). Dette er skumle greier. Jeg vil betrakte dette nærmere i mitt neste innlegg i neste nummer av Antropress som handler om mat.

Døving, Runar (2003): Rype med lettøl: en antropologi fra Norge, Pax, Oslo.

Geertz, Clifford (1973): The Interpretation of Cultures: Selected Essays. Basic Books, New York.

Huntington, Samuel P. (1996): The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. Simon & Schuster, New York.

Ingold, Tim (2000): The Temporality of Landscape. I The Percepttion of the Environment. Essay in Livelyhood, Dwelling and Skill, redigert av T. Ingold. Routledge, London.

Ween, Gro B. (2009): Naturen ligger der og venter på oss alle! Velkommen ut i naturen. Antropress, 4.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s